Hva er det som gjør at vi blir så frustrerte på hverandre, og hva er det som gjør at det kommer ut i det sosiale rom?

PRinsen: I Den lille Prinsen som teatersjef Birgitte Strid nylig satte opp sier den lille prinsen til vekteren at: Deg kan jeg like for du er opptatt av noe annet enn deg selv, skrive Wenche Bakken. Foto: Beate Nygård

PRinsen: I Den lille Prinsen som teatersjef Birgitte Strid nylig satte opp sier den lille prinsen til vekteren at: Deg kan jeg like for du er opptatt av noe annet enn deg selv, skrive Wenche Bakken. Foto: Beate Nygård

Artikkelen er over 2 år gammel

Wenche Bakken tar for seg på Syria, parforhold, kroppen og miljøvern i På en lørdag.

DEL

På en lørdagSYRIA: Vi er en verden. Noen av oss er på flukt. Tilfeldighetene vil ha det til at det ikke er meg. I dag. Kan vi behandle hverandre med verdighet?! I det minste! Dette var statusen til en skuespillervenninne av meg på FB. Hun fikk sagt det. Kort, konsist og det traff meg rett i planeten. Jeg skrev i kommentarfeltet: Noen dager er du den klokeste jeg kjenner og det blir bare flere og flere av de dagene.

Alle mennesker i hele verden har to ting til felles. Uavhengig av nasjonalitet, religion, legning, kjønn, status osv. Vi fødes, og vi dør. Spørsmålet er tiden i mellom. Hva bruker vi den til? Hva vil vi at den tiden skal inneholde? De fleste ønsker fred inni seg, ro i sjelen. Hvordan finner vi denne freden? Både inni oss og på verdensbasis?

Jeg tror at anerkjennelse av forskjellighet er eneste veien til fred. Det er for meg en selvfølge å anerkjenne alle typer mennesker, jeg er åpen og glad i folk fra andre nasjonaliteter. Derfor er jeg stolt og glad for at min arbeidsplass var med på å ta inn en mann fra Syria som skulle ha språkpraksis. Det ble et varmt og fruktbart møte for begge parter. En syrisk trebarnsfar hjalp oss med forefallende arbeide på teatret. Han var ikke bare flink, han var utrolig flink og flittig. Etter hvert fikk han fast arbeide et annet sted og måtte forlate oss. Han var på en måte trist over at han ikke lengre skulle være hos oss. Han sa han hadde lært mer norsk hos oss enn på skolen. Han sa at han aldri hadde møtt så varme og inkluderende mennesker. Han og hans kone venter flere barn. Ble det trillinger skulle de hete Tove, Hilde Karin og Wenche. Tre helnorske navn. Oppkalt etter tre jenter på jobben. Slike hendelser får meg atter en gang til å forstå at jeg jobber på den fineste og mest inkluderende arbeidsplassen jeg vet om.

KROPPEN: For en fantastisk oppfinnelse kroppen vår er! Hvem var det som fant den opp igjen? (hehe) Jeg står opp om morgenen og må tisse. Tenker at en dag skal denne kroppen, huset mitt slutte å fungere. I mellomtiden fryder jeg meg stort over at den er på mitt parti, alt den kan få til. Kroppen min slutter aldri å imponere meg. For et urverk Ta den ikke for gitt, ta vare på den. Kroppen min slutter aldri å imponere meg.

MILJØVERN: Og med den kroppen ønsker jeg å bidra til miljøvern.Vi har en jobb å gjøre. Hvorfor er det sånn at så mange av oss tror at det ikke hjelper om de bidrar? De tror at det er utilstrekkelig, at de ikke utgjør en forskjell. At det ikke spiller noen rolle om de slår av lyset når det er the Earth hour. Jeg har båt, og rett som det er ser jeg plast ligge å flyte i fjorden. For noen år siden kjørte jeg rett forbi det. I dag stopper jeg plukker det opp og kaster det på land sammen med annen plast som skal gjenvinnes. Tenker at det hadde vært fantastisk hvis kommunen plasserte ut dunker for plastavfall rundt omkring. Håper vi alle hadde bidratt og blitt enda mer oppmerksomme.

Gjenvinning av papir og glass er vi allerede i gang med. Når jeg går gatelangs så plukker jeg opp søppel, jeg kan vandre langt med en tom ølboks i hånden hva skal folk tro? De vet jo ikke at jeg ikke liker øl. Jeg bryr meg ikke, jeg bryr meg virkelig ikke. Den ølboksen hører ikke hjemme i utemiljøet og jeg kan lett gjøre noe med det.

Hva er det som gjør at vi blir så fustrerte på hverandre, og hva er det som gjør at det kommer ut i det sosiale rom

PARFORHOLD: I Den lille Prinsen som teatersjef Birgitte Strid nylig satte opp sier den lille prinsen til vekteren at: Deg kan jeg like for du er opptatt av noe annet enn deg selv. Når jeg er sammen med par som omgås hverandre med en aggressiv stillhet så prøver jeg å komme meg unna. Sier de noe så er det gjerne klaging og bjeffing mot hverandre som jeg må sitte der å høre på. Tenker de overhodet over hva jeg må tenke og føle. Jeg blir en del av noe jeg ikke trenger å vite noe om. Forventes det at jeg skal holde med noen? Ta parti? Det er bare en ting som gjelder for meg i slike situasjoner. Ta beina fatt komme seg bort og det så fort bein og remmer kan holde. Hva er det som gjør at vi blir så frustrerte på hverandre, og hva er det som gjør at det kommer ut i det sosiale rom? Når vi møtes bør vi ikke tenke på fine ting. Ha det morro? Oppdatere hverandre og diskutere samfunnsproblematikk?

Denne kronikken er et bilde på meg. Jeg er springende i formen og hopper lett fra emne til emne. Det vet alle som omgås meg. En samtale med meg dreier seg om å hoppe fra det ene til det andre, ofte uten noen som helst sammenheng mellom emnene. Nå vet dere som har lest denne teksten også det. Jeg kunne skrevet om at jeg gikk på Mo Ungdomskole, at jeg tok bussen til skolen fra Åga og at det ble folk av meg også. Jeg kunne fortalt hvor imponert jeg er over de folka som har lagt sjela si i å skaffe oss en storflyplass, og jeg kunne skrevet om hvor glad jeg er i alle de menneskene som kommer på Venter i sentrum hver onsdag. I mai har mange av dem gjort det i tre år! Jeg har bare 3.500 tegn til rådighet, så det får bli en annen gang.

God helg ranværinger! Jeg synes dere er de beste jeg vet om.

Wenche Bakken

Produsent, Nordland Teater

Skriv ditt leserbrev her «

DELTA I DEBATTEN! Vi oppfordrer leserne til å bidra med sine meninger, både på nett og i papir

Artikkeltags