Målet må være at alle skal kunne vise hvem de elsker, uansett hvor de befinner seg. Før dette er en realitet, er ikke kampen over

Av

På årsdagen for Pride skriver Linda Eide dette leserinnlegget.

DEL

LeserbrevI dag er det 50 år siden Pride ble arrangert for første gang. Natt til 28. juni 1969 hadde folk sett seg lei av politiets trakassering av skeive og bestemte seg for å kjempe tilbake på utestedet Stonewall Inn i New York. Etter den hendelsen, har Pride blitt arrangert over hele verden.

Homokampen er ikke over. Selv i 2019 er det fremdeles flere land som har dødsstraff for homofili. Mange lever i utrygghet for å bli fengslet eller drept for å elske den de vil. Heldigvis har forholdene blitt bedre i mange land, men det har ikke kommet av seg selv. Mange har kjempet en hard kamp for de rettighetene som er kommet på plass, og det har kostet. 

Jeg føler meg privilegert og heldig som bor i et land som har tatt homokampen på alvor, og som har politikere og forkjempere som har kjempet på plass rettigheter som det egentlig bare skulle mangle at alle har. Jeg er stolt over å tilhøre et politisk parti som har stått i bresjen for denne kampen. Jeg er også stolt over at kommunestyret i min kommune, med stort flertall stemte for at vi kan heise regnbueflagget på rådhuset under Pride arrangement.

Mange blir fremdeles utsatt for homohets og fordommer. Jeg har vært så heldig å ikke oppleve det direkte, men jeg vurderer alltid om det er trygt å holde handa til dama mi, spesielt når vi er ute og reiser. Å måtte gjøre denne vurderingen er et bevis på at man ikke er fri til å vise hvem man elsker. Målet må være at alle skal kunne vise hvem de elsker, uansett hvor de befinner seg. Før dette er en realitet, er ikke kampen over.

Linda Eide
Varaordfører og leder for Rana Arbeiderparti

Skriv ditt leserbrev her «

DELTA I DEBATTEN! Vi oppfordrer leserne til å bidra med sine meninger, både på nett og i papir

Artikkeltags