Det gode liv handler lite om likes på facebook, å jage etter lykke, å få tilfredsstilt sine øyeblikkelige behov eller bli så populær som mulig

Frivillighet: Jeg er glad for at frivillige tiltak ennå ikke blir målt og veid utfra målstyringsmodellen, skriver Martin Kildal. Bildet viser snorklipping av for å markere at 47 nye lyspunkt er tatt i bruk i Klokkerhagenløypa. Dugnadsgjengen var fra Klokkerhagens venner. Foto: Klaus Solbakken

Frivillighet: Jeg er glad for at frivillige tiltak ennå ikke blir målt og veid utfra målstyringsmodellen, skriver Martin Kildal. Bildet viser snorklipping av for å markere at 47 nye lyspunkt er tatt i bruk i Klokkerhagenløypa. Dugnadsgjengen var fra Klokkerhagens venner. Foto: Klaus Solbakken

Artikkelen er over 3 år gammel

Jeg tror det gode liv er å ha noen nære venner å dele både høydepunktene og nederlagene sammen med, skriver prost Martin Kildal i På en lørdag.

DEL

På en lørdag-at noen gråter med meg

når jeg gråter

-at noen ler med meg

når jeg ler

-at noen ber for meg

når jeg tviler

-at noen elsker meg,

ser på meg og smiler.

Jeg har nettopp svart på en lederundersøkelse som var preget av:

- Målstyring

- Resultatorientering

- Effektivisering

Det offentlige Norge er gjennomsyret av et verdisyn der mennesker ofte blir nedvurdert og produksjonen står i sentrum. Ernst & Young – et firma som går inn i virksomheter for å måle kvalitet og effektivitet blir nå brukt i skoler og helsevesen for å se om arbeidstakerne holder mål, er effektive og holder kvalitetskravene.

Målstyringsmodellen virker ikke slik man har trodd. Menneskene blir syke av presset og den økonomiske gevinsten blir negativ, selv om hovedmålet egentlig er økonomisk gevinst. Våre naboland og i stor grad privat virksomhet forlater denne modellen fordi den ikke virker, mens det offentlige Norge kaster bort millioner på konsulenter – som er de eneste som tjener på dette.

Jeg har nettopp vært med på å dele ut frivilligprisen i Rana, og vært på en samling med Termik og en samling med HomeStart. Jeg er glad for at frivillige tiltak ennå ikke blir målt og veid utfra målstyringsmodellen. Frivillige er med fordi de vil noe langt mer og viktigere enn å være effektive og styres av et mål som en eller annen har funnet på i et konsulentfirma eller av politikere som kommer på banen med løsninger som er lite gjennomtenkte.

Det er viktig å ha ledere med en annen ideologi og et verdisyn som handler om det jeg tror er aller viktigst: Medmenneskelighet, glede i å gi, og tilfredshet når man får være med og bety noe for noen.

«Den største gleda ein kan ha, det er å gjere andre glad», lærte jeg på skolen.

Det er kanskje mer på moten å drive med selvrealisering og gjøre seg selv glad og fornøyd, men jeg tror ikke vi kan bli fornøyd med eget liv uten å investere i andres livsglede.

Å være engasjert i noe som gir mening og er med på å berike felleskapet og enkeltmennesker, viser seg å gi langt bedre resultater enn der økonomi, mål og system fokuseres for mye. Og menneskene blir mer fornøyde og motiverte.

Men det er alltid en hake med det vi deltar i. Det går an å bli så engasjert og bruke så mye energi at man brenner ut. Da trenger man å ha et sunt forhold til både å gi – og å lade batteriene. Innsats + hvile = sunn livsutfoldelse. Det meste handler om å kunne både yte og nyte. Hvis det blir ubalanse får vi problemer, uansett hvem vi er og hva vi driver med.

Hvem er jeg – det betyr mye at jeg kjenner meg selv, både mine svake og sterke sider. For det er bare jeg som kan leve mitt liv og da trenger jeg i alle fall å snakke sant til meg selv - om meg selv. Det betyr mye for andre at jeg er ærlig på hvem jeg er og hvor jeg har mine grenser og min intim-sone.

I neste omgang er det viktig for meg å velge hva jeg skal bruke mine evner og energi på. Vi har lett for å se enten det positive, eller det negative. Hvis jeg ikke lykkes på et område, har jeg behov for å lykkes på et annet. Mange som kjenner seg mislykket i eget liv – kaster seg inn i andres liv og blir kjent som veldig oppofrende og varmhjertede, men blir samtidig «nyttige idioter» i eget liv. Å være snill mot noen betyr ikke at man er det mot alle. Misjonshistorien har noen eksempler på foreldre som har ofret egne barn til fordel for de «stakkars hedningene». Var det spesielt snilt?

Vi trenger alle å stille kritiske spørsmål til oss selv av og til. Et slikt spørsmål er: Hvorfor gjør jeg det jeg gjør – er det for å tilfredsstille egne eller andres behov? Det er vel noe av begge deler, men ingen av oss har godt av å bli «grenseløst» omsorgsfulle. Sylvi Listhaug har et poeng når hun snakker om «godhetstyranniet», men i en helt annen betydning for meg. Vi kan drives til galskap av å skulle bli godt likt og at andre skal se hvor flinke vi er. Men hvem sitt behov dekker vi da?

Mange som kjenner seg mislykket i eget liv – kaster seg inn i andres liv og blir kjent som veldig oppofrende og varmhjertede, men blir samtidig “nyttige idioter” i eget liv

Grensesetting burde være et fag i skolen, for det har så mye med livskvalitet å gjøre. Å invadere andre eller la seg invadere gjør stor skade. Vi vil alle komme til å tråkke på noen eller bli tråkket på, men det er forskjell på å bli tråkket på og å la seg tråkke på. Selv i det godes tjeneste er det ødeleggende å innta en dørmatte-posisjon.

Jeg skjønner godt mennesker som unnviker sorg og smerte i livet, men til slutt blir vi innhentet uansett hvor mye vi prøver å unngå dette. Å flykte unna mennesker i sorg eller påta oss å bære andres sorg er like dårlige løsninger. Begge deler handler mest om egne behov. Vi møter egen sårbarhet i andres sårbarhet. Da er det lett å overreagere – enten ved å unngå, eller å synes så synd på den sørgende at vi invaderer den andres sorg. Å synes synd på er for meg å stakkarsliggjøre andre, å ha medfølelse er for meg den gode varianten, for da er vi medmennesker. Går vi over grensen her kan det lett bli slik at den sørgende må belemres med min (ubearbeidede) smerte, i tillegg til sin egen.

Det gode liv handler lite om likes på facebook, å jage etter lykke, å få tilfredsstilt sine øyeblikkelige behov eller bli så populær som mulig. Jeg tror det gode liv er å ha noen nære venner å dele både høydepunktene og nederlagene sammen med. Vi lever livene våre mellom tårer og latter, på den smale eggen mellom liv og død. Alene er det ganske tomt og trist, sammen med andre kan livet bli en spennende reise – både på tur opp og på tur ned.

Eller som Steinar Lyse sa: «Jeg har vokst opp i et godt hjem å ha det ondt i».

God helg.

Martin Kildal

Prost i Indre Helgeland prosti.

Skriv ditt leserbrev her «

DELTA I DEBATTEN! Vi oppfordrer leserne til å bidra med sine meninger, både på nett og i papir

Artikkeltags