- Det ingen snakket om var min psykiske helse. Ingen snakket om redsel, dødsangst, sjokk, sorg, ensomhet. Ingen snakket om tiden etter operasjonen, at den kunne bli vanskelig selv om operasjonene gikk bra

- Jeg har etter hvert lært meg å bli positiv til å leve. Jeg tror folk stort sett liker meg som jeg er, skriver Lajla Hortman om livet 15 år etter den store operasjonen. Foto: Øyvind Bratt

- Jeg har etter hvert lært meg å bli positiv til å leve. Jeg tror folk stort sett liker meg som jeg er, skriver Lajla Hortman om livet 15 år etter den store operasjonen. Foto: Øyvind Bratt Foto:

Å overleve kan også by på utfordringer. Det er tema for Lajla Hortmans kronikk.

DEL

KronikkJeg ønsker å dele min historie fordi jeg tror den kan angå mange flere enn meg. Vi har verdens beste helsevesen i Norge. Jeg har fått behandling og oppfølging av de beste fagfolkene vi har. Men, det ingen snakket om, eller spurte meg om, var min psykiske helse. Jeg torde ikke å si noe om dette selv heller. Jeg var nok en blanding av forvirret og skamfull over det jeg tenkte og følte.

Livstruende                        

I 2002 fikk jeg konstatert at jeg hadde hjernesvulst. Det var selvfølgelig en sjokkartet beskjed å få. Det ble en lang prosess med utredning, og planlegging av operasjonen. Tumoren lå så vanskelig til at selve operasjonen var risikabel.

Det ble først bestemt at det skulle tas biopsi. Det ble gjort i Tromsø. De kom frem til at de skulle nå tumoren via bihulen for å få tatt biopsien. Kirurgen fjernet en del av tumoren, men mesteparten lå igjen.

Etter denne operasjonen ble jeg dårligere og dårligere. Tumoren vokste, og ble etter hvert ca 4,5 x 6 cm. Tumoren måtte fjernes. Den store operasjonen skulle gjøres på St. Olavs hospital i Trondheim. Det var ca 1 år og 4 mnd. mellom operasjonene.

Denne perioden var svært tøff. Det var til tider store smerter, jeg var alltid trett, hadde synsforstyrrelser, hadde epilepsilignende anfall, var emosjonell ustabil osv. Fokuset fra legene var å få fjernet tumoren. De var svært dyktige. Jeg fikk grundig informasjon om hva som måtte gjøres, og om risiko i fht operasjonen.

Det ingen snakket om

Men, det ingen snakket om var min psykiske helse. Ingen snakket om redsel, dødsangst, sjokk, sorg, ensomhet- ingen snakket om tiden etter operasjonen, at den kunne bli vanskelig selv om operasjonene gikk bra.

Det var ingen som fortalte meg dette,- at livet kunne bli så ensomt og tomt etter å ha overlevd

I prosessen frem mot operasjonene var det selvfølgelig mye fokus på hvordan inngrepene kunne gjøres med minst mulig risiko. Tumoren lå under hjernen, bak mot hjernestammen. Det ble etter hvert et smertehelvete. Smertene kunne være ubeskrivelig og traumatiserende. På det verste var det bare morfin som hjalp.

Jeg hadde vært syk lenge. Sliten, emosjonell, synsforstyrrelser, trigeminusnevralgi som er nervesmerter i en ansiktsnerve- det er vanvittig smertefullt,  og jeg sovnet ofte når jeg satte meg ned. Dette var symptomene jeg hadde da jeg gikk til fastlegen i 2001.

Depresjon sto det i journalen, P76.  At jeg fikk anfall med skjelvinger og bevissthetstap var nok panikkangst sa legen. Ansiktssmertene og synsforstyrrelsene var nok stressrelatert.

Jeg visste at legen tok feil. Jeg kjente at det var noe som tok mer og mer plass i hodet. Men, jeg torde ikke å være påståelig,- jeg byttet fastlege. Jeg ble veldig dårlig før jeg kontaktet min nye fastlege. Da jeg omsider tok kontakt i mars 2002, gikk det en uke, så fikk jeg sjokkbeskjeden: « du har en stor hjernesvulst».

Jeg snakket forresten med min første fastlege etter operasjonen. Han syntes det var leit at jeg ikke ble tolket rett. Han sa «Dette ble litt av en historie».

Det ble en underlig tid fremover, og ingen snakket om at livet mitt, at hele min væren kunne bli rokket ved.

Legen skrev ut masse medisiner: Sovemedisin, beroligende, div. smertestillende, antiepileptikum mot nervesmerter, og til og med Truxal som er et antipsykotikum. Jeg hentet ut alt jeg fikk skrevet ut. Jeg tok kun ketogan (et morfinlignende preparat) når smertene ble uutholdelig. Resten hadde jeg liggende i en plastpose. Posen med alle medisinene ba jeg min søster om å oppbevare etter at jeg fikk tanker om å bare ta alt på en gang.                                                                                                                                  

Men, ingen snakket om at hele min væren og eksistens kunne forandres på det psykiske plan.     

