Sytten år gammel satte jeg meg på et tog til Paris.

Jeg hadde lest «Giovannis Room» av James Baldwin og ville ut i verden for å gå til grunne.

I grålysningen seig toget inn på perrongen ved Gare du Nord og en forhutlet ung mann satte foten på fransk grunn for aller første gang, og det ble starten på et livslangt kjærlighetsforhold til den franske hovedstaden.

Han gikk hele veien til St. Germain og satte seg ned på Café de Flore, en av de få kafeene han visste om. Der hadde Jean Paul Sartre sittet med sin Simone de Beauvoir og snakket om livet og den vanskelige kjærligheten som skulle være fri og uten bånd.

På stotrende skolefransk bestilte han kaffe med melk, toast og en skinkeomelett, og siden den gang har han aldri spist noe annet på den kafeen.

Nå er han her igjen, nøyaktig førtifem år senere. Hvor mange ganger han har vært her vet han ikke, han har mistet tellingen for mange år siden. Skolefransken er blitt bedre, men mannen er betydelig eldre. Han sitter og ser på elven av mennesker som flyter forbi ute på den brede avenyen, en syssel han aldri blir lei. Løvet drysser fra trærne og Paris er i ferd med å kle på seg den varme vinterfrakken.

Ingen steder er så iskald som denne byen når et kaldt gufs av is stiger opp fra Seinen og den sure vestavinden kommer inn fra den engelske kanalen.

Han tenker at han ikke unner noen å være pengelens og husløs her mellom glinsende fasader av Dior og elegante kvinner med dyre vesker fra Marc Jacobs. For her i denne bydelen er selv små hunder pakket inn i designerklær som skal beskytte dem mot kulden, og tiggere kjøres vekk av politiet i morgentimene slik at borgerskapet skal slippe å bli påminnet andres elendighet.

Men på den andre siden av elven, litt lenger nordvest i byen finnes en annen virkelighet, et kaldt og nådeløst liv av netter fulle av angst og mangel på nattesøvn.

Under broene ved Metro Jaurés, La Chapelle og andre steder i samme område sover unge gutter som er på flukt i Europa. De ligger tett i tett på pappstykker i tynne boblejakker og sover på omgang, fordi når som helst kan politipatruljen komme å spraye dem med pepperspray og slå dem våkne med batonger. Er de riktig heldige kan det hende de får ly hos Røde Kors.

Det er disse unge vi kaller «Oktoberbarna» som fikk midlertidig opphold i blant annet Norge, og skal nå sendes tilbake til Afghanistan, som norske myndigheter mener er trygt på tross av hva Landinfo og Amnesty sier.

Men disse guttene vet så altfor godt hva som venter dem i hjemlandet der mange av dem ikke har familie eller nettverk lenger, og også at Taliban og andre vil rekruttere dem som soldater til sin pågående kamp for å innskrenke menneskers frihet.

Norge, dette landet som har fostret Bjørnson, Wergeland og Nansen, hvordan havnet vi her? Var det den plutselige rikdommen? Oljen?

 

Det er lørdag morgen. Jeg går av metroen på avtalt sted. Her er et mylder av mennesker, et kaos der mye foregår. Det er mange øyne som følger med, banditter og politi. Dette er Paris' mer rufsete områder, helt annerledes enn det elegante og konforme St. Germain med sin kaffe i porselen til åtti kroner for en liten kanne. Her er heller ingen turister.

Jeg skal møte tre av guttene som var på Skillevollen og som har rømt til Frankrike for ikke å bli sendt tilbake til Afghanistan, der de ikke har noen lenger.

Det første som slår meg når de kommer mot meg under trærne som drysser løv er at de er så veldig unge, så små og spinkle. Jeg tenker at de er like gamle som jeg var da jeg forvillet meg ned hit en gang i forrige årtusen. Og det synker et sted dypt inne i meg, og jeg kjenner tårene presse på, men sier til meg selv, ta deg sammen, dette handler ikke om deg!

Vi setter oss på en benk og snakker sammen så godt vi kan. Jeg forteller dem at mange der hjemme savner dem, og at vi synes det er helt uforståelig at de ikke kunne få bli hos oss. Guttene ser på meg, smiler med munnen, men i øynene ser jeg noe mørkt, en trøtthet og noe som minner om glass rett før det brister.

Dette er noens sønner, noens barnebarn, noen brødre, disse unge guttene som er på uviss flukt i Europa fordi verdens rikeste og lykkeligste land ikke hadde plass til dem.

Hvordan ville jeg taklet å tilbringe en natt utendørs i denne byen, tenker jeg her jeg sitter på det varme hotellrommet og skriver. Jeg, en privilegert mann som har hus og alt jeg trenger her i livet, hvor stor er motstandskraften og utholdenheten min om jeg skulle havne i en situasjon der jeg måtte flykte fra krig? Hvor mange dager ville det tatt før jeg gikk i stykker? Jeg vet ikke.

Det er høst. Løvet faller i Paris, lysets by.

Jeg ber en stille bønn om at vettet skal innfinne seg på Stortinget og at nåde skal gå for rett. Norge, dette landet som har fostret Bjørnson, Wergeland og Nansen, hvordan havnet vi her? Var det den plutselige rikdommen? Oljen? Men hva skjedde med oss, vi som alltid hadde den varme kaffekjelen på ovnen og alltid plass til en til ved bordet?

Vi som tente fyrlykter og varder slik at sjøfolk kunne ta seg trygt til land.

Nå senker mørket seg over Paris, i natt skal noen sove på skift. Og natten har mange timer, også for de «av disse mine minste», som frelseren kalte dem.

Sven Henriksen

Skuespiller og dramatiker