Brev til dere som blir eldre, til generasjon perfekt, mine barn og meg selv

Kate Moss og en strøken meg.

Kate Moss og en strøken meg. Foto:

DEL

KronikkFikk lyst å skive et brev til dere som blir eldre, til generasjon perfekt og meg selv. Så jeg gjorde det. Dette er rart å skrive: For inntil nylig var jeg ung. Men: Jeg har levd ei stund. Muligheten er stor for at jeg har flere år bak meg enn foran meg. Det meg jeg møter i speilet endrer seg raskt til noen jeg en gang mente det ville ta evigheter å få hilse på. Ei eldre dame med mitt navn. Det gikk svinfort. Jeg la meg som tenåring og våkna opp med gikt.


Tenkte ei stund: Jeg står meg egentlig veldig bra. Overraskende godt. Verre med de andre jeg gikk på skole med i 19ogdinosaur. De sliter stakkars. De er jo blitt så trauste og etablerte atte. Jeg er heldigvis hipp to the hepp som faen. Må riktignok Google en del av uttrykkene de under 30 bruker. Men jeg henger med...
Så kommer dagen armene ikke strekker til mer. Det er ikke fysisk mulig å få mobilen lengre enn en meter unna når jeg skal se på filterfine bilder av venner og kjente. Ikke uten å hekte skuldrene av ledd. Eller amputere. Kapitulasjon! Kjøper briller. Og da kommer hele elendigheta til syne. Jeg er slettes ikke så glætt som mitt dårlige syn har forledet meg til å tro. Jeg er som et detaljert Norgeskart. Streker og linjer over hele frontfjøla. Påbegynnende bart og blast blikk. Det er ikke dårlig hørsel som gjør at jeg aldri hører noen plystre etter meg. De plystrer faktisk ikke. Slutt på sånt.


Og den dagen kommer også da verdens beste holdin-strømpebukse med den største vilje og de beste intensjoner ikke kan holde så jeg ser in ut. Kroppen flyter rundt i dusjen og det tar timer å få på et høvelig greit ansikt før jobb.

Når jenta mi spør hva sexy er vil jeg svare: Jo, sexy, det er smart, det er omtenksom, det er latter, det er selvironi


Jeg er ikke så fin som jeg en gang var. Ikke det at jeg var Ranas finest. Men helt OK, tror jeg, litt sent en høstkveld ganske faisty. Men nå er gløden på sparebluss. Håret pjuskete. Gliset gulere. Mindre hår der jeg vil ha hår, mer der jeg synes det er helt uaktuelt. Jeg ser litt gravid ut, men er det ikke. Det er langt mellom gravørene i disse dager alt disser. 
Så da er vel tiden kommet for å legge seg ned og dø?


Nei. Det er nå jeg skal ha tilstrekkelig ballast på innsiden. Et hjerte og hode som fint overlever det naturlige forfallet. Og her har verden og ikke minst vestlig kultur en jobb å gjøre med de som nå vokser opp og vet hva Botox er før de er 8. Vi skal leve uendelig, men det skal helst ikke vises, vi skal prestere fysisk i flere tiår med sprettrumpe og oppoverpupper, vi skal se ut som vi er 30 når vi er 60. Vi skal rekke over alt for alltid. Med blendahvitt smil. For vi skal leve, ikke bli gamle. Andre får drive med det og døden. Vi vil ikke ta i døden om vi så har våre lekreste løsnegler på. Vi svømmer i skjønnhetstips, tilbud på inngrep som sikrer pubertet i fjes og vagina. Jeg har all respekt for god helse og kondis i modne år. Men. 
Noe er riv ruskende galt. Something is rotten in the state of Denmark, og stroka innafor. Hos oss som lever på velstandsvorter med ork og økonomi til å tenke på overfladisk tull. I all vår krampaktige vakkerhet er vi i slagene smått grusomme. Selvopptatthet er begrenset sjarmerende, men nå bruker vi grenseløst med tid og penger på det. En gjennomsnittlig selfie av en 50-åring ligner en fjortis. Jeg er også en av dem som vil glosse virkeligheten. Det irriterer meg. Det er bekymringsverdig.


