Mye av den inkluderende, åpne og rause stemningen jeg opplever under Vinterlys er beklageligvis mangelvare mange steder nå

TILBUD: Jeg applauderer Vinterlysfestivalen – våre andre festivaler og mangfoldige kulturtilbud, skriver Maiken Johansen. FOto:  Øyvind Bratt

TILBUD: Jeg applauderer Vinterlysfestivalen – våre andre festivaler og mangfoldige kulturtilbud, skriver Maiken Johansen. FOto: Øyvind Bratt

Artikkelen er over 2 år gammel
DEL

PÅ EN LØRDAG 

Hvem hadde for 17 år siden trodd at vi sønner og døtre av bønder og skiftarbeidere skulle søke i hopetall til teaterforestillinger. Teater! Hallo i spesialenheten! Et så rart og fremmed sted med sære kunstnere, balsamert i skjerf. Gjerne lilla. Var vi ikke mer slik før her i Ranen? Litt skeptisk til teater og sånn?

Når dette skrives pågår Vinterlysfestivalen. En av mange festivaler som står mitt hjerte nær og som jeg ser frem til å besøke hvert eneste år. Det kommer til å bli publikumsrekord. Igjen.

Teatret er kjent og kjært, stadig flere finner veien dit. Det har tatt oss med på mange reiser, til fortid, nåtid og fremtid og til universer vi ikke visste vi skulle være del av. Mange av forestillingene vi ser er nokså smale, ikke opplagte publikumstrekkere. Vinterlys har gjennomført en slags kulturell oppdragelse av oss som bor her, gjort oss modigere og mer søkende. Skuespillere sørpå sitter og dirrer i håp om å bli invitert. De har hørt om dette Vinterlyset, disse syv spesielle dagene i nord.

Fra scenene strømmer humor og alvor, spørsmål og svar, innsikt, galskap og fornuft. Fra scenene strømmer provokasjoner, sorg, glede, hat og kjærlighet, bekymringer, bekymringsløshet. Alle livets essenser fanget i tusener av øyeblikk. Vi liker ikke nødvendigvis alt, men vi liker mye, og vi går ut av en sal, inn i en ny. Nordland Teater etterlever ofte sitt mantra: Gir oss magiske øyeblikk vi tar med oss resten av livet.

Jeg mener jeg har fått langt flere klemmer enn jeg normalt får. Ikke sånne Giske-Stoltenberg-klemmer. Sånne ordentlige bra klemmer, sånne skikkelig-glad-for-å-se-deg-klemmer

Muligens vel så gledelig og interessant for min del er det som skjer før og etter forestillingene, i pausene mellom kunsten. For på festival møter jeg mennesker jeg kjenner, og mennesker jeg ikke har møtt før, som er herfra og som kommer derfra. Som mener det samme som meg, eller på absolutt ingen måte ser verden på samme vis. Det buzzer mer i byen når vi har festival. Innbiller jeg meg at folk er åpnere, gladere, mer nysgjerrige? En bølge av bra gjennom byen.

Jeg mener jeg har fått langt flere klemmer enn jeg normalt får. Ikke sånne Giske-Stoltenberg-klemmer. Sånne ordentlige bra klemmer, sånne skikkelig-glad-for-å-se-deg-klemmer. Kanskje er vi litt stoltere. For det er fint å være i en by med hjerte og puls. Det er en av grunnene til at jeg blir så glad i festivaler, uavhengig av genre. Å se hva det gjør med oss å oppleve noe sammen. Jaggu meg reine trylleriet. Om vi danser og rocker hemningsløst på en musikkfestival, eller sitter storøyd på et klapp-sete i teatersalen. Der og da opplever vi noe i lag, noe som aldri skal skje igjen, for hver forestilling og hver konsert er sin helt egen.

Vi drar ikke hjem til sofaen, vi møtes på kontoret etter jobb på en mandag, før vi vandrer ut i kunsten. Vi lunsjer i Teaterkafeen, og der er nesten alle generasjoner representert. Kultur binder oss sammen, bygger byer. Et Pusterom (for øvrig ei solid forestilling på årets festival).

Kultur kan bare ikke defineres som mindre viktig enn skole og aldershjem, for hvilke byggeklosser ville vi hatt uten kulturen? Hva er et menneske og hva er et samfunn uten sjelelig interiør? Vår første vuggesang, det første eventyr vår mor eller far leser til oss, vår første tegning med enorme regnbuer og store hoder på små kropper. Det er kultur. Hånda vi holdt da vi så den filmen vi aldri glemmer med den vi var forelska i, salmen vi synger når noen har gått bort. Det er også kultur.

Jeg lo og jeg gråt da jeg så Diktatoren 1930 med Statsteatret, fordi stykket er snertent og morsomt, men også fordi det er vondt. De strømningene vi ser i dag er de samme vi så i førkrigstiden. Ubehagelig. Stykket kunne like gjerne hete Diktatoren 2017. Skremmende aktuelt. Det kan og skal også scenekunst være. For mye av den inkluderende, åpne og rause stemningen jeg opplever under Vinterlys er beklageligvis mangelvare mange steder nå. Fremmedfrykt, kultur-uttrykk under press, falske nyheter og amputert ytringsfrihet. Verden trenger en vuggesang, hender som holder oss varmt fast, ikke hender som bygger murer. Kulturaktører er ofte våre viktigste verdiformidlere og de stemmene som først roper høyest når medmenneskelighet og klokskap forvitrer. Som peker på skyggepartiene i samfunnet og sier: Våkne. Dette er ikke greit.

Så kan vi håpe de blir hørt. At vi forstår.

Vinterlys har gjennomført en slags kulturell oppdragelse av oss som bor her, gjort oss modigere og mer søkende

Jeg har sett forestillinger om skilsmisse, hvordan et ungt menneske preges av en oppvekst uten kontakt med sin egen forelder. Hva det, og selskap med 38 pornofilmer, gjør med ei sjel. Jeg lo da også, men det var sårt, for jeg ser mine egne barn halvparten så ofte som for et år siden. Og mange i den salen kjente nok på dette mellom lattersalvene, hvordan det er å bli forlatt, hvordan det er å savne, hvordan det er å ikke få ting til. Kunsten tvinger oss til å gå oss selv i møte. Det kan være smertefullt, det kan være komisk. OG: Det er helt sikkert sunt. Selvinnsikt er viktig innsikt.

Etter dette innlegget er ferdig og levert Rana Blad, går jeg på ei forestilling der tekstene er skrevet av ei venninne. Jeg synes hun er så modig. Jeg tenker det krever mye mot å skape noe for oss publikummere. Vi kan være brutale i tilbakemeldingene, det er ikke gitt at man alltid får applaus.

Men jeg, jeg applauderer Vinterlysfestivalen – våre andre festivaler og mangfoldige kulturtilbud. Jeg er glad i dere, bli her lenge og gjør folk av oss, gjør by av byen!

PS! Venninna mi fikk applaus. Mens hun holdt hånda til kjæresten. De har laget stykket sammen. Sammen.

Maiken Johansen

Prosjektleder

Skriv ditt leserbrev her «

DELTA I DEBATTEN! Vi oppfordrer leserne til å bidra med sine meninger, både på nett og i papir

Artikkeltags