Vi blir ikke gitt like kort i livet, og det finnes ingen rettferdighet i hvem som får hva

Identitet: I Norge er vi mange individer. Det er en del av vår nasjonale identitet at vi alle har rett til våre meninger og på vår frihet, skriver Birgitte Strid.Illustrasjonsfoto: Øyvind Bratt

Identitet: I Norge er vi mange individer. Det er en del av vår nasjonale identitet at vi alle har rett til våre meninger og på vår frihet, skriver Birgitte Strid.Illustrasjonsfoto: Øyvind Bratt

Artikkelen er over 3 år gammel

I På en lørdag skriver Birgitte Strid om hva det er som skaper eller påvirker oss.

DEL

PÅ EN LØRDAGI dag er det fire år siden jeg flyttet fra Oslo til Mo i Rana, og snart er mine fire første år ved Nordland Teater over. Har jeg endret meg mye siden da? Jeg har lært mye, og fått bruke mange deler av meg selv som jeg ikke hadde tatt i bruk før jeg begynte som teatersjef. Jeg hadde for eksempel aldri skrevet i en avis før. Men kjernen som jeg kjenner som meg, har forblitt den samme.

Min opplevelse av egen identitet har ikke endret seg, på tross av mange endringer i omgivelsene mine. Og de gangene jeg kjenner meg langt hjemmefra, så kan jeg stryke litt på katten min og så faller alt på plass inne i meg igjen. Akkurat det har nok mye med at jeg vokste opp med katt å gjøre, og at følelsen jeg får av den lille, pelskledde kattekroppen under hånden min er en del av det jeg kjenner igjen som grunnleggende meg.

Nettopp identitet kommer til å være tema for neste års teaterprogram på Nordland Teater. Hva er det som skaper eller påvirker vår opplevelse av oss selv? I hvilken grad klarer vi å danne et selvbilde vi aksepterer og greier å leve opp til? Og hvordan takler man det når man ikke får dette til, eller når man mister opplevelsen av selvidentitet? Det er noen av spørsmålene vi ønsker å se nærmere på gjennom forestillingene i 2017.

Ettersom det finnes ulike måter å takle avvik på, kan vi kanskje tåle å i fellesskap se på vår egen løsningsmodell én gang til

Jeg har flere ganger i livet opplevd at min egen oppfatning av jeget mitt ikke har vært i samsvar med andres bilde av meg. Jeg kan ha følt meg trygg mens andre trodde jeg var usikker, eller usikker når andre så meg som trygg. Det kan være forvirrende. I møte med andre kan jeget bli utsatt for en justering gjennom andres øyne, eller andres behov om man vil.

Det blir bekreftet eller utfordret, og den prosessen kan både være smertefull og gi glede. Det kan være særlig vondt både for en selv og for pårørende å ha en opplevelse av egen identitet som er i stor utakt med samfunnet rundt en. Vi blir ikke gitt like kort i livet, og det finnes ingen rettferdighet i hvem som får hva. Men det er så mange som på ulikt vis avviker fra det vi kaller «normalt», at det er normalt at det finnes avvik. Hvordan vi takler psykisk og fysisk avvik sier mye om et samfunn.

Blir de som ikke fungerer innenfor rammene for «normalt» isolert fra det øvrig samfunnet, eller lever man side om side? Her synes jeg det er viktig å huske at det finnes ulik praksis i ulike deler av verden, og at det ikke finnes noen fasit. Mennesker er altfor komplekse til at det skulle kunne være tilfelle.

Men ettersom det finnes ulike måter å takle avvik på, kan vi kanskje tåle å i fellesskap se på vår egen løsningsmodell én gang til. Den er en versjon vi selv har skapt, og den er praktisk for det samfunnet av individer vi har valgt å være. Men er den en versjon som tar nok vare på våre egentlige følelsesmessige og sjelelige behov?

I Norge er vi mange individer. Det er en del av vår nasjonale identitet at vi alle har rett til våre meninger og på vår frihet. Det er bra. Det er heller ikke lenger nødvendig å være en del av et fellesskap for å overleve. Men hvordan får vi da bekreftet vårt personlige jeg? Selv trives jeg veldig godt i eget selskap - sikkert over gjennomsnittlig godt. Men uten mennesker som merker at jeg eksisterer, som kanskje ser meg i flere perioder i livet, så ville veien for meg være nokså kort til det å føle at min eksistens var meningsløs.