Hvorfor er ikke det vi har innenfor panna viktigere enn rynkene i den? Hvorfor er ikke et varmt hjerte viktigere enn implantatet utenpå? Hvorfor diskuterer vi ikke mer hvordan vi kan inkludere enn alt friskt vi kan operere?

Det meg jeg møter i speilet endrer seg raskt til noen jeg en gang mente det ville ta evigheter å få hilse på. Ei eldre dame med mitt navn


Min datter lurer på om hun har for smal munn. Hun er 7. Hvor tar hun det fra? Hun har en flott munn, langt fyldigere enn sin mors. Jeg parret kanskje ubevisst bevisst inn en munnfull da jeg plukket ut hennes far. For ærlig talt har jeg hatt litt komplekser for truten jeg ikke har. Uansett. Jeg sa til arvingen: Vær så snill. Ikke bruk livet ditt på å tenke på at du skal være perfekt. Du var det fra dag 1. Folk betaler store summer for å se ut som du gjør. Det er så mye viktigere å få større personlighet enn større kjeft, jenta mi. Du er nydelig uansett hvordan du ser ut, fordi du er den du er. Og jeg kunne ha sagt til henne at jeg riktignok er blant de i byen med smaleste munn, men jeg har likevel klina mer enn mange. Syntes en periode klining var helt konge. Med alle mine begrensninger. Det gjør jeg fortsatt. Men jeg vil mer enn det. Jeg vil gjerne kline med noen som lurer på hvem jeg er bak maskaraen og leppestiften. Kyss med vett er dessuten fett (du får slagordet gratis).


Dere som er unge: Herregud så vakre dere er! Jeg skulle ønske dere så det jeg ser. Og aller finest er de som tør å si Fuck you! til en meter lange løsvipper og åtte lag perfeksjonert make-up. De som har fyr og flamme og drømmer i øynene, smarte smil, undring under ikke tusjtegna bryn. De som har opprør i seg. De som har trass. De som er «vanlige». De blyge du ser er stillfaren, men kunnskapsrike og en dag skal blomstre. De snille. De modige. De litt redde som bare trenger riktig oppmuntring, ikke ny kajal. De som ler høyt med tannregulering og valser nedover gata med ugredd hår. Awsome! Nydelige!


Vi som har barn og barnebarn i dag har ansvar for å lede oppmerksomheten bort fra det ytre, til det indre. Vi skal gi dem ei trygg kjerne og en selvtillit som ikke står og faller med utsida. Vi må skape et samfunn der vi ikke blir skamfulle når første fure setter seg, når de første grå hår besøker vikene. Vi må lære å sette pris på levd liv og mimikk. Vi må gi tiden som vises verdi. Hjerne må bli sexy. Det er det og IKKE skalpeller på skjønnhetsklinikker vi må strebe etter. Vår største drøm må ikke være å bli kjent, men kjent med. La alle rom på Paradise Hotel stå tomme. Gi meg ansikt med rocken roll. Gi meg folk å snakke med. La meg slippe å ha dårlig samvittighet fordi at jeg ser ut som jeg er akkurat så gammel som jeg er. I svake stunder lyver jeg på alderen. Det er mest trist. 
Når jenta mi spør hva sexy er vil jeg svare: Jo, sexy, det er smart, det er omtenksom, det er latter, det er selvironi. Det er ikke å ta seg selv så høytidelig. Det er frihetsfølelse. Tørre være som du er. 
Ja, det er fint å pynte seg, det er fint å være fin. Men en glatt vase det er bare en glatt vase. Det er når den får noen brister lyset slipper inn. Skjønnhetstyranniet er altfor mørkt. Kan noen montere ei lyspære i vår felles bevissthet?

Maiken Johansen

Prosjektleder

Skriv ditt leserbrev her «

DELTA I DEBATTEN! Vi oppfordrer leserne til å bidra med sine meninger, både på nett og i papir

Artikkeltags