Men våre hverdagshelter gjør så mye, mye mer enn å vandre rundt i utmarka med en bøtte rødmaling

Artikkelen er over 3 år gammel

Øystein Bentzen skriver om innsatsen i turistforeningene i På en lørdag.

DEL

På en lørdagLeste du avisas intervju med Robert Bjugn sist onsdag? I Rana Blads reportasje fortelles det om noe som er fullstendig ukjent for mange: DNT-hyttene i Rana som bare venter på å bli besøkt. Forbausende mange – faktisk svært mange – har aldri satt sine ben i en turistytte, og det til tross for at de er til disposisjon for oss alle.

Jeg vil gjerne benytte anledningen til å takke Robert Bjugn og alle hans medhjelpere som utrettelig står på for vårt store fellesskap. Har du gått litt i skog og mark har du med stor sannsynlighet sett de røde sporene etter deres ferd. De lett synlige T’ene forteller oss at vi er på en sti merket av Den Norske Turistforening, og at vi er på en trygg lei som vil føre oss fram til en hytte, til en fjelltopp eller til en bilveg.

Men våre hverdagshelter gjør så mye, mye mer enn å vandre rundt i utmarka med en bøtte rødmaling. Ankommer du ei turisthytte vil du finne tørr ved stablet i fine lag, og samtidig et reint, velholdt og godt utstyrt overnattingssted som ber om å bli brukt. Selv om du kommer alene som førstemann, så er det nesten så du hører det ropes: – Kom inn! Sett deg ned! Skal du ha kaffe?

Alle som overnatter i ei turisthytte betaler en skjerv til brensel og vedlikehold, og i de fleste hyttene rundt om i Norge er folkeskikk det eneste kassaapparatet. Du legger igjen pengene når du drar i en konvolutt med navnet ditt på, eller så bruker du mobiltelefonen og betaler på moderne vis. Prisen for å overnatte er lav og for unger er det gratis. Er du medlem i en av landets turistforeninger betaler du som regel bare halv pris.

Her i distriktet er vi så heldige å ha to meget aktive lokalforeninger. Rana Turistforening og Hemnes Turistforening. De to foreningene eier totalt elleve turisthytter og tilbyr tilsammen 182 eksotiske sengeplasser! Rabothytta er den hytta som de siste årene har fått mest oppmerksomhet, men det finnes altså ytterligere ti fantastiske hytter å velge i. I tillegg finnes fire-fem koier som er utmerkede turmål, men som er mindre egnet for overnatting.

Felles for alle disse hyttene er at de i stor grad vedlikeholdes og stelles på dugnad. Mange har på dette viset bidratt med sin arbeidskraft på dugnad i flere tiår, og den eneste lønna de ber om er at så mange som mulig tar hyttene i bruk. Jeg synes de også fortjener en stor takk fra oss alle.

Jeg håper jeg får se mange kjentfolk og jeg håper å få møte nye spennende mennesker fra alle verdenshjørner

Noen av hyttene i Rana og Hemnes kan være mer krevende å nå, men andre kan nås med bil og du kan parkere på hyttetunet. Bolnahytta opp ved Saltfjellet er særlig tilrettelagt for funksjonshemmede. De to turistforeningene har utmerkede nettsider med alle de opplysningene man trenger for å legge trygt avgårde.

På noen hytter slipper du å ta med sovepose, men da må du bringe med deg en lakenpose. En lakenpose er nesten som en tynn sovepose som du sover i under hyttas sengeklær, og er den av silke tar den ikke mer plass enn at du pakker den i lommen. Begge foreningene har lakenposer å selge.

I fjor sommer hadde jeg den uforglemmelige gleden av å få være hyttevert på Rabothytta. De som husker min kronikk fra i fjor sommer kan kanskje erindre min begeistring. I ti dager fikk jeg lov til å være vert for hundrevis av mennesker som uten unntak brakte med seg en smittsom energi og en fasinerende livsglede. Selv i fjorårets regn, sludd og skodde kom folk smilende opp bakken, og når jeg supplerte den friske fjellufta med os fra vaffeljernet så ble hytta oppe under isbreen som et nirvana for oss alle.

Det var så utrolig mange besøkende på Rabothytta som gjorde inntrykk, men den som imponerte mest var vel den vel sytti år gamle dama fra Salten som skuffet hadde måtte stå over den offisielle åpningen av hytta for å få operert inn et nytt kneledd. I fjor var kneet friskt og hennes store mål 1200 meter over havet var endelig nådd. Dama strålte av glede sammen med en nesten like stolt ektemann. Hytteverten fikk selvfølgelig en stor klem.

Og det er denne enkle og ærlige gleden som er så smittsom. Noen er lette på foten og jogger opp bakkene, mens andre er som meg, mer tungpustet og sein. Men samtlige som når målet er like begeistret når de står på tunet og speiler seg i vinduene.

Min sommertur går ikke sydover, men oppover, for også i år skal jeg være hyttevert. Gjennom sommeren er vi flere som deler på oppgaven å være HTFs ambassadør i høyfjellet, og jeg er rimelig sikker på at felles for alle vertene er begeistringen over å få lov. Vertens arbeidsoppgaver er enkle. Gjestene lager maten sin selv og vasker og fjerner søpla etter seg når de drar. Så derfor drar jeg til iskanten med både skrivesaker og lesestoff. 1200 meter over havet får selv hytteverten stunder hvor man får tømt hodet og fylt det nyttig påfyll.

Så denne helga tar jeg på meg fjellstøvlene og drar til fjells igjen. Jeg har gledet meg stort i flere uker. Fram til neste søndag skal jeg passe på at det er varmt vann på kjelen og at det er reint på dass. Og så skal jeg peke og forklare i alle himmelretninger på språk jeg ikke kan og steike noen vafler som jeg selger billig.

Jeg håper jeg får se mange kjentfolk og jeg håper å få møte nye spennende mennesker fra alle verdenshjørner. Husk at om solen skinner så er det en god grunn for å ta seg en opptur, og er været grått så er det en annen god grunn. For man drar ikke til Rabothytta for å nyte været. Man drar dit for å nyte det å være.

Ønsker allesammen en fin sommer!

Øystein Bentzen

Prosjektleder, Yamo

Skriv ditt leserbrev her «

DELTA I DEBATTEN! Vi oppfordrer leserne til å bidra med sine meninger, både på nett og i papir

Artikkeltags