At det kan se ut til at nettopp 22. juli nå skal brukes til provokasjoner, er noe vi alle må slå hardt ned på

Minnesmerket etter 22. juli i Tønsberg ble natt til mandag utsatt for vandalisme. Noen har sprayet et hakekors på minnesteinen som står ved Hotel Klubben.
Foto: Tønsberg kommune / NTB scanpix

Minnesmerket etter 22. juli i Tønsberg ble natt til mandag utsatt for vandalisme. Noen har sprayet et hakekors på minnesteinen som står ved Hotel Klubben. Foto: Tønsberg kommune / NTB scanpix Foto:

Bare én mann er ansvarlig for det grusomme terrorangrepet, men vi er alle ansvarlige for at det aldri skjer igjen. Da kan vi ikke hvile på vakta vår, skriver sjefredaktør Marit Ulriksen i Ukeslutt.

DEL

UkesluttNasjonen gråt og titusener gikk i rosetog i dagene og ukene etter terroraksjonen 22. juli 2011. Åtte år etter den ubegripelige ugjerningen som frarøvet 77 mennesker livet, våknet Norge opp til nyheten om at noen har sprayet et hakekors på 22. juli-minnesmerket i Tønsberg.

Mandag morgen sto jeg på badet og pusset tennene, da nyheten fra Tønsberg slo mot meg. Jeg trodde knapt mine egne ører, og jeg kjente at jeg ikke bare ble sint. Jeg ble regelrett forbanna.

For også i år er det altså noen som finner det for godt å bruke nettopp 22. juli til å spre hat på en særdeles usmakelig måte. Å skjende et minnesmerke på denne måten, er motbydelig og fullstendig forkastelig.

I fjor på 22. juli var det tidligere justisminister Per-Willy Amundsen (Frp) som fant det for godt å trå i salaten. Eller det var vel strengt tatt ikke det han gjorde? Jeg har en sterk mistanke om at den famøse Facebook-oppdateringa hans på selve årsdagen for terrorangrepet, var skrevet med kynisk overlegg, og i den hensikt å fiske i grumsete innvandringskritisk vann.

Å bruke 22. juli til å legge ekstra stein til byrden til de overlevende og etterlatte er ekstremt ufølsomt. Enten det dreier seg om pøbelstreker eller politikerutspill, bidrar slikt til å gjøre en allerede vond dag enda vondere.

22. juli 2011 berget da 14 år gamle Iselin Aleksandra Stenersen fra Mo livet ved å gjemme seg på et toalett da terroristen gikk amok på Utøya. Hun var en av ni unge ranværinger som dro på AUFs leir den sommeren. Bare åtte av dem kom hjem. Iselin Aleksandras bestevenninne Karin Elena Holst ble drept.

Både Iselin og Karin Elenas mamma, Anca Holst, er rystet etter hakekors-tagginga i Tønsberg.

– Jeg kjente en klump i magen, så ble jeg sint. Hva er det som foregår. Jeg forstår ikke hva de tenker på, de som gjør sånt. Det er helt forferdelig. Når slike ting kan skje, understreker det behovet for å markere 22. juli, hvert år. Vi må ikke glemme, aldri glemme, sa Iselin Aleksandra til oss på mandag.

– Jeg er sjokkert! Jeg føler ikke at jeg kan snakke. Min smerte er så dyp, at jeg er like stum som for åtte år siden, meddelte Holst oss.

Det er ikke vanskelig å forestille seg den smerten Anca og Iselin Aleksandra, og alle andre som er berørte av terrorangrepet, bærer på og som de hver dag resten av livene sine må forholde seg til.

At det kan se ut til at nettopp 22. juli nå skal brukes til provokasjoner, er noe vi alle må slå hardt ned på. Den motbydelige handlingen i Tønsberg viser hvor viktig det er at vi fortsetter å markere 22. juli. Den viser også hvor viktig det er at vi gjør alt vi kan for å bekjempe ekstremisme, for ingen tagger hakekors i et vakuum.

I utallige taler er angrepet på Utøya og regjeringskvartalet omtalt som «et angrep på vårt demokrati». Og følgelig noe som bør opprøre oss alle. Men faktum er at noen har en mye større grunn til å være opprørte. Til tider kan det virke som om vi som nasjon har glemt hva som faktisk lå bak angrepene. Det som skjedde 22. juli var ikke bare terror. Det var høyreekstrem målretta terror, hvor hensikten var å skade Arbeiderpartiet og AUF. Alle de som har vært AUF-ledere siden 2011 har vært i retten på grunn av at de har mottatt drapstrusler. I alle tilfellene har det ført til rettskraftige dommer mot dem som har framsatt truslene.

Når noen tillater seg å tagge hakekors på et 22. juli-minnesmerke, så viser det at høyreekstreme holdninger og det forkvakla tankegodset som drev terroristen, har en grobunn. Dessverre. Og skremmende.

– Samfunnet har ikke tatt innover seg at det finnes tusenvis som har Anders Behring Breivik som forbilde, i Norge og internasjonalt. Ideene bak Holocaust lever, ideene bak 22. juli lever. Om vi ikke gjør noe, kan det skje igjen. Det er som om 22. juli bare var noe som skjedde, noe trist og leit som ikke vil skje igjen. Og som vi er ferdige med.

Dette sier Gaute Børstad Skjervø, som 16 år gammel overlevde drapsorgien på Utøya, til Dagsavisen.

Han har nettopp vært i møte med PST.

– Det må du liksom regne med som sentralstyremedlem i AUF, sier han.

Smak litt på det: En ungdomspolitiker, som ble skutt etter av en høyreekstremist og som reddet livet ved å kaste seg i det kalde vannet, må regne med at det er noen som vil ham vondt.

Jeg blir rett og slett flau!

På de åtte årene som har gått siden den skjebnesvangre dagen, er fasit at det ikke har blitt flere roser. Det har ikke blitt mer toleranse. Det har ikke blitt mer forståelse. Det har ikke blitt mer demokrati. Det har derimot blitt flere konspirasjonsteorier. Det har blitt mer hets. Det har blitt mer hat. Det har blitt mer rasisme.

Bare en mann er ansvarlig for det grusomme terrorangrepet, men vi er alle ansvarlige for at det aldri skjer igjen. Da kan vi ikke hvile på vakta vår. Det er på tide å våkne, slik at ikke Iselin, Anca, Gaute og resten av nasjonen 22. juli 2020 slår opp øynene til nyheter enda verre enn hakekors-tagging.

Skriv ditt leserbrev her «

DELTA I DEBATTEN! Vi oppfordrer leserne til å bidra med sine meninger, både på nett og i papir

Artikkeltags