Jeg gråt. Jeg strigråt fordi jeg omsider fikk en kopp kaffe og et spørsmål om hvordan det gikk med meg

Illustrasjonsfoto: Heiko Junge

Illustrasjonsfoto: Heiko Junge

Artikkelen er over 1 år gammel

Det er ikke nærheten til sykehuset som nødvendigvis berger liv. Det er det fagfolkene som gjør, skriver sjefredaktør Marit Ulriksen i Ukeslutt.

DEL

UkesluttJeg gråt. Jeg strigråt fordi jeg omsider fikk en kopp kaffe og et spørsmål om hvordan det gikk med meg. Jeg klarte imidlertid å holde tårene tilbake helt til jeg fortalte søstera mi at Hanne, som sykepleieren i akuttmottaket heter, var den første helsearbeideren som tok seg bryet med å vise omsorg for meg som pårørende. Det skjedde først ved det sjette besøket på akuttmottaket på Helgelandssykehuset på Mo, og etter det som til sammen må ha vært opp mot 30 timers venting der.

Å være pårørende til en kreftsyk mann krever utvilsomt sin kvinne, og siden vi har mistet en liten sønn i kreft, har vi dessverre erfaring med hvor tøft det er å stå i dette sykdomsforløpet.

Men når alvorlig sykdom igjen rammer, har en ikke noe valg: En henter fram uante krefter, og tar på nytt fatt på en utrolig tøff kamp.

Det siste drøye halvåret har jeg ikke tall på hvor mange ganger jeg har vært innom mottaket, ei heller har jeg oversikt over hvor mange turer jeg totalt sett har tatt fra Hauknes til Selfors siden i mai. Men det er mange, og gjennom disse utallige turene har jeg fått god kjennskap til hva det vil si å ha et sykehus i umiddelbar nærhet. At det er en stor fordel er selvsagt noe alle, uansett sykdom, lett kan tenke seg.

Det er derfor ikke det minste vanskelig å skjønne at det kjempes en voldsom kamp på alle deler av Helgeland for å få beholde det sykehustilbudet en har, og ikke minst for å posisjonere seg med tanke på plasseringa av ett stort sykehus, skulle den løsninga bli valgt. Likevel vil jeg påstå at selv om et nærsykehus er bra når en står i et langt sykdomsforløp, så er det ikke nærheten som er avgjørende for ei vellykka behandling.

Det er nemlig ikke bare til Helgelandssykehuset det har blitt mange turer til siden i vår, turene til Nordlandssykehuset i Bodø er heller ikke få. Og selv om jeg altså setter umåtelig pris på å ha lokalsykehuset i umiddelbar nærhet i det vi nå står oppe i, så setter jeg faktisk enda mer pris på den ekstremt profesjonelle og kompetente behandlinga sykehuset i Bodø kan skilte med. Det er selvsagt ikke uten grunn at den mest spesialiserte og kompliserte behandlinga foregår der og ikke på sykehuset på Mo.

Der er fagmiljøet rett og slett større. Og som jeg har tilbrakt mine timer på akuttmottaket på Mo som pårørende, har jeg også tilbrakt mine timer ved ei sykeseng på intensiven på Nordlandssykehuset. Og når en sitter der, får en rikelig tid og anledning til å reflektere også over den durabelige dragkampen som over lang tid har foregått om framtidas sykehus på Helgeland.

Ei av de største utfordringene Helgelandssykehuset har, er rekruttering. Det trengs selvsagt et tilstrekkelig antall kompetente leger til å kunne utføre kompliserte operasjoner, men det er også udiskutabelt at det trengs et tilstrekkelig stort fagmiljø som gjør at det er mulig å tiltrekke seg arbeidskraft og sikre framtidig rekruttering.

Kanskje er det sånn at ingen av byene på Helgeland er store nok til å klare dette? Kanskje er det sånn at for å sikre den aller beste behandlinga for alle helgelendingene, så er ikke løsninga et nytt stort sykehus på Helgeland? Er kanskje løsninga heller ei massiv satsing på prehospitale tjenester/basestasjoner for ambulanser/nye krav til kortere responstid?

Det var sånne, lett kjetterske, tanker som slo meg da jeg satt på intensiven i 8. etasje i Bodø. For ville det egentlig spilt noen som helst rolle hvor jeg satt? Jeg kunne gjerne sittet på UNN eller på St. Olavs for den saks skyld. Til alle de planlagte operasjoner kan jeg, mannen min og alle andre pasienter nemlig dra hvor som helst. Ramler jeg eller andre helgelendinger om, forventer jeg derimot at det prehospitale tilbudet skal være fullverdig – både her innerst i Ranfjorden og på yttersida av Vega – og at jeg berges der og da.

At det prehospitale tilbudet blir enda viktigere i framtida har for øvrig Helge Torgersen, som leder den eksterne ressursgruppa i Helgelandssykehuset, allerede slått fast. Mandag legger han og gruppa fram sin konklusjon om framtidas Helgelandssykehus, og uansett hva konklusjonen blir, blir det garantert et himla bråk. Mest interessant skal det bli å se hvordan alle de som sør for Korgfjellet, som har kjørt beinhardt på at ett stort sykehus er det eneste rette, vil reagere hvis gruppa konkluderer med ett stort sykehus. På Mo.

At jeg ikke får kaffe på akuttmottaket er selvsagt til å grine av, men det er ikke alvorlig. Det som er alvorlig, er hvis framtidas hovedsykehus på Helgeland blir lagt til andre steder enn til Mo i Rana. Ikke for at jeg og andre ranværinger fortsatt skal ha akuttmottaket lett tilgjengelig, eller fortjener et sykehus i nærmiljøet mer enn andre helgelendinger.

Til et stort sykehus må en ha tilgang på fagfolk, så enkelt – og så vanskelig. Og uansett åssen en vrir og vender på det, er det lettere å rekruttere fagfolk til en større by enn til en mindre by. Og Mo er den største byen i regionen. Det kan ingen vedta, eller krangle, seg bort fra. Og det er ikke nærheten til sykehuset som nødvendigvis berger liv. Det er det fagfolkene som gjør.

Det vet jeg så altfor godt.

Marit Ulriksen, sjefredaktør

Skriv ditt leserbrev her «

DELTA I DEBATTEN! Vi oppfordrer leserne til å bidra med sine meninger, både på nett og i papir

Artikkeltags