«Kvinner til topps», eller kvinner i ledelsen av utviklingen

LEDERE: Kvinnelige ledere viser vei. Steinar Høgås mener det er viktig å ta i bruk hele befolkningens reser for å utvikle framtida.

LEDERE: Kvinnelige ledere viser vei. Steinar Høgås mener det er viktig å ta i bruk hele befolkningens reser for å utvikle framtida.

Artikkelen er over 2 år gammel

Steinar Høgås skriver om kvinner i lederroller i På en lørdag.

DEL

På en lørdagFor ca 20 år siden ble Næringslivets Hovedorganisasjon og Norges Idrettsforbund enige om å utvikle et målrettet prosjekt for å øke antallet kvinnelige toppledere innenfor næringsliv og idrett. Både i NHO og i NIF var det stor enighet om at her var det sterkt behov for å gjøre et felles løft for å fjerne en del glasstak samtidig som ressurser måtte settes inn i begge organisasjonene for å rekruttere og utvikle flere toppledere fra den delen av befolkningen som alle så var sterkt underrepresentert.

Det er nok et beklagelig faktum at selv om mye har beveget seg i riktig retning, og at dyktige kvinner har banet vei, knust glasstak og blitt rollemodeller for stadig flere unge kvinnelige ledere, så ville det 20 år gamle prosjektet i dag fremdeles ha vært like nødvendig. Innenfor næringslivet er fremdeles kvinnelige toppledere sterkt underrepresentert, og selv om dagens lovverk har ført til noe bedre kjønnsbalanse rundt styrebordene i bedriftene, så ser vi stadige eksempler på en merkelig, nesten usynlig styring av kvinner bort fra toppjobber. Jeg har ikke hele tallgrunnlaget for kvinnelige toppledere innenfor idretten, men fra de oppslag vi ser i media, mener jeg uten å ta for hardt i, at det virker ganske åpenbart at norsk idrett også har store utfordringer når det gjelder kjønnsbalanse på toppledernivå.

Da det omtalte prosjektet ble vedtatt, var jeg som reg. dir i NHO i Nordland, raskt ute og sikret at vi, nettopp her i fylket, ble de første som i 1998 fikk startet opp lederutviklingsprogrammet «Kvinner til topps». I samarbeid med bla NTNU fikk vi utviklet et vekttallsbasert konsept finansiert av NHO og Innovasjon Norge som skulle gå over tre år, men som ble forlenget med to år fordi det ble så vellykket. Et hovedkrav til deltakerne var at de hadde en målsetting og en ambisjon om å gå inn i en lederrolle. Ca 75 nordlandskvinner gjennomførte programmet med sterke resultater, og sluttrapporteringen viste at ca 80% av deltakerne hadde hatt positiv karriereutvikling allerede i løpet av prosjektperioden. Jeg tror det var en vekker for mange at rundt 100 kvinner fra Nordland søkte, og åpent tilkjennega at de ønsket en lederrolle og at de gjennom programmet aktet å utvikle sin ambisjon. Siden jeg på den tiden reiste rundt og traff ledernettverk i hele Norge, var jeg vel kjent med påstandene om at kvinner egentlig ikke var så interessert i lederskap, så jeg innrømmer åpent at jeg koste meg litt uforskammet i mitt stille sinn.

Nå har det rent en god del vann i havet siden dette prosjektet ble avsluttet i 2003, men mitt poeng er egentlig at vi er alt for lite aktiv når det gjelder å aktivere og søke etter den åpenbart interessante og ofte uutnyttede lederressursen som ligger i halvparten av befolkningen. Selv om det kanskje er å dra det litt for langt, så er det vel ingen i dag som ikke er enig i at kvinner som Gro Harlem Brundtland, Kaci Kullmann Five og Anne Enger ikke bare har vært sterke rollemodeller, men at de også på helt sentrale nasjonale områder har endret politisk tenkning og retning på samfunnsutviklingen.

Hva har så denne litt tilbakeskuende tilnærmingen via fylkeserfaringer og selvopplevde inntrykk fra nasjonale ruvende kvinneskikkelser å gjøre med våre forhold i vårt lokalsamfunn? Kort fortalt, mener jeg at en videre vellykket utvikling av ranasamfunnet, er helt avhengig av at vi tar hele befolkningens ressurser i bruk også når det gjelder lederskap. Det er åpenbart at Mo Industripark vil være en regional og nasjonal motor i grønn industriell utvikling, og dermed en avgjørende fremtidig bærebjelke for oss alle. Det er også vårt håp at en snarlig positiv avgjørelse om ny flyplass, i tillegg vil bidra til regional vekstkraft. Min utfordring til begge disse fremtidige hjørnesteinene er helt klar: Utfordringene vil stå i kø, og behovet for de beste menneskelige egenskaper i ledelsen vil være avgjørende. Sørg for at lederskapet får en kjønnsbalanse som også klart signaliserer vilje til å trekke på alle de menneskelige ressurser som fins.

Et lokalsamfunn har kontinuerlig behov for kreative mennesker som tar utfordringer og går nye veier, skaper nye muligheter og mer farge. Vi skal også leve og trives. Det er derfor ekstra trivelig at vi nå får stadig flere jenter som leder an, både med å selv etablere nye spennende virksomheter og ved å delta med stor iver og kreativitet i kulturlivet. Det er mange eksempler. Enten det er Jenter i Sentrum, Framsnakking i Rana, eller mer omfattende virksomheter som verdifull ballettskole, nytenkende teater og ei lokalpresse i stadig mer spennende utvikling, så er det kvinner som fronter ny utvikling, engasjement og verdiforankring som dette samfunnet trenger. Det er også slik at når kommunen svikter, så tar jentene i Grønfjelldalen tak og sørger for skolegang for ungene og utvikling av et livskraftig fargerikt samfunn. Og når vi nå for 10. gang har gledet oss over Galleria, årets viktige konferanse og festaften for næringslivet i Rana, så står det kvinner bak, hele veien. Ville nå bare nevne det, for dette er også samfunnsutvikling som vi trenger i et samfunn som folk skal trives i og søke til. Dette er også eksempler på kvinner i ledelse av utviklingen, som Rana skal verdsette og slutte opp om.

Steinar Høgås

Leder i Rana JFF

Skriv ditt leserbrev her «

DELTA I DEBATTEN! Vi oppfordrer leserne til å bidra med sine meninger, både på nett og i papir

Artikkeltags