Det perfekte liv er ikke mye å hige etter. Der er morsommere med litt skit i krokene, enn et reint helvete

Lena Myrheim fortalte sin historie til Rana Blad tidligere i vinter.

Lena Myrheim fortalte sin historie til Rana Blad tidligere i vinter.

Artikkelen er over 1 år gammel
DEL

UkesluttFor mange kilo kan lett bli ei unnskyldning for alt vi ikke er, eller får til. Samfunnet vi lever i dyrker det slanke, pene, flinke og tilsynelatende plettfrie som selve svaret på hvordan bli lykkelig som menneske.

– Mange tror at lykka kommer bare kiloene forsvinner. Så enkelt er livet sjelden, sa Lena Myrheim til Rana Blad nylig. Da hun ble slankeoperert i 2006 veide hun 130 kilo. Nå har hun funnet trivselsvekta på 69. Hun ble lettere etter operasjonen, men problemene hun hadde før inngrepet gikk ingen steder selv om hun la seg under kniven.

En ny studie viser at risikoen for å bli deprimert var 50 prosent høyere hos dem i testgruppa som fikk fedmeoperasjon, sammenlignet med gruppa som ikke ble operert. Det overrasket professor i indremedisin ved Universitetet i Oslo og leder for Senter for sykelig overvekt i Helse Sør-Øst, Jøran Hjelmesæth.

– Vi vet ikke helt hvorfor. Det kan ha med identitet å gjøre. Kroppen forandres og du blir en helt annen person. Det blir vanskelig å kjenne igjen den tynne kroppen, sa han i et intervju med NRK.

Det han sier er riktig og viktig. Det tar tid for hodet å henge med når kroppen utsettes for en så stor endring på kort tid, som en slankeoperasjon gir. Ikke bare for den som blir operert, men også for partneren og familien.

Professoren er overrasket over den høye andelen som er i risikosonen for å bli deprimert. Kan det være fordi det i samfunnet generelt, bevisst eller ubevisst, lever en myte om at bare overvektige blir slanke, så blir de også glade og lykkelige?

En annen fersk rapport avslører en kraftig økning i andelen tenåringsjenter som får diagnostisert en psykisk lidelse.

– Vi fant først en tydelig økning i diagnoser for jentene i aldersgruppa 15 til 17 år fra fem prosent i 2011 til syv prosent i 2016. Da vi så på aldersgruppa 18 til 20 år, fant vi samme mønster der. Andelen som er registrert med psykiske lidelser er økt med 40 prosent, sier forsker Pål Surén ved Folkehelseinstituttet til NTB.

Han er en av forfatterne bak rapporten «Forekomst av psykisk helse i Norge», skrevet på oppdrag fra Helse- og omsorgsdepartementet.

– Vi vet ikke hva som er grunnen til økningen blant jentene, sier Surén.

I en spørreundersøkelse som ungdata presenterte i 2014, svarte nesten 70 prosent av jentene at de ikke er fornøyd med utseende sitt.

Da Lena Myrheim var på sykehuset for å bli vurdert for fedmeoperasjon, sa hun ikke et ord om at hun slet med depresjon og angst av frykt for å bli nektet operasjon. Hun mener psykiatri må sterkere inn i forberedelse og oppfølging av personer som skal opereres for fedme.

– Det er ikke snev av psykologi eller psykiatri å spore i oppfølginga av operasjonen, ikke så mye som en sosionom å se, sier Lena i intervjuet med Rana Blad.

Hun har aldri angret på operasjonen, men hun måtte gjennom ei røff tid før hun erkjente overfor seg selv at maten for henne, som for mange slankeopererte, hadde fungert som en rus.

– Som så mange andre slankeopererte byttet jeg ubevisst avhengigheten med en ny. Selv om det isolert sett kan være en positiv ting, som å springe til fjells hver dag, er ingenting bra når det blir en besettelse, sier Lena.

Hun ser ingen grunn til å bli overrasket over at en stor andel slankeopererte er i risikosonen for depresjon, verken før eller etter inngrepet.

Da jeg gikk på videregående fikk jeg mononukleose, kjent som kyssesyken. Jeg fikk noen plager som gjorde at jeg måtte til spesialist. Der lå jeg på benken, mens legen planla sydentur med kompisen sin på telefon. Da han la på, så han på meg og kommenterte; «du må ta av fem kilo, det er problemet ditt».

Jeg var 16 år, og en lege som hadde oversett meg hele konsultasjonen, konkluderte de siste to minuttene med at jeg var for tung og sendte meg på dør. Jeg torde ikke si det til noen.

Jeg må innrømme at jeg der og da vurderte å slutte å spise. Ei stund tenkte jeg at jeg måtte bli tynn for å være verdt noe. Jeg sto i et veikryss på nippet til å velge veien «spiseforstyrrelser».

Da jeg ikke gjorde det, kan jeg spøkefylt si at det skyldes at jeg er for glad i mat. Det er sant, men ikke årsaken. Gode voksne hadde nemlig klart å formidle at jeg har en verdi. Jeg hadde venner, som likte meg som jeg var. Det ga meg selvtillit nok til å forstå at det var legen som manglet noe vesentlig, ikke meg.

Det kan være en begynnelse når blogger Kristin Gjelsvik, som nylig ble tildelt prisen «Årets Influencer: livsstil», etterlyser strengere regler for hva som er greit å reklamere for på sosiale medier.

– Jeg er ikke veldig begeistret for å være en del av denne bransjen nå, fordi mange tjener gode penger på unge jenters usikkerhet, sier hun til NRK.

Hvis det gode blir det bestes verste fiende, har det gått for langt. Ja, vi skal strekke oss, men det perfekte liv er ikke mye å hige etter. Der er morsommere med litt skit i krokene, enn et reint helvete. Tro meg.

Toril S. Alfsvåg

Nyhetsleder i Rana Blad

Skriv ditt leserbrev her «

DELTA I DEBATTEN! Vi oppfordrer leserne til å bidra med sine meninger, både på nett og i papir

Artikkeltags