I en tid med stadig mindre tilgang på land- og beitearealer globalt, har vi et stort ansvar for å forvalte disse

Rekreasjon eller produksjon: Skal utmarka først og fremst brukes til fritidsbebyggelse, rekreasjon og sikre biologisk mangfold, eller bør skog og mark være med når vi tenker bærekraftig matforsyning i nordområdene? spør forfatterne av På en lørdag. Foto: Klaus Solbakken

Rekreasjon eller produksjon: Skal utmarka først og fremst brukes til fritidsbebyggelse, rekreasjon og sikre biologisk mangfold, eller bør skog og mark være med når vi tenker bærekraftig matforsyning i nordområdene? spør forfatterne av På en lørdag. Foto: Klaus Solbakken

DEL

Supertilbud: 5 kr for alt innhold på nett i 5 uker

PÅ EN LØRDAGI Rana er vi glade i naturen og hytteliv. Vi plukker bær, jakter, fisker og går på ski. I utmarka beiter sau og rein, og folk ønsker i økende grad å spise lokalmat. Vi har etter hvert flere eksempler som viser at lokalmat er noe vi vil ha. Mange små lokalmatprodusenter satser og får det til: Sæterstad Gård, Orrhaugen Mat og Opplevelser og ikke minst Arktisk Rein og Vilt (ARV) som nylig fikk en velfortjent pris. Men, vi bruker stadig mindre av utmarka til å produsere mat. I stedet gir vi mer plass til vannkraft, hyttefelt, verneområder og rovdyr.

Dette reiser viktige spørsmål som vi – du og jeg – må ta stilling til: Skal utmarka først og fremst brukes til fritidsbebyggelse, rekreasjon og sikre biologisk mangfold, eller bør skog og mark være med når vi tenker bærekraftig matforsyning i nordområdene? Kan vi ha både reindrift og scooterløyper? Kan vi opprettholde og utvikle lønnsomme næringer basert på beiteressurser, høsting og sanking, eller er dette grønn utopi og nasjonalromantikk gått ut på dato?

Mange vet kanskje ikke at Norge generelt og Nordland spesielt har et stort potensial når det gjelder matproduksjon. I en tid med stadig mindre tilgang på land- og beitearealer globalt, har vi et stort ansvar for å forvalte disse. Både reindriften og sauenæringa har unike muligheter for å utnytte utmarka som beiteressurs, siden den er lite egnet for annen matproduksjon (foruten jakt, fiske og sanking).

Men beitenæringer som rein og sau er avhengig av store beitearealer, og valgene vi tar med tanke på andre interesser i samme område kan få store konsekvenser.

Under reindriftseminaret på Mo i februar kom det frem at næringa er presset til det ytterste. Det er snart ikke mulig å overleve på reindrifta alene lengre, og det blir blant annet stadig mer vanlig å måtte kjøpe fôr til reinen, og holde dyrene samlet i beiteområder med mindre rovdyrpress. Dette må vi ta på alvor, og her vil vi særlig ta for oss utfordringer som nettopp reindrifta har, men som i noen tilfeller også gjelder sau.

Beitenæringer som rein og sau er avhengig av store beitearealer, og valgene vi tar med tanke på andre interesser i samme område kan få store konsekvenser

Beitenæringene opplever store og sammensatte utfordringer knytta til bruk av utmarka. Det er den store summen av inngrep – gjerne små – og andre endringer som tilsammen har store konsekvenser for beitenæringa. Her kan vi nevne vei og jernbane, vannkraft, hytter og friluftsaktiviteter, gruvedrift, og ikke minst økt rovdyrtrykk. I tillegg må reindrifta i økende grad tilpasse seg «låste beiter» grunnet klimaendringer, hvor økende hyppighet av mildværsperioder om vinteren fører til sammenpakket snø og is som reinen ikke klarer å grave seg igjennom. Når beitene låses må dyrene flyttes til alternative beiteområder eller tilleggsfôres. En annen konsekvens av et mildere klima er utbredelse av nye sykdommer som f.eks. økte flåttforekomster i nord. Videre har en uavklart beiteavtale mellom Norge og Sverige ført til at reindrifta i regionen ikke har tilgang til beiter i Sverige, noe de hadde før.

Hver for seg er ikke disse inngrepene nødvendigvis så store. Problemet er at summen av disse inngrepene/forstyrrelsene blir stor, og de kan forsterke hverandre og føre til at reinen unngår viktige beiteområder. For de som lever av reindrift som næring og vi som forsker på dette, er det ikke tvil om at dette har store negative konsekvenser.

Vi har også nylig lest oppslag i Rana Blad som viser hvordan det kan skape konflikter når man ønsker å bruke utmarka på flere måter. Scooterløyper ble foreslått av kommunestyret og fikk avslag av fylkesmannen. Det forelå også ønsker om å preparere skispor over Umskardet. Hvis man ikke vet så mye om reindrift, så kan dette virke som flisespikkeri: hva er problemet med en scooter i ny og ne eller noen skiløpere i skog og mark? Svarene er gjerne sammensatt, men ofte knyttet til reinens natur: den er svært sky, og forlater viktige beiteområder hvis den blir forstyrret.

Rovdyr er den største utfordringa til rein – men også for sau. Hvis man vil ha en årlig bjørneyngling i Nordland, så betyr det i følge forskere ved NMBU syv binner og dermed syv hanner i tillegg til streifende hannbjørn. Vårt argument er ikke å fjerne alle rovdyr – men som samfunn må vi forstå at valgene vi tar her vil få konsekvenser.

Det betyr blant annet at det blir mindre plass til rein og sau, og vi kommer i skvis siden man gjerne vil ha «alt»: vi vil ha reinkjøtt på bordet som har beitet på Mofjellet og lammelår fra en sau som har vokst opp på en gård i området. Vi vil ha opptråkka skiløyper hvor vi kan gli fremover blant jerv- og gaupespor, eller scooterløyper for de som foretrekker det. Men, fra et forvaltningsperspektiv kan dette fort bli problematisk.

Det betyr blant annet at det blir mindre plass til rein og sau, og vi kommer i skvis siden man gjerne vil ha «alt»

Det er flott at vi er stolte over ARV når de vinner nasjonale priser. Men hvis disse næringene skal fortsette, må vi vi også ta noen valg. Som forskere kan vi peke på hva som er utfordringene, hvilken kunnskap vi har og hvilke kunnskapshull som bør tettes. Det er politikerne og demokratiet som skal bestemme hva vi skal gjøre. Som samfunn står vi ovenfor viktige veivalg – ekte dilemmaer som vi må ta stilling til avhengig av hva vi vil med utmarka vår. Og kanskje det største dilemmaet av alle: hvordan forholder vi oss til rovdyrproblematikken?

Beitenæringene har levd side om side med rovdyr, endringer i værforhold, og ulike interesser i mange år. De er vant til å måtte manøvrere i et fragmentert landskap. Men blir summen av dette presset for stort vil det også være en grense for hva reindriften og sauenæringa kan tåle. Uansett hva vi vil med utmarka, må vi bruke tilgjengelig kunnskap og sørge for en helhetlig forvaltning hvor vi ser hele bildet.

Det er noe å tygge på til lørdagskaffen! God helg.

Maiken Bjørkan, Seniorforsker Nordlandsforskning Camilla Risvoll, Seniorforsker Nordlandsforskning Svein Morten Eilertsen, Seniorforsker Nibio

Skriv ditt leserbrev her «

DELTA I DEBATTEN! Vi oppfordrer leserne til å bidra med sine meninger, både på nett og i papir

Artikkeltags