Tilsvar til Rolf Selfors: For hver person som synes Mo i Rana er helt perfekt, fins det nok også noen som ikke mener det

Av

Og da kommer vi tilbake til rekrutteringsproblemene som beviselig og uomtvistelig preger Mo i Rana i dag. Man strever med å rekruttere til dagens sykehus, mens disse problemene håndteres bedre både i Mosjøen og i Sandnessjøen, skriver Stig Tore Skogsholm.

DEL

LeserbrevSelfors og laksen

Arne Johansens innlegg, der han begikk den helligbrøde å demonstrere en uttalt umulighet, nemlig at det finnes mennesker som kan tenke seg å tilflytte andre helgelandsbyer enn Mo i Rana, har åpenbart truffet noen ømme tær. Ikke mindre enn tre tilsvar har han så langt pådratt seg, og flere er trolig underveis.

Rolf Selfors skriver i sitt tilsvar om lakse-effekten, og logikken i at en større elv har flere potensielle hjemvendende og gyteklare laks skal jeg ikke bestride. Men vi skal heller ikke glemme at det både befinner seg andre fiskeslag i elva, og at det iblant også dukker opp et og annet fremmed individ som finner seg til rette i vassdraget. Og det skal vi være glade for på Helgeland, for skulle vi bare stole på returnerende vill-laks trenger vi ikke gå lenger enn til de store rekrutteringsproblemene man i dag har på Mo i Rana, med fastlegemangel til 9 000 innbyggere og enorme tall for vikarbruk på sykehuset, for å konstatere at laksen ikke er til å stole på.

Så er det også slik at jeg selv har vært en slik glad, gyteklar laks, med et ønske om en retur til hjemlige farvann. Da dette behovet meldte seg, søkte jeg jobb på Mo i Rana, og gjennomførte også et intervju. Jeg fikk imidlertid ikke jobben. Jeg søkte så på en jobb i Brønnøysund, men da jeg ble innkalt til intervju hadde jeg allerede fått meg jobb i min hjemby Sandnessjøen. Min kone kristiansundslaksen fant seg fort til rette i Sandnessjøen, noe som selvfølgelig er en sensasjon og en statistisk umulighet, men like fullt et faktum. Like gjerne kunne vi imidlertid ha havnet i et av de andre regionsentrene på Helgeland, og jeg kan da forsikre om at det ikke var antallet klesbutikker eller nærhet til en nyoppstartet kaffebar som var utslagsgivende.

Om Selfors eller andre tror at folk vil trakte spesielt etter å bo på Helgelands industri-hovedstad, eller at potensielle tilflyttere ser på Mo i Rana som «akkurat stor nok», så stemmer nok dette for enkelte. Men for hver person som synes Mo i Rana er helt perfekt, fins det nok også noen som ikke mener det, og da kommer vi tilbake til rekrutteringsproblemene som beviselig og uomtvistelig preger Mo i Rana i dag. Man strever med å rekruttere til dagens sykehus, mens disse problemene håndteres bedre både i Mosjøen og i Sandnessjøen. Folk får ikke fastlege, noe man har i Alstahaug. Jeg tror ikke dette kan tilskrives at vi har bedre laks, men at det også er andre forhold som bidrar til å rekruttere, for å stige ut av lakseanalogien et øyeblikk. Sandnessjøen sykehus har i alle år hatt ord på seg for å være en spesielt god destinasjon for turnuskandidater, og det har man helt sikkert hatt god uttelling av, for å nevne noe.

Jeg har for øvrig for vane å skryte av Mo i Rana når jeg får muligheten til dette. Den største byen på Helgeland er en klar industrihovedstad, ikke bare i vår region, men sant å si i hele Nord-Norge. Sammen med aktivitet som foregår i de øvrige helgelandsbyene er det klart at det er store synergier å hente på å samarbeide tett med Mo i Rana. Sandnessjøen, for å nevne mitt hjemsted, trenger et sterkt og godt Mo i Rana, men tro det eller ei vil et svakere Sandnessjøen også svekke Mo i Rana.

I stedet for å bruke laks som analogi kan den brukes som det den er på Helgeland – en eksportartikkel – og da er verdiskapingen fra en bedrift på Herøy alene tilsvarende to sykehusbygg til 3 mrd kroner årlig. Hvis Rana tror det styrker egen lakseelv å forgifte de andre elvene, så er dette feil.

Jeg synes det er ille at vi skal ha en slik tone som vi har på Helgeland, og vil gjenta det positive som skjedde på Fylkestinget, da vi fikk en – trodde vi – historisk enighet. Kall det gjerne et fylkespolitisk forsøk på å rotenonbehandle hele Helgeland, slik at fremtidens laks får et friskt og sunt hjem å komme til. At man i stedet reduserer debatten til å omhandle fikse rekrutteringsideer og å slå i hjel hverandres anekdotiske bevis, synes jeg er noe av det tristeste som sykehuskrangelen har ført med seg. Som jeg avsluttet mitt innlegg på Fylkestinget med, har jeg en drøm om at vi snart kan bruke energien vår på å støtte opp om hverandre, og sammen skape det Helgeland som vi alle fortjener. Jeg nekter å tro at jeg er alene om å ønske meg dette.

Stig Tore Skogsholm

Skriv ditt leserbrev her «

DELTA I DEBATTEN! Vi oppfordrer leserne til å bidra med sine meninger, både på nett og i papir

Artikkeltags