Jeg kunne ikke snakke høyt om at jeg sluttet å planlegge. Jeg klarte ikke å se morgendagen engang. Morgendagen og fremtiden ble borte fra min tankegang. Jeg befant meg i en boble som besto av øyeblikket jeg befant meg i.  Jeg satt liksom i stillhet og taushet på et venterom og ventet på ingenting.  Jeg håpet bare at smertene ikke skulle komme. Fremtiden og morgendagen var bare blitt borte i et slags mørke.

Etter hvert fant jeg en ro i å tenke at det skulle bli godt å dø. Da kunne jeg flytte ut av det stille og tause venterommet der redselen for smertene var det eneste jeg klarte å føle på. Men jeg døde ikke. Det var ingen som fortalte meg det. Det var ingen i helsevesenet som snakket om at jeg kunne føle på sorg etter å ha overlevd. Alle legene, kirurgene, sykepleierne, portøren, sykepleierstudenten, - alle gjorde en fantastisk jobb.  Jeg overlevde, men ingen fortalte meg eller snakket om at livet kunne bli annerledes. Jeg kunne ikke fortelle noen at jeg ikke følte glede over å overleve. Det var en sorg å overleve når alle drømmene og tankene om fremtiden, og alle tankene om morgendagen, var borte.

Det var ingen som snakket om at jeg kanskje aldri kom meg helt igjen.- at hverdagen kom til å bli litt annerledes.  At jeg kunne være trett og sliten i mange år. At behovet for ro og fred kunne gå ut over min kontakt med folk.

Følelsen av tomhet

Det var en lang prosess fra sjokkbeskjeden om at jeg hadde hjernesvulst, til jeg kom meg i gang med en slags hverdag igjen.

Rundt meg var det gledestårer, kaker, blomster og ønsker om god bedring. Jeg måtte smile med. Ingen måtte avsløre min utakknemlighet. Jeg var alenemor. Hvordan kunne jeg være så egoistisk at jeg hadde sett frem til å få dø? Hvordan kunne jeg være så utakknemlig når AS Norge har brukt hundretusener av skattekroner på at jeg skulle overleve. De beste kirurgene i landet har reddet livet mitt,- gratis,- for meg.

Ukene, månedene og årene gikk uten at jeg klarte å finne tilbake til gleden over egen eksistens. Jeg lærte meg å finne glede gjennom andres glede. Når jeg kunne bidra til at andre gledet seg, følte jeg meg levende den stunda. Jeg var levende for mine barn, og deres oppvekst. At de utviklet seg til å bli fine folk, var gleden i mitt liv. Jeg følte meg levende når jeg var på musikkøving i korpset, eller var på golfbanen. Når jeg var alene, var min eksistens stille og tom. Da kunne jeg sige inn i tanker som: «at det nok egentlig ikke var meningen at jeg skulle overleve. Jeg fortjener ikke å leve. Hvis dette hadde vært for kanskje 40 år siden hadde jeg dødd. Legevitenskapen sørget for at jeg levde selv om jeg egentlig skulle vært død. Kanskje det er derfor jeg ikke ser morgendagen og har mistet drømmene?»

Det var ingen som fortalte om ensomheten ved å bære på en slik historie

Det var ingen som fortalte meg dette,- at livet kunne bli så ensomt og tomt etter å ha overlevd. Jeg ikke bare overlevde, men jeg kom meg i nesten full jobb igjen og er aktiv, jeg ser frisk ut,- Jeg er jo frisk, men jeg tåler bare litt mindre stress og for mange inntrykk. Jeg har epilepsi men er godt medisinert og anfallsfri, har ikke følelse i halve ansiktet, men det pulserer og kribler i ansiktet hele tiden allikevel. Det ligger en resttumor i hodet enda, men den forstyrrer ikke og den har ligget stille i mange år. Jeg tåler å leve med dette, men det er vanskelig å legge historien bak seg når historien fremdeles lever så tydelig i mitt liv.

Det var ingen som fortalte om ensomheten ved å bære på en slik historie. Når ingen fortalte meg om dette trodde jeg at ingen kan forstå. Jeg fant ut at jeg måtte akseptere at de andre ikke forstår hva det er de ikke forstår.

Følelsen av skam

Jeg er jo psykiatrisk sykepleier. Jeg av alle burde forstått dette på egenhånd, - kanskje ?

