Han peker på straffemerket, Marcus Rashford klinker ballen i mål og United-supporterne stiger til himmels mens ølboksene åpnes en masse. Det tar selvsagt ikke lang tid før debatten raser

Foto:

DEL

UkesluttFOTBALL HANDLER ikke om liv eller død. Det er langt mer alvorlig enn som så. Football. Bloody Hell. Ole's at the wheel.

FOTBALL ER å bomme på ballen. Fotball er den nye drakten, shortsen og strømpene. Fotball er å tape 34-1, men være like fornøyd. Fotball er å være med pappa på hjemmelagets første toppseriekamp i historien. Fotball er nye predatorsko. Fotball er å være førstekeeper både før og etter Dana Cup, men reservekeeper i årets høydepunkt. Fotball er å stå på tribunen og se den udugelige høyrebacken fra omtrent akkurat samme lille flekk av jordkloden som deg selv sette inn 3-2 mot det østeuropeiske laget i europacupen. Fotball er å se publikumsmassen som var på vei ut av stadion snu på femøringen omtrent ved pølseboden. Fotball er å kaste seg rundt halsen på vilt fremmede mennesker. Og pappa.

Fotball er å se superspissen sette inn 4-2 i ekstraomgangene. Fotball er å glede seg til å møte Chelsea i neste runde. Ruud Gullits Chelsea, Gianluca Viallis Chelsea. Fotball er å være best på gress og grus og kunstgress og is og gjørma. Fotball er tippekamp og plingfest. Fotball er å slå Bodø/Glimt. Fotball er å tape mot Hødd. Hødd! Fotball er å rope av alle lungers kraft mot tv-en. Hører du ikke, dommer? Kunne det ikke holdt med å være blind? Fotball er Fergie Time. Fotball er meningsløse diskusjoner. Fotball er ikke å skjønne noen ting, før du er på innsiden og skjønner alt. Fotball er å kjøre buss til bortekamp i håp, fotball er å kjøre hjem i håpløshet. Fotball er å knyte skolissene til den lille store. Fotball er å se han spille i øs pøsende regn, med vind fra både nord og sør. Fotball er en is etter trening.

FOTBALL ER følelser. Fotball er klisjeer. Football. Bloody Hell. Fotball er eventyr. Ole's at the wheel.

Han peker på straffemerket, Marcus Rashford klinker ballen i mål og United-supporterne stiger til himmels mens ølboksene åpnes en masse.

VIDEODØMMING VILLE utfordre nettopp dette, ble det sagt. Følelsene. Diskusjonene. Som om det var noe sjarmerende ved å diskutere en feil dommeravgjørelse. Jeg skjønte aldri det. Hvor er gleden i at en feil avgjør kampen? Vi har teknologi som kan hjelpe oss til at kampene avgjøres slik de skal. Av lagene som spiller kampene, og ikke mannen i svart som leder den.

NÅ HAR vi fått VAR. Video Assistant Referee. Men diskusjonene har ikke forsvunnet. Dommeravgjørelser diskuteres vel så mye som før. Vi tilhengere og dere motstandere er like fanatiske. Hver avgjørelse som støtter vårt syn blir tatt til inntekt for at nettopp vårt verdensbilde er korrekt. Er man uenige i avgjørelsene, er det gjerne med stor patos.

I MIDTUKA slo Manchester United sensasjonelt Paris St. Germain. Sensasjonelt fordi United ikke er det de engang var, i hvert fall ikke før Ole Gunnar Solskjær fikk hånden på rattet, og Paris St. Germain kjøper alle stjernene i verden. Sensasjonelt fordi United tapte 0-2 hjemme. Umulig oppgave på Parc des Princes ble mulig. Etter en høyst diskutabel VAR-avgjørelse helt, helt på slutten. Lagene stiller opp til corner, når VAR-gutta på bakrommet gir dommeren beskjed på øret: «Øy, dette må du se på! Dette er straffe.» Dommeren går av banen og kikker på situasjonen, fra flere vinkler. Han er enig. Han peker på straffemerket, Marcus Rashford klinker ballen i mål og United-supporterne stiger til himmels mens ølboksene åpnes en masse. Det tar selvsagt ikke lang tid før debatten raser.

Hva skulle vi snakket om ellers? Den siste episoden i Heimebane?

«ALDRI SETT makan te kjøpt og betalt dommer/var. Bærre å gratuler me avansement og at fotballn e vørte ødeslagt» som en skrev på Facebook. «Spelemessig heilt greit at United vann, men viss det er ei rimeleg tolking av reglane å hevde at det der er straffe, må tolkinga av reglane endrast» skrev den dyktige fotballskribenten Nils Henrik Smith på Twitter. Han lister opp tre nivåer som vi har en lei tendens til å blande sammen når vi diskuterer fotballregler: 1) Hva som faktisk står i reglene, 2) hvordan det som faktisk står i reglene, bør fortolkes og 3) Hvorvidt det er lov å mene at det burde stå noe annet i reglene enn det som faktisk gjør det.

DET ER der det ligger. Veldig ofte diskuterer vi ut fra hva vi tror er reglene, eller mener bør være reglene. Ikke hva de faktisk er. Min første reaksjon var at dette ikke var straffbar hands. Men dommerne i Champions League er verdens beste. Jeg regner med at de kan reglene bedre enn meg. Jeg regner med at de i VAR-rommet kan reglene bedre enn meg. De mente det var straffe. Dommeren mente det var straffe. Det virker da IKKE klokkeklart for meg at dette er feil dømt. Høyst sannsynlig ER dette en straffbar hands etter regelboka eller tolkningen av denne, mens vi «føler», «synser» og «skjønner» at det ikke er det.

FOTBALL ER fortsatt følelser og meningsløse diskusjoner. Selv med videodømming. Heldigvis. Hva skulle vi snakket om ellers? Den siste episoden i Heimebane? Den var jo totalt urealistisk. Jævla Varg.

Skriv ditt leserbrev her «

DELTA I DEBATTEN! Vi oppfordrer leserne til å bidra med sine meninger, både på nett og i papir

Artikkeltags