Det finnes nok av ting her i verden å ta til tårene for, men mangel på fersk ribbe er med respekt å melde så langt fra noe å grine over

En liten gutt titter nysgjerrig fram fra et av skurene i flyktningeleiren i byen Qab Elias i Bekadalen i Libanon. I denne leiren har det bodd syriske flyktninger fra både Aleppo, Raqqa og Idlib i Syria.

En liten gutt titter nysgjerrig fram fra et av skurene i flyktningeleiren i byen Qab Elias i Bekadalen i Libanon. I denne leiren har det bodd syriske flyktninger fra både Aleppo, Raqqa og Idlib i Syria. Foto:

Sjefredaktør Marit Ulriksen oppfordrer til å sette ting i perspektiv i høytida.

DEL

Gå høsten i møte - KUN 88 kr for 8 uker med papiravisa og alt innhold på nett

UkesluttJeg er rystet. Langt inn i sjela. Det er fullstendig umulig ikke å bli det av de grusomme bildene fra et sønderbomba Aleppo som den siste tida ikke bare har rulla over tv-skjermene, men som også er delt i sosiale medier.

At krigssonene i Syria er helvete på jord, vet vi, men det vi har vært vitne til de siste ukene er helt ekstremt. Mulig at inntrykkene forsterkes fordi kontrastene til våre hjemlige, tradisjonelle og fredfulle juleforberedelser blir ekstra store.

For mens vi på denne fredelige pletten øverst på planeten julestresser for fullt, og bekymringene til Kari og Ola Nordmann kretser rundt hvorvidt svoren på dagens ribbe blir sprø eller ikke, er det bekymringer og utfordringer av en helt anna karakter innbyggerne i Aleppo må forholde seg til.

Med bilder av skrekkslagne mennesker og sønderskutte barn på netthinna, tar jeg meg i å spekulere i om vi nordmenn er i ferd med å bli fullstendig avstumpa og ikke lenger har evne til å sette ting i perspektiv. De siste hektiske morgenene i adventa har jeg, der jeg har stått på badet og hørt på nyhetene og lagt makeupen, nesten i ren forfjamselse mista sminkekosten i gulvet når statskanalen har valgt å bruke ikke ubetydelig tid på å informere nasjonen om hva slags «farer» som er i ferd med å vederfares nasjonen.

Forleden var det mangelen på fersk ribbe til den forestående høytida som fikk en framtredende plass, for hos Leiv Vidar på Hønefoss har mange kunder måttet reise skuffa hjem etter at butikken ikke har hatt nok fersk ribbe å tilby. – Vi har hatt kunder som har grått på telefonen, kunne daglig leder Eva Mette Brynestad fortelle. Er det mulig? Det finnes nok av ting her i verden å ta til tårene for, men mangel på fersk ribbe er med respekt å melde så langt fra noe å grine over at jeg knapt kan få sagt det.

Det er ikke bare på Hønefoss det er ribbekrise. – Vi sliter i dag. Det er den ferske ribba som er kritisk. Jeg har aldri opplevd det så ille som i år, meddelte Øystein Solberg hos Meny i Drammen. Jeg har mine ord i behold når jeg påstår at sammenligna med de desperate menneskene i Aleppo som prøver å finne vann og mat til barna sine, så sliter verken drammensere eller andre nordmenn i nevneverdig grad med noe som helst, og ikke å få fersk ribbe til jul er definitivt ikke kritisk.

Ribbekrise er ikke det eneste vonde og vanskelige vi her oppe i nord må slite med på den mørkeste mørketida må vite. Høyt oppe på lista av prøvelser kommer avveininga av hvorvidt vi skal fortelle barna våre at julenissen ikke finnes. For lisenspengene våre har NRK fått Norstat til å gjennomføre en undersøkelse. Denne viser at en av fem nordmenn ikke vil at barna skal tro på julenissen. Undersøkelsen viser også at menn er mer skeptiske enn kvinner. De med den lengste utdanninga er de som er mest skeptiske til julenissen, hver tredje person med over fem års universitets- og høgskoleutdanning sier de ikke ønsker at barna skal tro på nissen.

Lukk øynene et øyeblikk og se for deg at du skulle måtte tilbringe jula i Aleppo. Så priser du deg lykkelig over at du kan åpne dem og ikke lever i et mareritt

I fullt alvor kommenterer barnepsykolog Willy-Tore Mørck denne nissete undersøkelsen. – Det er ikke slik at foreldre skal gå rundt å ha dårlig samvittighet om de sier til barna at julenissen finnes. Det er hyggelig og spennende for barna at julenissen finnes, og det er ingen grunn til at voksne skal ta fra dem den illusjonen, sier barnepsykologen som forsikrer eventuelle engstelige foreldre om at barn ikke tar skade av å tro på julenissen. Igjen, er det mulig? Sett i lys av hva barn faktisk tar skade av, er det provoserende å registrere ikke bare hva slags fjasete undersøkelser som gjennomføres, men også hva fagfolk uttaler seg om.

Mens vi altså midt i julestresset må forholde oss til ribbekrise og eksistensielle nissespørsmål, må traumatiserte og terroriserte mennesker i Aleppo gå julehøytiden i møte med adskillig tyngre ting å bære på enn mangelen på fersk ribbe. Jeg mener selvsagt ikke at vi skal avlyse jula fordi mennesker i andre deler av verden lever under forhold så ille at vi knapt kan fatte det.

Jeg, og heldigvis de aller, aller fleste i Norge kan nå se fram til ei julefeiring i trygge omgivelser, og i en overflod som nesten nærmer seg det smakløse. Når fristelsen i løpet av julehelga melder seg til å klage på at svoren på ribba ikke ble sprø som forventa, at det igjen lå sokker i pakken under treet, at brøytinga er for dårlig, at skolestrukturen må endres, at Listhaug får for mye tyn, at skattenivået er for høyt, at sykehuskøene er for lange, at skjenketidene er for korte, at klimamålene for strenge eller at svigermor er på besøk for lenge, så gjør meg en juletjeneste: Lukk øynene et øyeblikk og se for deg at du skulle måtte tilbringe jula i Aleppo. Så priser du deg lykkelig over at du kan åpne dem og ikke lever i et mareritt. Det er noe med å sette ting i et riktig perspektiv. Særlig i jula.

For øvrig skulle jeg ønske at jeg trodde på julenissen, for da skulle jeg ønske meg fred. Ikke bare i Aleppo.

God jul!

Marit Ulriksen, sjefredaktør

Skriv ditt leserbrev her «

DELTA I DEBATTEN! Vi oppfordrer leserne til å bidra med sine meninger, både på nett og i papir

Artikkeltags