Pensjonssparing. Lenge fikk ordet det til å gå kaldt nedover ryggen min. Og lenge lukket jeg både øyne og ører for ekspertenes mas om å tenke på mine gamle dager. Men her i fjor bet jeg i det sure eplet og tok den vanskelige telefonen til banken. Det var på tide å legge til sider midler for å sikre alderdommen. Kamferdrops og gammelmannstøfler må man jo ha når den tid en gang kommer.

Lokalbanken var mer enn villig til å bistå med assistanse, og enda mer villig til å overbevise meg om de mange fordelene ved pensjonssparing i fond. Og da flommen av ord som «historisk avkastning», «spredt risiko» og «diversifisering» etter hvert ble for stor, hørte jeg meg selv si noe ala: «Ja, jo, det høres jo ikke så dumt ut, egentlig».

Ikke lenge etter var det lagt inn et månedlig trekk. Men da jeg la på røret kjente jeg meg nesten litt skitten innvendig av å ha tatt steget over til å bli en aksjespekulant. Hva ville den unge, idealistiske 20 år gamle Tord ha sagt til dette kapitalistiske krumspringet, mon tro?

I tillegg lurte det i bakgrunnen en aldri så liten velbegrunnet frykt for at jeg hadde begitt meg ut på noe jeg egentlig ikke føler jeg helt har oversikten over. Jeg skjøv den til siden, men fulgte i de neste uken med på endringene i bank-appen med argusøyne.

Jeg vant tydeligvis, selv om det egentlig føltes som jeg spilte Yatzy i et bekmørkt rom med blanke terninger, uten å vite om det var hus eller liten straight jeg trengte på neste kast

 

Tilsynelatende gikk det bra. Fortjenesten økte, sakte, men sikkert, og det var nesten litt spennende. Nesten som å følge med på tippekupongen. Og jeg vant tydeligvis, selv om det egentlig føltes som jeg spilte Yatzy i et bekmørkt rom med blanke terninger, uten å vite om det var hus eller liten straight jeg trengte på neste kast. Men helt inntil her om dagen så det i det minste ut som om jeg hadde klart Bonus med god margin. Det varte til samtlige av verdens børser gikk amok.

Midt mellom krigstypene i rød skrift på VG og en halvveis forventning om at det nå ikke var lenge før folk begynte å hoppe fra vinduene på Wall Street igjen, sjekket jeg appen. Det firesifrede overskuddet var nå redusert til et tresifret underskudd. Ikke det store tapet, men jeg måtte likevel puste dypt to ganger for å ikke kaste meg på telefonen til banken og rope: «Selg! Selg! For guds skyld – Selg!».

Pengene står der fortsatt, men jeg har allerede lagt planer for å bygge opp et nødlager av kamferdrops. De skal plasseres i madrassen hjemme.

Sånn i tilfelle tøffere tider.

Tord Olander Pedersen

Digitalredaktør, Rana Blad