Ikke minst har vi viljen. Viljen til å få til ei viktig og nødvendig forandring fra ei rød fortid til ei grønn framtid

Fortiden til Mo i Rana var rød. Nå snakker alle om bærekraftige løsninger, om nye industrier, om hvordan det grønne skiftet skal gjennomføres, om lavutslippsteknologier, om hvordan sikre et så lavt karbonavtrykk som mulig, skriver sjefredaktør Marit Ulriksen i Ukeslutt.

Fortiden til Mo i Rana var rød. Nå snakker alle om bærekraftige løsninger, om nye industrier, om hvordan det grønne skiftet skal gjennomføres, om lavutslippsteknologier, om hvordan sikre et så lavt karbonavtrykk som mulig, skriver sjefredaktør Marit Ulriksen i Ukeslutt. Foto:

DEL

UKESLUTTFarmor sitt hus i Ranheimgata var rødt, og om høsten bugnet det av røde bær som hang tungt fra ripsbuskene i hagen. Av dem laget hun en ripsbærgelé som jeg fortsatt får vann i munnen ved bare å tenke på.

Å dra på farmor-besøk, til det som for ei småjente fra Sulis den gang fortonte seg som storbyen Mo, var alltid en fin opplevelse. Jeg har mange gode barndomsminner fra disse besøkene, men jeg minnes også det som ikke var fullt så fint.

For ei som er oppvokst i Sulis og som kjenner så inderlig godt til hvordan det så ut, og ikke minst hvordan det luktet, når svovelutslippene fra smeltehytta var store og østavinden sto på som verst, var det å komme til Mo og se rødrøyken fra Jernverket ikke noe spesielt fenomen. Slik var det bare den gang i byer og tettsteder med tungindustri.

Akkurat som at mamma hjemme i Sulis ikke kunne henge ut klesvasken når utslippene sto på som verst, kunne heller ikke farmor gjøre det når rødrøyken velta ut av pipene oppe på tomta. Slik er det jo heldigvis ikke lenger, og hensikten med å trekke fram gamle industriassosiasjoner er å påpeke at vi alltid har satt avtrykk når det har vært snakk om ny industriutvikling. Vi vil nok fortsette å sette avtrykk, men til forskjell fra tidligere tider er vi nå mer bevisste på at disse skal være så skånsomme som mulig.

I forrige uke var jeg i Bodø på den årlige industrikonferansen der. Dette er en nasjonal konferanse med foredragsholdere og deltakere fra hele landet. På deltakerlista var det svært mange fra Rana, noe som i seg selv understøtter det vi som bor her vet meget vel – vi er et industrielt tyngdepunkt i Norge.

Gjennomgangstema på konferansen var bærekraft, bærekraft og bærekraft. Helt i tida med andre ord, og som det ble sagt ved lunsjbordet:

– På bare få år har fokus på denne konferansen forandret seg fullstendig. Nå snakker alle om bærekraftige løsninger, om nye industrier, om hvordan det grønne skiftet skal gjennomføres, om lavutslippsteknologier, om hvordan sikre et så lavt karbonavtrykk som mulig, om at vi ikke har noe valg og om at vi må gjøre noe fort.

– Bærekraftsmålene kan bli et konkurransefortrinn for både industrien og nasjonen. Det blir ikke enkelt, men vanskelig og nødvendig.

Det slo Daniel Bjarmann-Simonsen, som er påtroppende regiondirektør i NHO Nordland, fast da han oppsummerte konferansen.

Han slo også fast at Norge er en nasjon av klimagassprofitører.

– Vi liker ikke å si det, men det er sant. Vi er blitt verdens rikeste land av å slippe ut klimagasser. Nå må vi snu og gå fra å være utslippsprofitører til å bli klimaprofitører, var beskjeden fra Bjarmann-Simonsen.

Isolert sett vil nok mange mene at profitør-begrepet har en negativ klang. Likevel må det være adskillig bedre, både for nasjoner, personer og bedrifter, å være klimaprofitører enn utslippsprofitører, tenker nå jeg.

Lokalt blir Freyr, som planlegger etablering av en gigantisk batterifabrikk i Rana, beskyldt for å være en klimaprofitør. Beskyldningene kommer ikke på bakgrunn av selve fabrikkplanene, men fordi planene henger sammen med bygginga av en vindpark på Sjonfjellet.

For ikke mange år siden ble foten satt ned for en vindpark på Sjonfjellet, men nå raser diskusjonen igjen. Og bakteppet er altså at Freyr har en ambisjon om å få til det som akkurat nå er Norges største investering i ny og bærekraftig industri. Ikke noen liten ambisjon, og den vil Freyr realisere i Rana. Det synes jeg faktisk er spennende, selv om det ennå er mange ting som skal avklares.

Da Torstein Dale Sjøtveit presenterte planene for aller første gang for et drøyt år siden, ga jeg på denne plassen uttrykk for at jeg tillot meg å være betinget skeptiker til gigantplanene. Etter hvert som prosjektet har blitt konkretisert, blant annet gjennom at seriøse samarbeidspartnere som SINTEF og Siemens er kommet med, er skepsisen lagt noe til side. Dette kan være en unik mulighet for oss til å bidra inn i ei bærekraftig framtid. Det er et faktum at battericellefabrikker vil spille en vesentlig rolle i det grønne skiftet. Vi må i alle fall ikke slamre vindkraftdøra igjen allerede nå. Å få lagt en slik fabrikk til Rana, vil være et utrolig viktig tilskudd til utviklinga av hele regionen. Og ikke minst et viktig tilskudd for å nå et grønt skifte.

Farmor er borte for mange år siden, men huset hennes øverst i Ranheimgata er fortsatt rødt. Mulig ripstrærne fortsatt står der og bugner i rødt, men nå er rødrøyken fra tomta historie. Takk og pris.

Når mine barn skal se tilbake på sine barne- og ungdomsminner fra Mo er jeg sikker på at de vil formidle minner om en miljøbevisst industri, som tok ikke bare byen, men nasjonen inn i ei bærekraftig grønn framtid. Det kommer til å skje fordi vi har alle muligheter til å lykkes her. Vi har komparative fortrinn, kompetanse og entusiasme. Og ikke minst så har vi viljen. Viljen til å få til ei viktig og nødvendig forandring som gjør at Norges industrihovedstad går fra ei rød fortid til ei grønn framtid. Eller fra Jernverket til en gigabatterifabrikk om du vil.

Marit Ulriksen, sjefredaktør


Skriv ditt leserbrev her «

DELTA I DEBATTEN! Vi oppfordrer leserne til å bidra med sine meninger, både på nett og i papir

Artikkeltags