Hvem har rett til å bestemme hvem som er verdt å redde, og hvem som kan drukne?

DEL

UkesluttSent om ettermiddagen ankom vi hotellet på den greske øya Samos. Innen vi hadde fått installert oss på hotellet og fått i oss litt mat, var det blitt mørkt. Men havet måtte jo testes. Ungene frydet seg over å få være med å nattbade. Det gjorde vi alle.

Midt i tullinga og latteren oss imellom hørte jeg brått en av mine gispe etter luft. Jeg ble iskald i den hete natta.

– Eg holdt på å drukne, men ho Hilde oppdaga meg og fikk meg opp, gispet min da seks år gamle sønn.

Ennå kan jeg se redselen i øyene hans når jeg lukker mine. Jeg kjenner takknemligheten bre seg som en varm bølge gjennom kroppen hver gang noe trigger minnene om den for oss dramatiske starten på ferien for 18 år siden.

Jeg kjenner takknemligheten bre seg som en varm bølge gjennom kroppen hver gang noe trigger minnene om den for oss dramatiske starten på ferien for 18 år siden

Tanken på at ungen min eller din, noen vi kjenner, eller kanskje det til og med kunne være deg eller meg, skulle kjempe for livet i bølgene i det store havet uten at noen prøvde å hjelpe, selv om de var der. Det er ikke et alternativ i min verden.

Men det er virkeligheten for altfor mange. Det skjer også like utenfor mitt og kanskje ditt, ferieparadis, Hellas.

Det opprører oss før vi overmannes av maktesløsheten, og lar det ligge.

Det gjør ikke den spanske brann- og redningsmannen Miguel Roldan. Når han sommeren 2017 får beskjed om at en båt med flyktninger er i ferd med å synke, har han allerede stått på i 18 timer for å redde flyktninger opp av Middelhavet. Likevel kaster han og to kolleger seg i en mindre båt for å finne menneskene i nød. Der hører de ropene om hjelp, skrur av båtmotoren og navigerer etter lyden. De skal redde liv.

I løpet av 20 dager denne sommeren var han med å berge 5.000 mennesker i internasjonalt farvann, utenfor kysten av Libya.

For dette risikerer Miguel Roldan nå å bli dømt til 20 år i fengsel.

I løpet av 20 dager denne sommeren var han med å berge 5.000 mennesker i internasjonalt farvann, utenfor kysten av Libya. For dette risikerer Miguel Roldan nå å bli dømt til 20 år i fengsel.

Italienske myndigheter satte nemlig i gang etterforskning av skipet, som de mener tilrettelegger for ulovlig innvandring.

Resultatet er at en dommer i den sicilianske byen Trapani nå beskylder hele mannskapet – sju tyskere, to skotter og Roldan – for å bistå menneskehandlere.

– Hva skjedde med oss, vi som alltid hadde den varme kaffekjelen på ovnen og alltid plass til en til ved bordet? Vi som tente fyrlykter og varder slik at sjøfolk kunne ta seg trygt til land. Spørsmålet har samfunnsengasjert skuespiller, forfatter og lokalpolitiker i Rana, Sven Henriksen stilt ved flere anledninger. Han fortsetter med det. Jeg tillater meg å gjøre det samme:

– Hva skjedde med oss?

Påskehøytida er like om hjørnet. Vi drar på hytta eller vi tar dagene som de kommer hjemme. Etterlengtede fridager for mange, selv om noen også må jobbe for at hjulene skal gå rundt og samfunnet fungere.

Vi koser oss. Spiser appelsin, egg, marsipan, sjokolade og holder liv i myten om påskeharen. Brettspill og kortstokker dukker fram fra glemselen. Vi leser krim og ser på film. Vi trekker ut i guds frie natur.

Fordi vi kan gjøre det vi vil, når vi vil.

Selv var jeg opptatt med å planlegge noen fine dager sammen med mine, da historien om Miguel Roldan på nettstedet til El Pais dukket opp 4. april og fikk meg på andre tanker. Hva om ingen hadde vært der for seksåringen vår den sommerkvelden på Samos?

Torsdag 7. mars 2018 døde to tvillingbrødre og faren deres i Middelhavet. De forsøkte å nå en flyktningleir på den greske øya Samos. Brødene var bare fire år gamle. Kunne det vært oss?

Sommeren 2018 ble alle redningsskip som jobbet med å plukke opp flyktninger fra havet hindret og holdt tilbake av EU i ulike havner. I oktober ble skipet til Leger Uten Grenser stanset og i desember ble båten Sea-Watch nektet å gå i land. Den ble seilende i 19 dager med lite mat og vann, med flyktninger stuet sammen på dekk, skriver flere humanitære organisasjoner i en felles kommentar i Drammens Tidende i mars i år.

Av de kristne høytidene, er påska, som markerer Jesus lidelse, død og oppstandelse, den mest sentrale.

– Vet dere, han døde på korset og så ble han levende igjen! De sa det på skolen, forklarer førsteklassingen med store øyne. Igjen dukker et minne fra fortida opp, og jeg må trekke på smilebåndet over den to år yngre søstera som resolutt reiste seg på tripptrapp-stolen og sa:

– Nei, e han dau, så e han dau. Dau som ei sild!

Litt mer forsonende fortsatte hun: – Han sov sikkert bare.

Miguel Roldan og hans like sover ikke, de handler. Belønninga for å redde liv, kan bli fengselsstraff. Myndighetene i flere land vokter grensene strengt, mens myndighetene i andre sitter stille i båten, og håper det går over.

Belønninga for å redde liv, kan bli fengselsstraff. Vet de ikke hva de gjør? Virkelig?

«Far, tilgi dem for de vet ikke hva de gjør», skal han ha sagt fra korset, Han som i følge kristen tro er årsaken til påsken, enten vi feirer den eller bare gleder oss over fridagene.

Vet de ikke hva de gjør? Virkelig? Hvem har rett til å bestemme hvem som er verdt å redde, og hvem som kan drukne?

Hva skjedde egentlig med oss?

Toril S. Alfsvåg, journalist i Rana Blad

Skriv ditt leserbrev her «

DELTA I DEBATTEN! Vi oppfordrer leserne til å bidra med sine meninger, både på nett og i papir

Artikkeltags