Og kanskje er min eksistens meningsløs i det store bildet, men jeg ønsker ikke at min hverdag skal være det. Jeg ønsker meg noen som registrerer at jeg er til. Jeg ønsker meg dessuten at noen ser min verdi – selv om jeg verken produserer eller konsumerer noe til enhver tid. Jeg vil ikke bare være av betydning fordi jeg kan tjene eller bruke penger.

I de store byene er det som om vi har klippet over kontakten med det som er over oss, og vi ser kun rett foran oss eller ned

De menneskene som av en eller annen grunn er fratatt disse privilegiene har også verdi. For det finnes noe mer, noe som er unikt for hvert eneste menneske. Kall det personlighet, eller sjel om du vil, men selve det indre vesenet hos ethvert menneske er verdifullt.

Men hva skjer med oss nå som jeget har blitt en vare? I Morgenbladet denne uken skriver Lena Lindgren om at verdier som følelser, ekthet og intimitet har blitt «kapitalismens viktigste råvarer».

Flere profilerte personer, som Sophie Elise og Karl Ove Knausgaard, tjener penger på å stille ut sitt jeg i det offentlige rom. Reifikasjon - eller tingliggjøring - kalles prosessen der jeget går fra å være usalgbart til å bli en vare. Det er ikke vanskelig å sette seg inn i hvor krevende det kan være å beholde sin opplevelse av identitet i en slik situasjon. Man trenger ikke ha lest Marxistisk litteratur for å forstå at man kan oppleve angst når sjelen er til salgs. Og man trenger ikke være professor i markedsøkonomi for å forstå hvorfor noen velger å bruke den samme angsten for å tjene enda mer.

Uttrykket «Kjenn deg selv» er en av innskriftene på Apollo-tempelet i Delfi, hvor orakelet etter sigende hjalp mennesker i antikken med spørsmål de ikke fant svar på selv. Vi har lett og undret oss i århundrer: Hva er denne samlingen av impulser, følelser og tanker som danner noe som virker konstant i vårt innerste?

Og hvis vi lærer oss selv å kjenne, vil vi da også forstå de større linjene i livet? Vi, som lever i en tid da mange av oss bor i byer med så mye elektrisk lys at vi ikke lenger kan se stjernene. I de store byene er det som om vi har klippet over kontakten med det som er over oss, og vi ser kun rett foran oss eller ned. Det er et slående bilde på en æra preget av materialisme og individfokus, og med manglende kontakt med det jeg vil kalle spiritualitet.

Min opplevelse av egen identitet har ikke endret seg, på tross av mange endringer i omgivelsene mine

I en slik tid er det viktig å finne møteplasser der vi snakker om hva det er å være menneske. Ulike plasser fungerer for ulike mennesker. For meg er teateret uovertruffent som felles arena for å forstå hvem vi er. Det er et offentlig rom der vi kan se på hva det er å være menneske, uten at det blir utleverende verken for publikum eller skuespiller.

Nettopp fordi det som skjer på scenen ikke er virkelig, så kan vi se på oss selv utenfra og i en trygg sone. Og merkelig nok kan det oppstå ekte møter i dette rommet, tross alt. Som et barn av min tid, så kjenner jeg meg som en del av et samfunn der egen utvikling og tilfredshet står i sentrum. Det er noe både vemodig og vakkert over menneskers lengsel etter å bli mer enn det de allerede er. Det finnes da også mange teaterstykker om nettopp det. Men kunne det være mulig å i stedet tenke seg et samfunn der en felles utvikling og tilfredshet stod i sentrum?

Her på Mo kan en fortsatt se stjerner når himmelen er klar. I kveld skal jeg se på stjernene mens jeg kjenner etter hva det gjør med meg innerst inne.

Birgitte strid

Teatersjef, Nordland Teater

Skriv ditt leserbrev her «

DELTA I DEBATTEN! Vi oppfordrer leserne til å bidra med sine meninger, både på nett og i papir

Artikkeltags