Vi har svært mange utfordringer i forhold til åpenhet om hvor maten kommer fra og hva den inneholder

SPoRBARHET: Man skal også være tydelige på matens innhold og opprinnelse. Sporbarheten skal være enkel for konsumentene, skriver Sandra Huezo Davidsen.Foto: Gorm Kallestad /  NTB scanpix

SPoRBARHET: Man skal også være tydelige på matens innhold og opprinnelse. Sporbarheten skal være enkel for konsumentene, skriver Sandra Huezo Davidsen.Foto: Gorm Kallestad / NTB scanpix

Artikkelen er over 2 år gammel
DEL

PÅ EN LØRDAGNå kommer julen igjen. Så koselig det blir.

Mye mat, godt selskap, mange gaver og kanskje noen refleksjoner om hva det gamle året har gitt våre liv.

Turen på butikken er den samme rundt om i verden.

Til tross for at det ofte er stressende og gjøre innkjøp til en slik tid, må man erkjenne at man, i denne delen av verden, er svært heldig, selv om det er mange som går med bekymringer om de har nok penger til mat, også i Norge. Andre har ikke noen å dele sin overflod med.

Uansett situasjon, har vi rett til å vite hva vi spiser, nå til jul og ellers. Vår rett til å vite innholdet er suverent, eller er den det, selv om vi hevder vår rett til å spise?

Å spise er nemlig en rettighet man har, men det kan som andre ting, representere en risiko.

I våre dager ser matindustrien mange ufordringer, blant annet fordi de er nødt til å lytte til konsumentene

Det er en direkte relasjon mellom helse og ernæring.

I våre dager ser matindustrien mange ufordringer, blant annet fordi de er nødt til å lytte til konsumentene.

Vi har en rett til å vite, bruke denne informasjonen og ut fra det ta de valg vi finner rett, for oss. Det som er problematisk, er at informasjonen av og til ikke når konsumentene. Det vil si at vi ikke har den informasjonen vi trenger for å avgjøre om dette er noe vi ønsker å spise eller ikke.

Hvem sitt ansvar er dette? Holder produsentene tilbake informasjon, har ikke myndighetene gode nok rutiner, eller er vi som forbrukere rett og slett for ukritiske til matens innhold og dernest til egen helse?

Denne debatten er i høyeste grad aktuell, men det er uvisst hvor mange som egentlig tenker over hva de spiser og hva maten inneholder. Jeg har observert at vi har et program i Norge som heter «Matkontrollen». Dette gir konsumentene, altså deg og meg, bedre innsikt i hva det er vi spiser.

Dette utfordrer de ulike matprodusenter til å forbedre sine prosesser i forhold til produksjon av mat, samt gir myndighetene både bedre verktøy og insentiv til å ha kontroll over vår matproduksjon og endre denne, med lovverk, hvis nødvendig.

FAO, FNs organisasjon for ernæring og landbruk, definerer vår rett til mat som «en umistelig rett til hvert enkelt menneske å ha regelmessig tilgang på en mengde, fra et ernæringsmessig synspunkt, mat for å kunne utvikle et sunt og aktivt liv». Verdighet ved å kunne brødfø seg selv, er viktigere enn å «bli matet».

For å kunne gjøre dette til en realitet, er det ikke nok å bare ha tilgang til mat, men også den nødvendige informasjonen, slik at vi vet hva vi spiser.

Informasjon er langt mer enn bare det som står på etiketten, som ofte er en liste med ord som de færreste vet betyr. Produsentene bør være pliktige til å opplyse oss forbrukere om hva det er de produserer, på en slik måte, at vi er klar over hva dette innebærer for vår helse. Med denne informasjonen kan man selv velge om man ønsker å innta mat som man vet er skadelig. Det er da et valg man selv tar.

Tobakk og alkohol er gode eksempler på dette. Tilstrekkelig informasjon må være tilgjengelig for å kunne ta egne, selvstendige valg.

EU, Den Europeiske Union, regulerer mat med et utrykk: «Fra jord til bord». De representerer en ernæringsbasert «sikkerhetspolitikk» for å sikre at man får næringsrik og trygg mat, samt ivareta dyrs helse, velferd og godt plantevern.

