I en tid der mental tilstedeværelse er noe vi betaler for å trene opp, så vil jeg gjerne løfte frem verdien av fysisk tilstedeværelse også

Til stede: Birgitte Strid slår et slag for kvantitetstid i På en lørdag. Tilstedeværelse kan jo sies å eksistere på flere nivåer, skriver hun.

Til stede: Birgitte Strid slår et slag for kvantitetstid i På en lørdag. Tilstedeværelse kan jo sies å eksistere på flere nivåer, skriver hun.

Artikkelen er over 3 år gammel

Teatersjef og mamma, Birgitte Strid, skriver om den glemte kvantitetstiden.

DEL

På en lørdagSommertid er ferietid for mange. Selv er jeg ikke vant med ferie om sommeren lenger ettersom det er en glimrende tid å arbeide på for frilansregissører. De siste årene har jeg derimot hatt fri på sommeren, og i år skal jeg bruke tiden hjemme. Foreløpig har det ikke blitt mange soldager, men vi har det veldig godt ute på Alterneset allikevel. Jeg kan våkne til sjøutsikt og gå ut i hagen og drikke morgenkaffe. Og bare det å ha tid er godt.

Når det er sagt, så har man alltid tid. Av og til kjennes det bare ikke sånn. I det hele tatt slutter jeg ikke å undre meg over hvor ulik persepsjon av tid og rom kan være mennesker i mellom, og i hvert enkelt individ. Jeg er langt fra noen fysiker, men det har blitt meg fortalt at et grunnprinsipp i Einsteins relativitetsteori er at fysiske størrelser er observatøravhengige (relative), men at det finnes fysiske lover som er konstante (invariante). Opplevelsen av tid vil altså variere, selv om tidens lover ikke endrer seg. Med litt konsentrasjon kan man til og med manipulere ens egen opplevelse av tiden slik at den rekker til mer enn man skulle tro at den kunne romme. Tiden er den samme, men den kjennes lengre – eller større om du vil.

Vi lengter gjerne etter de helt store øyeblikkene fylt med kvalitet. Der tiden står stille – som vi sier. I sommer skal vi altså ikke reise bort for å lete etter disse øyeblikkene. Vi må finne dem her hvor vi er. Min lille familie har uansett nok å gjøre både inne og ute. Vi bruker god tid, og får gjort noe hver dag. Jenta mi, Hannah, leker omkring oss og må finne på mye selv. Av og til går tiden sakte for henne og av og til veldig fort. Samtidig så er dette hele dager sammen med oss voksne. Det er fint, selv om herlige barnehagedager med mange andre barn er det vanlige og velkjente. Jeg tenker allikevel noen ganger på at vi får lite kvalitetstid sammen disse dagene. Men i gjengjeld får Hannah kvantitetstid.

Kvantitet taper ofte i kampen mot kvalitet når det kommer til omdømme. I tidsklemma vil vi i alle fall sørge for at den tiden vi har med barna er kvalitetstid. Men i dag slår jeg et slag for kvantitetstid. Tilstedeværelse kan jo sies å eksistere på flere nivåer. I en tid der mental tilstedeværelse er noe vi betaler for å trene opp, så vil jeg gjerne løfte frem verdien av fysisk tilstedeværelse også. Akkurat nå er det for eksempel gråvær på Mo. Jeg skriver kronikk, mens Hannah ser på barne-tv på iPaden min. Side om side, men med tankene på helt ulike plasser. Skjerm-titting er ikke den ultimate sommeraktiviteten for et barn, men det er faktisk litt hyggelig å være sammen i samme rom uavhengig av aktivitet. Av og til forteller vi hverandre litt om det vi tenker og av og til koser vi litt, før vi går tilbake til det vi holder på med. Og snart er det pause og en liten spisestund sammen. Kanskje er dette kvalitetstid allikevel – eller i alle fall god kvantitetstid?

Med litt konsentrasjon kan man til og med manipulere ens egen opplevelse av tiden slik at den rekker til mer enn man skulle tro at den kunne romme

«En god ting med livet er heldigvis at et savn eller mangel kan senere bli til en ressurs – om man evner å se det på den måten»

Kvantitetstid omfatter også de «onde dagene» og grå hverdagene, men også disse har verdi. I Antoine De Saint-Exupérys kjente og kjære barnebok, Den lille prinsen lærer vi av en rev at «Det er tiden du har kastet bort på rosen din, som gjør den så viktig for deg». Den lille prinsen var glad i en rose, som i stor grad hadde irritert ham. Han reiste fra rosen før han forstod at det var ikke bare gode stunder som skapte forholdet dem i mellom, men vanningen, stellingen og trøstingen også. Mengden tid han investerte i rosen var viktig, ikke det at tiden nødvendigvis hadde god kvalitet. Ser man en relasjon i lys av det man får i stedet for det man ikke får, oppdager man dessuten som oftest mye verdifullt. Den lille prinsen merket ikke at rosen omhyllet hele hans verden med sin duft fordi han var sint på rosen og syntes den var selvopptatt. En god ting med livet er heldigvis at et savn eller mangel kan senere bli til en ressurs – om man evner å se det på den måten. Det kan være vanskelig å møte et savn fra barndommen med denne holdningen, men kanskje er det nettopp da man har blitt voksen?

