Det er jævla mye vanskeligere å flyskamme seg når du bor i Nord-Norge der Oslo er en 17-timers togtur unna

Sven Henriksen (innfelt) skriver om å fly.

Sven Henriksen (innfelt) skriver om å fly.

DEL

LeserbrevI 2019 kom nyordet “flyskam”. Jeg kjenner at jeg blir litt irritert, et øyeblikk.

Men så tenker jeg, fint, det er bra at vi skal skamme oss over at vi tar for mange flyturer uten å være bevisst og spørre oss om det finnes andre måter å reise på som ikke setter igjen et så stort karbonavtrykk som det å fly gjør. Som sønn av en überkristen predikant har jeg blitt pålagt så mye skam i barndommen at jeg ikke driver med denslags lenger, men jeg vil heller føle ansvar for hvordan jeg lever livet mitt i en verden der miljøet stadig er mer og mer truet, og i et yrke som frilanser som betyr at jeg må reise dit jobbene er. Og jobbene er som regel ikke der jeg bor.

Men det er lett å sitte i en stor by som f. eks Oslo og flyskamme seg grønn der det går allverdens tog, busser og båter ned til kontinentet. Og de fleste østlendinger har ikke oppdaget Nord-Norge her jeg har bodd i de siste syv årene. Til nå er det kun fire fem personer/venner som har greid å ta seg opp hit til “gokk” fordi det er så forferdelig vanskelig å komme seg opp hit. At de samme menneskene finner fram til den kinesiske mur og øde strender i Thailand og India skal jeg ikke minne dem på, men Nord-Norge finnes som regel ikke på hippe urbanister kart. Det meste er faktisk ikke nord.

For det er jævla mye vanskeligere å flyskamme seg når du bor i Nord-Norge der Oslo er en 17-timers togtur unna, og den lille flystripen kan bare ta ned små Widerøe-fly som oftes er fulle om du ikke er ute i veldig god tid med bookingen. Og skulle du få kloa i en billett koster den det samme som det koster fra Oslo til Shanghai. Og toget, jeg vet ikke hvor mange ganger jeg har flyskammet ryggen kroket og stjerten av meg nedover med Nordlandsbanen, for så å vakle over til Dovrebanen og komme frem til Oslo stiv og støl som en olding, og med dårlig mage etter svindyr junkfood og sur togkaffe. Men vi står han av.

Det er bare det at når vi nordfra lander på Gardermoen på vei til Paris, Hellas eller New York har vi allerede brukt opp månedens flykvote. Og skal vi for eksempel på en liten jobbtur til Alta koster den korteste strekningen skjorta, mens det er billigere å fly MO I RANA-BODO-OSLO-OSLO-ALTA, og det samme tilbake. Forstå det den som kan. Mens mellom Oslo og Bergen, Stavanger og Trondheim går det ørten halvfulle fly fra SAS og Norwegian hver eneste dag. Det kalles sunn konkurranse. Noen bør faktisk flyskamme seg litt mer enn andre.

Jeg skammer meg ikke for å fly til Hellas en gang i året. Jeg skammer meg heller ikke for å fly til USA for å besøke gode venner. Jeg skammer meg ikke for å fly til jobber innen teater, film og dramatikk som jeg lever av. Men jeg er mer og mer bevisst. Jeg vurderer om jeg behøver å være til stede på et møte. Kan vi ta det på telefonen. Kan jeg ta tog. Buss? Kan vi Skype? Ofte flyr jeg ikke, jeg tenker meg om. Jeg flyr fra Nord-Norge til Oslo, så tar jeg toget videre til Stockholm. Om jeg skal ta tog hele veien må jeg starte to dager før en avtale. Det går ikke. Jeg har ikke rygg til å sitte to dager på et tog.

Selv om jeg ikke skammer meg har jeg alltid dårlig samvittighet.

Men jeg kan ikke takk nei til jobber i Tromsø eller Kristiansand eller på Svalbard. Om jeg flytter til Oslo blir ikke saken bedre. Jeg kan ikke takke nei til jobber fordi jeg flyskammer meg. For hva skal jeg gjøre? Jeg må tjene penger! Gå på NAV å be om dagpenger? Men fikk ikke du tilbud om jobb i Tromsø, hvorfor takket du nei? Eh, jeg flyskammer meg. Det går ikke. NAV hører ikke på det miljøvennlige øret, det hører ikke i det hele tatt, stort sett.

Men jeg synes bevisstgjøringen rundt skadelige og unødvendige flyreiser er bra.

Vi MÅ fly mindre, og de som jobber med teknologi må finne mer miljøvennlige løsninger. Men om ikke så alt for mange år er jeg pensjonist, og da skal jeg sitte musestille i en stol med et pledd rundt beina, drikke te og lese bøker eller bare glo ut i lufta. Men det er jo bare det at pensjonister er jo de mest kroniske til å reise. Er de ikke på sykkelferie i Provence, så er de i Florida og soler seg. Og så flakser og flyr de stadig til disse hersens barnebarna og bor over alle hauger. Heldigvis har jeg ikke barnebarn. Barnebarn er ikke bra for miljøet! Ha!

Sven Henriksen

Skriv ditt leserbrev her «

DELTA I DEBATTEN! Vi oppfordrer leserne til å bidra med sine meninger, både på nett og i papir

Artikkeltags