En god venn kjenner dine styrker og svakheter og har kartlagt nesten hele deg

VENNSKAP: Maiken Johansen skriver i På en lørdag om vennskap, og blant annet det faktum at mange hun snakker med setter det å møte gamle kjente og henge med venner, som det beste med Verketfestivalen.

VENNSKAP: Maiken Johansen skriver i På en lørdag om vennskap, og blant annet det faktum at mange hun snakker med setter det å møte gamle kjente og henge med venner, som det beste med Verketfestivalen. Foto:

Artikkelen er over 3 år gammel

Festivalsjef Maiken Johansen skriver om verdien av vennskap i På en lørdag.

DEL

På en lørdagJeg skal skrive om noe så trivielt og universelt som vennskap. Det siste året har jeg opplevd å miste en venn, og jeg har fått noen nye. Det første en sorg og skuffelse, det andre en glede og berikelse. Vi er alle noens venn og en eller flere gode venner er fundamentet for et fullverdig liv. En god venn kjenner dine styrker og svakheter og har kartlagt nesten hele deg. Derfor har venner ofte forutsetninger for å komme med innspill og korrigeringer, de kan være satans irriterende, men ekte vennskap tåler mye, tilgir mye og i vennskapet kan vi speile oss selv. Vennskap rommer sannhet og refleksjon, tidvis ubehagelig ærlighet, alltid omtanke og kjærlighet.

Jeg har vært så heldig å få jobbe med arenaer for vennskap. I min tid ved Nordland Teater og nå som en av de mange som lager festivalene Verket og Rød snø. Når jeg ser bilder og filmklipp fra alle de flotte festivalene vi har her på Helgeland, de er ikke rent få, så er det ikke nødvendigvis motivene av artistene jeg dveler lengst ved, det er like gjerne selfiene av vennegjengene, fotografiet av en arm på en annens skulder, blinkskuddet av jubel og latterkramper. Det å se mennesker dele noe sammen. De beste minnene er ofte de vi lager i lag.

Det må være rom for ulikheter og forskjeller, vi skal sette pris på at alle ikke er som oss selv

Verden slår oss alle over kjeften før eller siden. Vi opplever urettferdighet og vi må alle tape noe den tid vi lever.

22. juli markerte vi at det er fem år siden tragedien i Oslo og på Utøya. Ultimate tap. Jeg ble ikke rammet av terroren personlig, men hendelsen gikk likevel så hardt inn på meg at jeg i lang tid ikke var i stand til å skrive noe som uttrykte min sympati med alle ofrene og deres pårørende. Min smerte og sjokk føltes bare som et hån mot de som hadde mistet sine kjæreste, sine beste venner. Så mange barn. Vi og ordene våre ble utilstrekkelige. Jeg savnet ord store og gode nok. Hat er en forståelig og menneskelig reaksjon når slike grusomheter slår føttene under oss. Så skjedde det motsatte i et av de svarteste kapitlene i Norges historie. Vi markerte med samhold, fellesskap og kjærlighet. Hav av roser. Hender som holdt hender.

Noe av det barna mine snakker mest om er venner og alt det fine de gjør sammen, men også om at de har blitt uvenner med noen og hvor dust det er. Eller at noen ikke vil være venn med dem, og de får kjenne på det såre i det. Dessverre har det hendt at de ikke har lyst til å være venn med noen, de også. Å snakke om disse tingene med barna kan være utfordrende. Her trår jeg nok feil innimellom, men jeg repeterer jevnt og trutt verdien av å være en god venn. Og kan vi ikke være bestevenner, så bør vi inkludere og respektere. Det må være rom for ulikheter og forskjeller, vi skal sette pris på at alle ikke er som oss selv. Jeg har som forelder et stort ansvar her, og barnehager og skoler plikter med oss foresatte å jobbe kontinuerlig for å skape et miljø der barn og unge kan bygge relasjoner. De kan stille krav til oss, vi til dem. Ingen enkel oppgave. Likevel. Nulltoleranse for mobbing er et selvsagt mål.

Vi er alle noens venn og en eller flere gode venner er fundamentet for et fullverdig liv

Mennesker er langt mer emosjonelle enn rasjonelle. Vi kan like det eller la være, men følelsene er dyktige direktører. Og vi må ikke gå i barnehage eller barneskole for å oppføre oss barnslig. Jeg har flere ganger vært langt mer barnslig enn mine barn, for frustrasjon og sinne avler fascinerende kjapt usaklighet. Da er det fort gjort å kaste en kjøttbolle i planeten på noen, eller furte i en krok en liten time eller noen tiår. Jeg har sågar prestert å punktere gryende vennskap etter et Ludo-tap. Det bare skjære seg med det skakk-kjørte regelverket de forfektet.

Når det blir kok i kålen, i lokale og regionale debatter om skoler, flyplasser og sykehus, så kan det være greit å praktisere som vi av og til gjør med ungene: Ta en time-out. Sterk overbevisning og brennende engasjementet er bra, men krever også at vi er på vakt. Og apropos ord: At vi tenker på hvilke ord og type retorikk vi bruker. Jeg blir oppriktig lei meg når det snakkes om uvennskap på Helgeland. Vi skal være forsiktige med det uttrykket, det har lett for å sette seg. En slik etablert sannhet vil være til hinder for enhver utvikling i Rana og kommunene rundt. Og det er dessuten ikke sant, det er mye vennskap og samhandling på Helgeland.

Verket musikkfestival trekker publikummere fra hele Helgeland og en del mer langveisfarende fra nord og sør. Et herlig mangfold av mennesker og generasjoner besøker oss. Nå er det bare noen uker unna det åttende året for Helgelands største musikkfestival. Veldig mange jeg snakker med om festival setter selve stemningen høyest. Det å møte gamle kjente og henge med venner. Det er ikke få klemmer og lattersalver som snart skal utveksles på Revelen og jeg gleder meg til å se venner i alle aldre vandre inn på sletta. Kanskje sitter det noen et sted og håper at han eller hun er en av vennene du vil ha med på festen?

Siste året har jeg også vært nødt til å evaluere min egen vennlighet. Hvordan er jeg som venn? Er jeg åpen nok for nye vennskap og er jeg flink nok til å vise at jeg setter pris på de vennene jeg har? Er jeg bra på å ta i mot råd og møte kritikk? Hvordan tåler jeg at mine venner er uenige med meg? (Spesielt i de mange tilfellene jeg har rett!) Å ta imot en venn kan kreve en viss porsjon mot, for det kan være skumle saker å åpne opp og tørre fremstå svak i tunge stunder. Men en fin greie med vennskap i ei tid der det har dukket opp noe så ulurt og uoppnåelig som generasjon perfekt, er at en venn aldri forventer det perfekte. Akkurat det er helt perfekt med vennskap.

Kolbein Falkeid er bedre kompis med ordene enn de fleste av oss. Han har skrevet et av de fineste dikt jeg kjenner som handler om venner:

Det er langt mellom venner.

Mellom venner står mange bekjentskaper

Og mye snakk.

Venner ligger som små lysende stuer

Langt borte i fjellmørket.

Du kan ikke ta feil av dem.

Det er ingen dum ambisjon å være en lysende stue for en eller flere. Kanskje føles det langt mellom venner fra tid til annen.

La oss forsøke å korte inn distansen.

Maiken Johansen

Prosjektleder

Skriv ditt leserbrev her «

DELTA I DEBATTEN! Vi oppfordrer leserne til å bidra med sine meninger, både på nett og i papir

Artikkeltags