Produsentene bør være pliktige til å opplyse oss forbrukere om hva det er de produserer, på en slik måte, at vi er klar over hva dette innebærer for vår helse

Man skal også være tydelige på matens innhold og opprinnelse. Sporbarheten skal være enkel for konsumentene. Det er den ikke i dag. Vi har svært mange utfordringer i forhold til åpenhet om hvor maten kommer fra og hva den inneholder. Vi liker og tro at vi har kontroll. Men har man det?

Bør forbrukerne være i stand til å vurdere, på en ansvarlig måte, deres valg mot konvensjonell mat og den som er produsert av nye teknologier?

I samtid, sporbarhet innebærer god sporing av produktet. Å kunne identifisere opprinnelsen til matvaren. Bedre forklart: Å vite veien for mat, finne tabellene som representerer den matsorten du konsumerer, gjennom et oversiktlig register, der det er mulig å finne potensielle utganger fra markedet, påvist risiko eller dødelig skade for menneskers helse.

Det er ikke sant at det er bare er viktig for vegetarianere, veganere, de som ikke kan spise gluten, miljøvernere eller produsenter. Dette er viktig for hele samfunnet. Informasjon er makt, og er et ledd i kjeden for vår matsikkerhet.

I Norge er det for eksempel en stille kamp mot genmodifisert mat. Det er fortsatt en diskusjon om dens sikkerhet. De store produsentene sier at det ikke er påvist risiko og at dette er løsningen på matmangelen i verden. Jeg er ikke enig i dette argument. Først, fordi det er et nytt prinsipp i matloven kalt «Forsiktig» og hevder at «fravær av bevis er ikke fravær av risiko». Vi må også snakke mer om rettferdighet, distribusjon og tilgang til mat foran kvantitet av mat. Hvor mange bedrifter prøver å patentere viktig teknologi for produksjon av for eksempel bønner og mais, og ekskludere ordinært landbruk? Hensynet til forbrukernes tilfredshet bør også gjelde i forhold til med hvilken sikkerhet vi konsumerer ulike matvarer.

Helse er en menneskerett som er over ethvert kontraktsforhold. Usikkerhet om HVA vi putter i oss, kan drepe. Sannheten bør komme for en dag.

Det betyr ikke at man skal la være å spise annen mat fra andre kulturer, men man kan kreve mattrygghet, uansett opprinnelse

Ikke stress for det jeg har skrevet, kjære leser. Min intensjon, som advokat, er å bidra med informasjon om våre rettigheter. Uansett om jeg ikke er norsk, våre internasjonale menneskerettigheter beskytter oss alle. I morgen, når dere kjøper julebrus eller ribbe, ikke få panikk, eller leve med paranoia, men vit hva dere spiser og drikker. Vær fornuftig, kritisk og opplyst i ditt valg.

Man har sett opp gjennom historien av man har spist produkter som hadde et helt annet opphav enn det man trodde. Man trenger ikke gå lengre enn til nå nylig, der en norsk restaurantkjede ikke hadde hjemmelaget mat, som man trodde, men som serverte industriell mat. Det er dermed ikke sagt at ferdigmat er skadelig, men vi har rett til å vite.

Det kulturelle mangfold er annet tema som bærer med seg viktigheten av rett til å vite at vi spiser. Det betyr ikke at man skal la være å spise annen mat fra andre kulturer, men man kan kreve mattrygghet, uansett opprinnelse.

Tar vi oss tid til å være trygg på hva vi spiser? Hva har mine rettigheter med mat og jula og gjøre? Jo, jeg ønsker å spise en god julemiddag som gjør meg fornøyd og trygg. Hvis dette ikke tilfredsstiller meg for en eller annen grunn, har jeg rett til fritt å velge et annet produkt.

Mine beste ønsker til alle dere i julen, og takk for at dere leser disse små refleksjoner på denne lørdagen. Jeg håper dine ønsker og rettigheter som forbrukere, er blitt oppfylt i år.

Feliz Navidad (God Jul)

Sandra Huezo Davidsen

Advokat

Skriv ditt leserbrev her «

DELTA I DEBATTEN! Vi oppfordrer leserne til å bidra med sine meninger, både på nett og i papir

Artikkeltags