Alle bør være stolte over det yrket de har, og alle fortjener å bli respektert og få anerkjennelse for den jobben de gjør

Postbud på holkeføre på Gruben

Postbud på holkeføre på Gruben

Artikkelen er over 2 år gammel

Som samfunn er vi avhengige av at alle typer jobber blir utført. Jeg var stolt over å være postbud, og jeg er stolt over å være sjefredaktør. skriver Marit Ulriksen i Ukeslutt.

DEL

UkesluttJeg gikk i åttende klasse og skulle i likhet med alle andre ha ei utplasseringsuke. Den gang som nå, er dette ei spennende uke for ungdommer som gjennom denne ordninga får sitt aller første møte med et arbeidsliv de forhåpentligvis skal være en del av i mange, mange tiår framover. Jeg følte jeg trakk vinnerloddet, for jeg fikk ønsket mitt om å bli utplassert på postkontoret innfridd.

Det framsto som en spennende og interessant arbeidsplass, og ikke minst en solid og respektert arbeidsplass. Det var med en viss ærefrykt jeg møtte opp til første arbeidsdag, og jeg husker svært godt at jeg andektig skrev under taushetserklæringa som postbestyreren presenterte meg.

Utplasseringsuka den vinteren var bakgrunnen for at jeg fikk min aller første betalte jobb. Den påfølgende sommeren jobbet jeg som postbud, og jeg syklet rundt med både aviser og post på ei passelig lang rute mens jeg følte meg både heldig og ikke minst rik da jeg fikk mi aller første lønnsutbetaling.

At jeg ikke skulle være stolt av den jobben jeg gjorde, falt meg overhodet ikke inn. Jobben var viktig og ikke minst så trivdes jeg utmerket godt med den.

At tankene nå går tilbake til denne sommeren på begynnelsen av 80-tallet, kan jeg takke et møte med en eldre distingvert engelsk herremann for. Han traff jeg i forrige uke under et høstferieopphold i Spania. Det er rart med det, på slike ferieturer i sol og varme er det betydelig lettere å komme i snakk med fremmede mennesker enn her i det noe mer kjølige nord.

Ved siden av meg på en fortausrestaurant satt mannen lett tilbakelent på stolen mens han nøt sin konjakk, og over den kom vi i snakk. Om feriebyen vi begge har besøkt gjentatte ganger. Om vær og vind. Om barn. Om hagen hans hvor han dyrker økologiske grønnsaker. Om hva slags jobber vi har og har hatt. Og da den pensjonerte mannen litt beskjemmet sa følgende: Jeg var bare en postmann, traff det meg rett i hjertet. Hvorfor i all verden skal det være sånn at mennesker skal skjemmes over yrket sitt eller innsatsen de gjør for at et samfunn skal gå rundt?

Å ha vært postmann er noe en trygt kan si med hevet hode. Et velfungerende postverk har vært synonymt med et velfungerende samfunn. Samtidig med veksten i handel og industri og i folkeopplysning, utvikla også postverket seg, og de landene som tidlig oppnådde en høy kultur, hadde forholdsvis tidlig også et ordna postverk. Ingenting å skjemmes over med andre ord.

I et velfungerende samfunn er det mange, mange funksjoner som må være på plass. Funksjoner som langt de fleste av oss ikke ofrer en tanke på til daglig.

Tidligere i høst gikk avfallsselskapet RenoNorden konkurs, og bokstavelig talt over natta fikk 150 norske kommuner et kjempeproblem rett i fanget. Da måtte mange hundre tusen nordmenn plutselig forholde seg til hva de skulle gjøre hvis ikke noen kom for å hente søpla deres. Det var forhåpentligvis en nyttig påminnelse for mange om hvor avhengige vi er av at ting fungerer og av at vi har arbeidstakere som utfører viktige, men ofte usynlige, oppgaver. Det blir imidlertid veldig synlig i det øyeblikket samfunnsviktige oppgaver ikke lenger blir utført.

Hva skjer for eksempel den dagen ingen etter stengetid kommer innom i Rana Blad sine lokaler, eller din arbeidsplass for den saks skyld, vasker gulvene og passer på at det er toalettpapir tilgjengelig? Svaret gir seg vel selv, og den dagen håper jeg ikke kommer.

I dag er det et voldsomt press på ungdom for å få dem til å skaffe seg en utdannelse, og for mange er det fullstendig utenkelig ikke å skulle skaffe seg en mastergrad. Men faktum er at vi som samfunn har like mye bruk for dem som velger ei yrkesutdanning som dem som velger ei universitetsutdanning. Det hersker liten og ingen tvil om at et mesterbrev er like bra som en mastergrad. Vi har for tida et stort fokus på dette, og det legges til rette for å få flere til å ta valg i retning av yrkesfag. Heldigvis.

Når en flott eldre mann en varm oktoberkveld på promenaden i en spansk småby, litt beskjemmet forteller at han i sitt yrkesaktive liv bare var en postmann, tenker jeg at det slett ikke bare er ungdom som opplever et utdanningspress, et karrierepress eller et press for å framstå som vellykket. Det gjelder sannelig alle, i alle aldre og i alle land.

For ikke mange tiår siden ville mannen garantert med hevet hode ha fortalt meg at han i årevis hadde kjørt rundt på den engelske landsbygda og levert post. I dag er altså dette ikke gangbar mynt, fordi å være postmann tilsynelatende ikke oppfattes som et yrke å være stolt av. Alle bør imidlertid være stolte over det yrket de har, og alle fortjener å bli respektert og få anerkjennelse for den jobben de gjør. For som samfunn er vi avhengige av at alle typer jobber blir utført. Jeg var stolt over å være postbud, og jeg er stolt over å være sjefredaktør.

Ha ei stolt og god helg!

Marit Ulriksen, sjefredaktør Rana Blad

Skriv ditt leserbrev her «

DELTA I DEBATTEN! Vi oppfordrer leserne til å bidra med sine meninger, både på nett og i papir

Artikkeltags