Ukeslutt Dette er et debattinnlegg. Innlegget gir uttrykk for skribentens holdninger.
2.500 arbeidsplasser, investeringer på 30 milliarder kroner, ei årlig lokal verdiskapning på 100 millioner kroner bare fra Sjonfjellet Vindpark og en gigabatterifabrikk, dobbelt så stor som Tesla sin batterifabrikk i California, plassert ved den nye storflyplassen på Hauan.
Dimensjonene over det formannskapet i Rana fikk presentert tidligere denne uka, er imponerende, det er det ingen tvil om. De formidable vindkraft- og batterifabrikkplanene var det styreleder Torstein Dale Sjøtveit i Freyr AS som skisserte for lydhøre politikere, som ved et trylleslag har glemt at de for mindre enn fem år siden sa et kontant nei nettopp til vindkraftutbygging på Sjonfjellet.
Like før jul i 2013 satte nemlig et solid flertall i kommunestyret foten ned for vindmølleprosjektet. Da stemte 32 mot, mens bare fire var positive. Det står i en noe merkelig kontrast til avstemminga i formannskapet på tirsdag, der det var bred politisk enighet om at nye grønne energiformer og muligheten til å videreutvikle fornybar energi er veien å gå. Det er selvsagt ei veldig politisk korrekt holdning å innta, men at krafta som skal produseres i det nå planlagte Sjonfjellet Vindpark skulle være noe grønnere enn den krafta som kunne blitt produsert fra 2013 og utover, er vanskelig å se.
Presenterte planer om gigafabrikk – bemanningen de første årene anslås til et sted mellom 100 til 250 personer
Det som derimot er adskillig lettere å se, er at det nå lokkes med ikke mindre enn tusenvis av arbeidsplasser og investeringer i samme størrelsesorden som Aasta Hansteen-feltet, for å få bygget 83 vindturbiner på Sjonfjellet. Det forklarer nok fullt ut hvorfor vindmøllepipa nå har fått en annen lyd.
Nå understrekes det at det er på sikt, med en fullt utbygd fabrikk, at behovet for arbeidskraft vil være mange tusen og investeringsbehovet vil være 30 milliarder kroner.
Investeringer i fase 1 for battericellefabrikken vil beløpe seg til to milliarder kroner, og bemanninga i battericellefabrikken de første årene anslås til et sted mellom 100 til 250. Heller ikke det ubetydelig. Og heller ikke det lett å få til, for som det ble påpekt fra Freyr, er kapital ei stor hodepine.
Vil starte fabrikk for produksjon av miljøvennlige battericeller på Mo, men da må det åpnes for vindpark på Sjonfjellet
Freyr, som ble etablert så sent som i februar, ønsker altså å utvikle en stor, miljøvennlig battericellefabrikk i verdensskala i Rana, basert på verdens reneste energi levert fra Sjonfjellet Vindpark.
Dette er selvsagt spennende og spenstige planer, og det er klart det er lov å kjenne på lokalpatriotismen når Dale Sjøtveit opplyser at Freyr etter grundige vurderinger har valgt Rana som lokasjon for dette prosjektet i konkurranse med Grenland, Årdal og Høyanger. Men – en må ikke bli så blendet av milliarder og muligheter, at en sunn kritisk sans tilsynelatende legges igjen sammen med allerede fattede vedtak.
En må ikke bli så blendet av milliarder og muligheter, at en sunn kritisk sans tilsynelatende legges igjen sammen med allerede fattede vedtak.
I utgangspunktet hadde rådmann Robert Pettersen innstilt overfor formannskapet på å avslå henvendelsen fra Freyr om å få signere en grunneieravtale med Rana kommune. Det skulle bare mangle, all den tid kommunen allerede har sagt nei til vindmøllepark.
Etter formannskapsmøtet har Pettersen i stedet fått beskjed fra formannskapet om å oppta forhandlinger med selskapet, noe som for så vidt er helt legitimt å gjøre når det dukker opp nye momenter eller at en sak utvikler seg. Politikerne har dessuten lagt inn som forutsetning for en eventuell grunneieravtale at det skal stilles som vilkår at det gis garantier for at vindkraftprosjektet og den fornybare kraften som skal produseres i vindkraftparken knyttes opp mot grønn industriell virksomhet lokalt.
Det er jo ei offensiv formulering, men en ting er å bygge og investere i en vindpark, noe helt annet er det å bygge og investere i en gigafabrikk til flere titalls milliarder. Kommunen må gjerne forlange garantier for at den grønne krafta fra Sjonfjellet skal brukes lokalt, men at Freyr allerede ved inngåelsen av en grunneieravtale er i stand til å gi en slik garanti på et prosjekt de selv kaller umodent, er utopi. 2.500 arbeidsplasser og investeringer på 30 milliarder er nærliggende å oppfatte som utopi. Samtidig er det et faktum at battericellefabrikker vil spille en vesentlig rolle i det grønne skiftet. Å få lagt en slik fabrikk til Rana, vil være et utrolig viktig tilskudd til utviklinga av hele regionen, men foreløpig må det være tillatt å være betinget skeptiker til gigantplanene.
Espen Haaland (H) spør, og svarer, hva kommunen risikerer ved å inngå en avtale med Freyr.
– Vi risikerer ikke å få en batterifabrikk, men likevel vil det produseres betydelig energi i vindparken. Det er uansett positivt, mener han.
Det har han rett i, men da må både han og andre politikere kalle en vindmølle for en vindmølle, argumentere for fordelene ved produksjon av grønn kraft og si ja til vindmølleparken uavhengig av noe luftige gigafabrikkplaner.
Hvis ikke risikerer de å havne i en situasjon der de ønsket seg en gigafabrikk med tusenvis av ansatte, men fikk en vindmøllepark med 12–15 ansatte. Mens Freyr fikk tilgang på kraft, som det uten en fabrikk i Rana, nok er bruk for andre steder.
Marit Ulriksen, sjefredaktør Rana Blad