Fortsatt gråter favorittspilleren

Artikkelen er over 1 år gammel
DEL

Ukeslutt Gazzas tårer i 1990. Alle vi med minst et halvt hjerte for fotball glemmer det aldri. For meg var det egentlig det første VM i herrefotball. Riktignok hadde jeg sett nok i 1986 til allerede å ha lagt Maradona for hat. Men Nils Solstad, Lars Espejord, Truls Jenssen, jævla (sitat Knut Th. Gleditsch) Tore Rismo og resten av Tromsø IL hadde ennå ikke knust Lillestrøm til pinneved i cupfinalen for menn, øyeblikkene som virkelig skulle tenne fotballinteressen.

1990 var en annen historie. Salvatore Schillaci. Roger Milla. Også denne unge midtbanespilleren som var i ferd med å inspirere selveste England til VM-finale. Paul Gascoigne. Et gult kort i ekstraomgangene i semifinalen betydde at en eventuell finale ville foregå uten Gazza. Det ble for mye. Resten av kampen var han ikke den samme. Gazza var for følelsesmessig påvirket til å kunne ta straffe i straffesparkkonkurransen. Erstatteren Chris Waddle bommet. Selvsagt gjorde han det. England snubler alltid. I hvert fall når det er straffer involvert. Og herrefotball er som alle vet et spill Vest-Tyskland vinner i.

I dette VM har jeg fått en ny favorittspiller. Selvsagt spiller hun for England. Et England som har sett dels fryktinngytende, dels dønn solid, ut. Som spiller semifinale i VM. Som tidvis ser ut som mestere. Som snubler. Som taper. Mot de som alltid vinner. USA. Et USA som har blitt beskrevet som svakere. Eldre. Som må sette stjernen Megan Rapinoe, hun som bruker sterke ord om Donald Trump, på benken. Men selvsagt vinner USA. De gjør alltid det. Selv om Ellen White er personifisert råskap. Det lyser vilje av ansiktet og hele kroppen utpå banen. Hun skal ha tak i den ballen. Skal sette den i mål. Ingenting kan stoppe henne. Hun er der. Rett plass. Alltid. Setter den i mål. Alltid. Rå idrettsglede. I semifinalen kan hun bli tremålscorer. Det blir med ett. Hun utligner til 1-1. Så utligner hun til 2-2. Tror hun, og alle vi andre. Men VAR ødelegger som kjent fotballen når de korrekte avgjørelsene går oss imot. White var en nanomillimeter eller to i offside. Så er VAR guds gave til fotballen, som den er når de korrekte avgjørelsene går vår vei.

Det blir neppe et like ikonisk øyeblikk som Gazzas tårer i 1990.

Ellen White skal enkelt bredside ballen i mål, men sparker bare luft. Reprisen viser en aldri så liten ureglementert berøring fra forsvarsspilleren, nok til å hindre scoring. Er det straffespark? Det er det. Men England har ikke Kjetil Reknett fra Molde og Werder Bremen. De har Gareth Southgate mot Tyskland i 1996. Og Steph Houghton mot USA i 2019. Et helt sjanseløst forsøk. Og Ellen White, en av turneringens store, store spillere, går gråtende av banen. Det blir neppe et like ikonisk øyeblikk som Gazzas tårer i 1990. Men jeg kommer til å huske Ellen White. Spilleren som mer enn noen fortjente å komme til finalen.

Norge har en spiller som minner meg litt om White. Som har noe av den samme råskapen. Som definitivt har den samme viljen til å bryte seg gjennom alle hindringer for å sette den ballen i mål. Som ikke gir seg i motgang. Som sprudler av glede i medgang. Lisa-Marie Karlseng Utland har tatt den lange veien fra Gruben til kvartfinale i VM. Det perfekte forbildet. Den perfekte lagspilleren. Som ikke klager når hun feilaktig blir vraket, men heller fokuserer på hva hun kan gjøre for flokken. Sterkere sammen er ikke bare en floskel. Det betyr noe for dette laget.

Derfor ødelegger ikke det forventede styret rundt Ada Hegerbergs nei til landslaget. Det er som om herrelandslaget skulle hatt en spiller av Cristiano Ronaldos eller Lionel Messis kaliber som nektet å spille for laget. Uten vår verdensstjerne har vi altså et av de åtte beste lagene i verden. Men kvartfinalen er kampen midtstopperne Maria Thorisdottir og Maren Mjelde ikke er helt på samme frekvens, og kampen ekstraordinære Caroline Graham Hansen mislykkes med det meste i.

Mini, the times they are a-changing.

Da går man ikke videre. I hvert fall ikke når Ranas beste fotballspiller gjennom tidene, Lisa-Marie Karlseng Utland, må sitte for lenge på benken. Selvsagt skulle hun spilt mer. Norges toppscorer i kvaliken med sju mål på de åtte kampene. Kvaliken de vant foran europamester, og nå VM-finalist, Nederland. Delt toppscorer i Damallsvenskan med seks mål på de sju første kampene. Og hun har allerede scoret i VM, en av de to kampene hun fikk starte.

Målet var medalje, og også de norske spillerne går gråtende av banen. Men etter fadesen i EM for to år siden er dette svar på tiltale. Også til Mini, som av en eller annen uforståelig grunn mener at landslagsspillerne på kvinnesiden ikke skal få like godt betalt av fotballforbundet som mennene. Noe tullball om at markedsverdien er lavere. NFF skal selvsagt jobbe for å gi best mulig vilkår også for kvinnene. Kan være verdt å minne om at landslaget i herrefotball ikke har vært i mesterskap siden 2000.

Strengt tatt har de ikke vært i nærheten heller. Mini, the times they are a-changing. Markedsverdien er raskt stigende når landslaget presterer som nå. På det meste så 868.000 seere kvartfinalen på TV2, med et snitt på 750.000. Interessen er økende. Det samme melder rettighetshavere i andre land. I USA bringer landslaget inn mer penger enn herrelaget. Nike selger mest av de amerikanske landslagsdraktene til Rapinoe & Co. - foran herrefotballag som Barcelona. Det går rett vei. Men det er mer å gå på. Ikke sant, FIFA og NFF?

Men fortsatt taper England. Fortsatt gråter favorittspilleren.

Skriv ditt leserbrev her «

DELTA I DEBATTEN! Vi oppfordrer leserne til å bidra med sine meninger, både på nett og i papir

Artikkeltags

Kommentarer til denne saken