Det store problemet er de usynlige bommene; mellom kommunene, partiene, organisasjonene og av og til også mellom menneskene

DE USYNLIGE: På en lørdag-skribenten er ikke så opptatt av de synlige bommene, som uansett forsvinner. Han skriver at det store problemet er de usynlige bommene mellom kommuner, partier, organisasjoner og av og til menneskene.

DE USYNLIGE: På en lørdag-skribenten er ikke så opptatt av de synlige bommene, som uansett forsvinner. Han skriver at det store problemet er de usynlige bommene mellom kommuner, partier, organisasjoner og av og til menneskene. Foto:

Artikkelen er over 3 år gammel

Stig Roald Frammarsvik etterlyser samarbeid framfor egeninteresser i På en lørdag.

DEL

På en lørdagViktige beslutninger tas lokalt og regionalt uten tilstrekkelig enighet og forankring. Resultatet blir stor ressursbruk for å motarbeide eller starte omkamp i stedet for å gjennomføre beslutningene. Hvorfor blir det slik og hvordan skape en vinnerkultur ?

Staten overtok eieransvaret for sykehusene i Norge i 2002. Jeg tenkte i utgangpunktet at dette var positivt. Kanskje kunne vi nå fokusere på service, kvalitet og pasienten og ikke på politikk og lokalisering. Beslutningen i styret i Helgelandssykehuset forrige uke, der en velger å se bort fra føringene fra eier og administrasjonens innstilling, er en falitt-erklæring for styringsformen sykehusene har. Styret kan også over lang tid arbeide med å beslutte viktige forbedringstiltak, for så å møte fakkeltog og en statsråd som overprøver beslutningen. Avviket mellom myndighet og ansvar er komplett.

I Huffington Post 15. August 2016 blogger den internasjonalt kjente lederfilosofen Ichak Adizes om temaet «Upside down Rationale», eller oversatt til norsk; Når begrunnelsen blir satt på hodet. Kortversjon av blogginnlegget er: Vi bestemmer oss først og så leter vi etter begrunnelsen for å forsvare beslutningen i etterkant. Beslutning om skolestrukturen i Rana er et godt eksempel på dette. Adm. og skoleavdelingen i Rana kommune gjør en grundig og god analyse og legger frem sannsynligvis det beste alternativet når alle fakta legges på bordet. Posisjonen hadde derimot bestemt seg for noe annet på forhånd. Utredningene skulle ha ligget til grunn for en felles strategi om struktur som alle part(i)ene arbeidet videre med sammen for å finne en omforent løsning. Dette kunne vært nøkkelen til en god prosess og omforent beslutning.

Jeg arbeider en del med å lede prosesser hvor mennesker kommer sammen for å løse komplekse problem eller skape utvikling som ikke en person kan gjøre alene. Fra medarbeidere som har arbeidet lenge i organisasjonen, kommer ofte kommentaren om at «vi har prøvd før», som ofte er et tegn på motstand mot endring. Det som i utgangspunktet virker som en umulig oppgave blir ofte løst når medarbeidere fra alle nivå i organisasjonen, tillitsvalgte og ledelsen setter seg sammen. Det er viktig at alle får samme informasjon og i tillegg har et noenlunde felles og samtidig bilde av den situasjonen man er oppe i og stoler på at alle ønsker det beste for organisasjonen. Dette er ofte oppskriften på en vinner-kultur og suksess.

Det er dessverre slik at mange beslutningsprosesser gjennomføres på en annen måte. Ofte har noen bestemt seg på forhånd og prøver å overbevise resten. Slik må det av og til være. Alle kan ikke være med å ta alle beslutninger. Noen arbeider med langsiktige mål og utfordringer for organisasjonen og setter seg inn i dette. Andre er dypt nede i detaljer for å finne ut hvordan man skal få systemene og produksjonsapparatet i organisasjonen til å fungere. Det blir imidlertid feil når noen har bestemt seg på forhånd og på en kynisk og manipulerende måte prøver å få gjennom sin sak, spesielt hvis det er ut fra ønske om hevn, egeninteresse eller egoisme. Det finnes mer av denne type adferd enn man skulle tro. Bak slik adferd ligger ofte misunnelse, grådighet og hat. Man kan finne mye av dette i organisasjonslivet i både privat og offentlig virksomhet. Dette er oppskriften på en taper-kultur og nederlag.

Det er vanskelig å unngå å bli litt ovenpå når en får noe til eller oppnår suksess. Det er dessverre også lett å bli arrogant og la det gå prestisje i en sak og ikke justere kursen. Bjørn Dæhlie undervurderte aldri sine konkurrenter og omgivelser. Når han forlot seierspallen, veldig ofte med en gullmedalje rundt brystet, var det ikke for å dra hjem å le av konkurrentene, men for å trene enda mer og finjustere detaljene i teknikken sin. Med tiden har vi sett at han har gjort stor suksess med denne holdningen i næringslivet også.

Det blir imidlertid feil når noen har bestemt seg på forhånd og på en kynisk og manipulerende måte prøver å få gjennom sin sak

Når vi lykkes med ting i Rana; på kulturfronten, i politikkene eller i næringslivet, er det viktig at vi beholder ydmykheten. Vi må ikke overdrive utnyttelse av maktposisjoner, overse noen eller tråkke på noen på veien opp. Man kan trenge dem senere og hvorfor ikke ære den som æres bør. Når det i motsetning til suksess går galt er det like viktig å ikke lete etter syndebukker, i hvert fall ikke når en har vært sammen om beslutningene.

Jeg fikk for noen år siden berettiget kjeft av den utmerkede journalisten Marit Ulriksen, om at jeg på podiet på Gallaria hadde kalt Mo i Rana en «liten drittplass». Det var kanskje et dårlig forsøk på selvironi i ft. at vi ikke måtte bli for høye på oss selv. Etter å ha lest Erling Dokk Holms artikkel i Dagens Næringsliv 6. August 2016; «Nesten alle byer ( i Norge) er for små», holder jeg fast på min påstand, men jeg skal omformulere den til at Rana er en liten koselig plass med stort potensiale. Erling Dokk Holm omtaler Bodø som vant prisen «Attraktiv by 2016» i meget positive ordelag. Artikkelen trekker frem samarbeidet på tvers i en ambisiøs vekststrategi som suksessfaktor. Rana sitt samarbeid med Bodø er supert, her kan vi lære av hverandre. Vi har en intern enighet om flyplass og dypvannskai, men potensialet er mye større.

Vi har etter hvert fått mange bommer på veiene på Helgeland. Veiene blir bra og bommene forsvinner om noen år, så det er et lite problem. Det store problemet er de usynlige bommene; mellom kommunene, mellom partiene, mellom organisasjonene og av og til også mellom menneskene. Når vi samtidig er så få går vi alle til slutt på rundgang mellom hverandre innenfor bommene, hører de samme argumentene, ler av de samme historiene, blir navlebeskuende og omtaler de på den andre siden av bommen nedlatende. Det blir ingen vinn-vinn situasjoner av det.

Det går enten oppover eller nedover, det jevne funker ikke. Mye går oppover i Rana. La oss være litt rause slik at det kan fortsette å være slik. GOD HELG!

Stig Roald Frammarsvik

Daglig leder i Omstillingskompetanse AS, skriver i På en lørdag, vår faste spalte.

Skriv ditt leserbrev her «

DELTA I DEBATTEN! Vi oppfordrer leserne til å bidra med sine meninger, både på nett og i papir

Artikkeltags