Jeg sliter fremdeles med å være tilstede som bare meg. Det går fint når jeg har en definert rolle, -som for eks.:  jeg spiller paukestemmen på «brudemarsj fra Lødingen», eller representerer partiet Rødt i politiske sammenhenger, eller når jeg er fagperson. Men, å være «bare meg» i sosiale sammenhenger, det kan være vanskelig. Det var så mange år med behov for akkurat passe mye, eller lite, aktivitet og inntrykk at mitt nettverk ble mindre og mindre. Jeg var nok ganske langt nede i en depresjon, og etter hvert meldte angsten sin ankomst. Jeg var også så krenkbar at jeg skjermet meg fra for eksempel dårlig humor og høylytt latter. Det som var synd var at jeg tok ifra meg selv muligheten å ta del i den gode humoren av frykt for at jeg skulle reagere feil.

Jeg følte meg litt fremmed og kanskje litt rar. Jeg følte på mye skam over mine egne tanker.  Ofte følte jeg med dum også. Detaljkunnskap klarte jeg ikke å lagre. Hvis flere diskuterte i samme rom, mistet jeg ofte konsentrasjonen og ikke hørte hva noen av dem sa. Jeg tok ikke sjansen på å invitere meg selv inn i sosiale settinger, eller å bare besøke noen, eller invitere noen. Det var et sjansespill. Jeg ville ikke risikere å lage en avtale med fine folk, for så å kanskje være for trett, eller bare nedstemt. Jeg var redd for at andre følte at de måtte ta hensyn til meg.

Jeg har heldigvis en fin familie som alltid tåler meg, og som ser og forstår, så helt alene ble jeg aldri.

Det er 15 år siden den store operasjonen. Jeg føler meg fremdeles litt annerledes og rar,- og litt dum. Detaljkunnskap klarer jeg fremdeles ikke å lagre. Det er stor entusiasme for Quiz over alt rundt meg, så jeg får ofte repetert (eller for å være negativ: jeg får det gnidd inn) at jeg ikke kan svare på så mange spørsmål.

Jeg har etter hvert lært meg å bli positiv til å leve. Jeg tror folk stort sett liker meg som jeg er. Jeg jobber, lever, spiller i korps, spiller golf, er mor og farmor, jeg bryr meg om hva som skjer i samfunnet, og jeg elsker en god diskusjon så lenge folk er høflige med hverandre.

Jeg har etter hvert lært meg å bli positiv til å leve. Jeg tror folk stort sett liker meg som jeg er

Jeg skulle bare ønsket at noen hadde fortalt meg det. At det er normalt å føle tristhet og tomhet selv om jeg overlevde. Jeg var ikke egoistisk og utakknemlig. Jeg var traumatisert.

At jeg fremdeles er lett å krenke er sannsynligvis fordi jeg bare er slik.  Livet mitt ble forandret,- jeg skulle bare ønsket at noen hadde sagt at det ikke gjør noe. Alt og alle forandres med årene.

Hvis noen hadde snakket med meg, hadde jeg kanskje funnet ut av dette litt raskere. Kanskje jeg hadde sluppet å føle meg annerledes på en så negativ måte i årevis. Kanskje hadde jeg sluppet å kjenne på skammen over egne tanker.

Livet mitt ble forandret, jeg skulle bare ønsket at noen hadde sagt at det ikke gjør noe

Jeg er kanskje litt rar, men det gjør ingenting. Jeg er ikke dum selv om jeg er dårlig i Quiz-sammenheng. Jeg var faktisk dårlig i quiz før jeg ble syk også. Jeg er glad i folk, selv om jeg ikke tør å invitere noen til å være sammen med «bare meg». Jeg er heldigvis blitt bedre på å takke ja når andre inviterer meg. Jeg velger til og med å tro at jeg er et klokt menneske. Jeg har erfaringer som har gitt meg mye kunnskap som kan brukes uansett hva jeg holder på med, eller hvor jeg er. Jeg har masse humor, den er knusktørr vel og merke, men det er sånn jeg er.

Lever med at jeg overlevde

Jeg leste en bok av Paulo Coelho, jeg husker selvfølgelig ikke hvilke av hans bøker. Der var det en setning som jeg tok med meg. Han skrev noe slikt som: «ikke prøv å bli den du var, begynn heller med å være den du er». Det var masse god medisin i de ordene. Den medisinen bruker jeg enda og den virker.

Jeg har klart, og klarer så mye. Jeg klarer å leve med at jeg overlevde. Jeg er stort sett i godt humør og har mye jeg er stolt av. Jeg har alltid en følelse av å være litt på siden av resten av verden, - at jeg er litt for krenkbar og sårbar, og at jeg har veldig tørr humor, -at jeg litt oftere enn jeg syns er greit må ha ro, - må slippe å se folk.  Jeg er fremdeles ensom i min historie. Men, det er helt greit, fordi det er slik jeg er. Det har bare tatt så jævlig lang tid å komme dit jeg er nå fordi ingen snakket med meg.

Lajla Hortman (52 år)

Skriv ditt leserbrev her «

DELTA I DEBATTEN! Vi oppfordrer leserne til å bidra med sine meninger, både på nett og i papir

Artikkeltags