Hvor kommer de fra, og hvem er de, denne moralistiske og dømmesyke gjengen?

Illustrasjonsfoto

Illustrasjonsfoto

Av
Artikkelen er over 1 år gammel

I Ukeslutt skriver nyhetsleder Toril S. Alfsvåg om dømmesyken på Facebook.

DEL

UKESLUTTHvis det er noe ved det norske samfunnet jeg verdsetter høyt, så er det grunnsynet om vi alle skal ha samme muligheter.

Derfor lurer jeg på; hvor kommer de fra, og hvem er de, denne moralistiske og dømmesyke gjengen, som tilsynelatende har opphøyd seg til å avgjøre hva som passer seg for noen, men ikke for andre? Skjedde det da vi som nasjon ble så mett at vi ikke lenger klarer å se over vårt eget midjemål?

Skillelinjene var skarpere før i tida. Mor mi fikk bare syv års skolegang, og begynte «på fabrikken» som 14-åring. For henne ville alt annet enn å stemme Arbeiderpartiet vært naturstridig.

Da mora mi fikk ei datter – altså meg – var ni års grunnskole innført. Mens mi bestemor kun hadde råd til å sende et av sine seks år på utdanning utover folkeskole, kunne brødrene mine og jeg gå videregående – yrkesfag og gymnas – uten diskusjon, ikke minst takket være lånekassen. Da jeg begynte på universitetet, og ble den første i familien til å ta høyere utdanning, gråt min mor. Av glede. Det som hadde vært utenkelig for henne, var nå mulig for hennes barn.

Og nå kommer poenget; jeg kommer fra en arbeiderfamilie. Hjemme var vi rik på kjærlighet og arbeid, men fattig på penger. Dette til tross, da jeg ble 18 og stemmeberettiget bestemte ikke lenger min bakgrunn mitt partivalg.

På 1980-tallet var jeg student i Bergen. Jeg hadde, i likhet med Erna Solberg, Frank Aarebrot som foreleser. Hun som i dag er landets statsminister fra partiet Høyre og jeg, studerte begge Sammenliknende politikk. Vi har felles kjente. Det er ikke merkelig for jevngamle fra samme studiested.

Verken dette, eller Unge Høyre-bølgen gjorde meg mer eller mindre, tilbøyelig til å stemme H.

Mens Kristelig Folkeparti var valgvinner i min hjemkommune gjennom hele min oppvekst, har Fremskrittspartiet nå snudd opp ned på det. Det er også oppfatninga av hvordan partiledere fra de ulike partiene og deres tilhengere «må» se ut, for å høre hjemme.

Hvor kommer de fra, og hvem er de, denne moralistiske og dømmesyke gjengen, som tilsynelatende har opphøyd seg til å avgjøre hva som passer seg for noen, men ikke for andre?

For ordens skyld, det er verken Aps politikk eller kritikken mot Gahr Støres håndtering eller manglende sådan, dette handler om. Ap-lederen fungerer bare som et ferskt eksempel på hvor lett det er å sette folk i gapestokk fordi vi ikke liker dem, eller bare vil skade dem.

Min lille historie illustrerer utviklinga av et stadig mer likestilt samfunn. Å hevde, som i dette tilfellet, at en person ikke står til troende som sosialdemokrat og Ap-leder fordi han har penger i banken og press i buksene er å ta mannen i stedet for ballen.

Eksemplene er mange; frisøren som nektet ei kvinne med hijab adgang til frisørsalongen tok helt av på sosiale media. I andre saker er gjerningspersoner er blitt offentliggjort på Facebook av det som ligner selvoppnevnte borgervern. Med noen få tastetrykk kan hvem som helst offentliggjøre hva som helst om hvem som helst. Det trenger ikke være sant. Kildekritikk er ikke den fremste drivkrafta på sosiale media.

– Det som er positivt blir mer positivt og det negative mer negativt, skriver Knut Olav Åmås i kronikken «Det nye emojikratiet» i Aftenposten.

Han mener Facebook er blitt stedet for å dømme og dyrke; folkedomstol og gapestokk:

«De negative stemningsbølgene, det ofte ensidig negative drevet – det skremmer. Dette kan i prinsippet ramme hvem som helst når som helst om hva som helst. Det gjør deg i praksis forsvarsløs, for «liker»-trykkene og delingene blir fort så overveldende mange at du ikke greier å svare. (...)

Ap-lederen fungerer bare som et ferskt eksempel på hvor lett det er å sette folk i gapestokk fordi vi ikke liker dem, eller bare vil skade dem

Poenget i mange slike saker er at motforestillinger eller nøkterne fakta i liten grad slipper til før den klare fordømmelsen er ettertrykkelig etablert», skriver Åmås.

I fjor trykket vi på Like-knappen på Facebook cirka seks milliarder ganger i døgnet, og vi trykker i flokk, viser en ny studie fra Norges Handelshøyskole (NHH).

Det handler om konformitet, å innordne seg de normer som gjelder i en gruppe eller et samfunn mer generelt. Vi liker det andre har likt.

Det kan det fort bli en folkedomstol av. Det ensidige drevet får følger for dem som blir rammet. Selv om hensikten er et folkelig forsvar mot makt og overmakt, kan resultatet bli at enkeltmennesker får svekket rettssikkerhet.

– Sympati og rettferdighetssans er bra. Men digital masseadferd uten tanke på følgene, er skummelt. For det ligger skremmende og ukontrollerbar makt i drevet selv. Det skaper noe som nesten ligner lynsjestemning, skriver Knut Olav Åmås i kronikken sin.

Vet du alltid hva du trykker «liker» på, eller stoler du på kjente og lar deg drive med?

Toril S. Alfsvåg

Nyhetsleder i Rana Blad

Skriv ditt leserbrev her «

DELTA I DEBATTEN! Vi oppfordrer leserne til å bidra med sine meninger, både på nett og i papir

Artikkeltags