Selv er jeg vokst opp med en pappa som var til sjøs, og en mamma som var i jobb. Da jeg var på Hannahs alder gikk jeg ikke i barnehagen, men lekte med ungene i gata og ble passet av besteforeldrene mine når pappa var «ute». Det betydde mindre tid med pappa generelt, men når han først var der så var han jo hjemme på dagen også og kunne gi meg flust med kvalitetstid. Han lærte meg mange spennende ting, som å spikke seljefløyte, fly drage og lappe sykkelhjul. Det blir ikke bedre enn det! Det er også de tingene jeg husker best når jeg tenker tilbake til da jeg var liten. Allikevel heier jeg på kvantitetstid i kronikken i dag. Jeg har hatt en mamma som har holdt hjulene i gang i hjemmet med tre barn, full jobb og med ansvar for all matlaging, renhold, reparasjon og vedlikehold i huset mens pappa var på sjøen. Det har gitt meg mye kvantitetstid med henne, og med det har det fulgt mange gaver.

Jeg har vokst opp med opplevelsen av trygghet og av at jeg har en omsorgsperson som alltid er der og som vil gjøre hva som helst for at jeg skal ha det godt. Mamma hadde selvfølgelig ikke alltid overskudd til å se alle mine ulike behov, men hun var der i daglige gjerninger og i ren fysisk tilstedeværelse og hun sørget for at jeg fikk mye annet stimuli gjennom mange andre kanaler. Hun gav meg dessuten en nærmest medfødt opplevelse av at kvinner kan gjøre det samme som menn. Mamma gjorde jo alt, og det hun ikke kunne gjøre selv fikk hun fikset uansett. Dårlig råd har heller ikke stoppet henne fra få til det hun ville – som det å reise og oppleve verden.

sit2 

Så jeg har lært at om man ikke er redd for å ta i et tak eller om man er villig til å reise utradisjonelt, så kan man komme seg dit man ønsker. Drømmer man om Svalbard, så er det faktisk mulig å ta seg jobb der som håndklevasker ved gruva i første omgang. Det er inspirerende! Jeg er glad for at jeg har vokst opp med mamma og pappa og andre sterke kvinner og menn som bar 70-tallsverdiene med seg inn i neste tiår. Min barneskolelærer var også en av dem, og bekreftet for meg at jeg kunne bli hva jeg ville. 80-tallet var, slik jeg opplevde det, en god tid for jenter å vokse opp. Det ble forventet at den nye generasjonen kvinner skulle ta over stafettpinnen og ta plass i alle deler av samfunnet. Det var en selvfølge jeg aldri stilte spørsmål til før jeg var godt voksen og forstod at ekte likestilling ikke er normalen i verden, men krever at man er det bevisst og kontinuerlig velger politiske løsninger som åpner for like muligheter for kvinner og menn.

Sommertid på Mo blir det man gjør det til. Været er som det er og jeg styrer selv hvordan jeg opplever det; en regnværsdag er en kanskje dårlig utedag, men kan bli til en god innedag. Jo mer jeg er hjemme på Mo, jo mer glad blir jeg i denne byen hvor jeg fremdeles har tilbrakt mer kvalitetstid enn kvantitetstid. Det er her jeg har mannen min og mammaen min – ja, hun flyttet hit også, så Hannah kan få tilbringe alle typer tid med bestemoren sin. For Hannah skal aldri være redd for at hun ikke blir ivaretatt. Jeg kan love henne mest kvantitetstid, og noe kvalitetstid. På det beste kan jeg kanskje få til en balanse. Med det håper jeg hun blir en trygg jente som tar seg god tid til å finne ut på hvilken måte hun vil bidra i verden. Slik kan hun kanskje komme til å reise som en høyreist kvinne inn i de neste tiårene mens hun opplever verden som et sted med færre begrensninger enn muligheter og gaver.

Birgitte Strid, teatersjef på Nordland Teater

Skriv ditt leserbrev her «

DELTA I DEBATTEN! Vi oppfordrer leserne til å bidra med sine meninger, både på nett og i papir

Artikkeltags