En sjømann og hans mor

Illustrasjonsfoto. Personen på bildet har ingenting med personen i kommentaren å gjøre.

Illustrasjonsfoto. Personen på bildet har ingenting med personen i kommentaren å gjøre. Foto:

Jeg la merke til ham da han kom inn på stasjonen. En høy mann med grå skjeggstubber. Nærmere 70 enn 60. Digitalredaktør Tord Olander Pedersen skriver om et tilfeldig møte på en togstasjon i Ukeslutt.

DEL

UkesluttDette er ikke ukeslutten jeg planla å skrive. Egentlig var tanken at jeg skulle skrive en krass kommentar om Joshua Frenchs kommende besøk på Mo. Om foredraget hans som i det siste har mottatt sterk og, i mine øyne, fortjent, kritikk. Jeg skulle skrive om ytringsfrihet og om friheten vi har til å vise motstand ved ikke å delta. Om hvordan dette foredraget, hvor man ikke engang får stille spørsmål, mest av alt fremstår som et morbid tilskudd til en stadig voksende true crime-fascinasjon hos publikum.

Jeg hadde allerede strukturert kommentaren, rekkefølgen på argumentene og notert ned noen gode formuleringer. Strengt tatt gjort alt, bortsett fra å skrive den.

Så møtte jeg en sjømann på togstasjonen i Mosjøen.

Jeg la merke til ham da han kom inn på stasjonen. En høy mann med grå skjeggstubber. Nærmere 70 enn 60. En liten, slitt sekk over den ene skuldra. Opprullet strikkelue som kun dekket hodebunnen, ikke ørene.

Han stoppet opp da han kom inn skyvedørene. Så seg rundt. Brukte litt tid før han gikk til billettautomaten. Etter et minutt eller så kikket han opp, så seg rundt i lokalet på nytt. Og kom så bort til meg.

Han forklarte at han ikke skjønte seg på automaten. Det var mange år siden sist han hadde tatt tog. Ting hadde skjedd siden da. Lurte på om jeg kunne hjelpe ham.

Det viste seg at automaten ikke tok sedlene hans, så jeg betalte for billetten med kortet mitt. Da han betalte meg tilbake nektet han å ta imot vekslepengene. Han hadde da råd til det. Hadde jo en god pensjon etter mange år som sjømann i utenriksfart, sa han, og stakk til meg to sedler fra en velbrukt, svart og stor lommebok.

Jeg satte meg ned igjen etter noen fåfengte protester mot vekslepengene. Noen slike diskusjoner vinner man ikke. Som når din bestemor stikker til deg en 200-lapp etter et besøk selv om du er godt voksen og tjener mye mer enn det hun har i pensjon. Det er ikke pengene det handler om, men respekt.

Han satte seg etter hvert ned tre seter fra meg. Den klassiske norske avstanden.

Vi utvekslet blikk. Jeg forsøkte å se opptatt ut med å dra frem mobilen. Det var en liten halvtime til toget skulle gå, og jeg var egentlig ikke interessert i samtalen jeg skjønte kanskje kom. Slike samtaler er risikofylte. De kan fort bli småkleine. Også sitter man der, i taushet og litt ille berørt mens det fortsatt er lenge til toget går.

Så kremtet han. Jeg kikket opp fra mobilen, og han begynte å fortelle.

Togturen fra Mosjøen til Mo var siste reis. Han hadde dratt helt fra Rotterdam. Var sliten. Unnskyldte seg for det. Lang tur. Han var mest vant til båt. Det viste seg at han fortsatt jobbet på båt, selv om han kunne ha pensjonert seg for flere år siden. Det var det han kunne. Det han trivdes med. Det skinte gjennom at det var det han hadde.

Jeg spurte om han skulle besøke familie på Mo – ikke om han skulle hjem.

Han dro på svaret. Trakk pusten dypt. Han skulle til sin mor. Det var hun han hadde igjen. Faren hadde dødd for flere år siden. Moren var 89 år gammel.

Han skiftet samtaleemne. Begynte å fortelle om livet på båten i stedet for. Han jobbet på en stor tanker med anløp verden over. Hadde sett verden og hadde sine tanker om den. Det var ikke så mange nordmenn igjen i yrket. Men han var glad i mannskapet sitt. I båten. Han var stolt av det han gjorde.

Mens han snakket lyttet jeg. Til det han sa og det han ikke sa. Livet på sjøen som han fortalte om, og fraværet av snakk om barn og familie.

Jeg spurte om han skulle besøke familie på Mo – ikke om han skulle hjem

Litt for tidlig kom beskjeden over høyttaleren om at toget til Mo var på vei inn til perrongen. Utenfor stasjonen tok jeg han i hånda. Ønsket han en god tur hjem og en god jul. Han sa det samme og ga meg et fast håndtrykk og et nikk. Og så dro han.

En sjømann på vei hjem til sin gamle mor. Hjem til jul.

På toget til Mo tenkte jeg på samtalen vi hadde hatt. Så for meg livet han hadde levd. Kjente at det rørte noe ved meg. Tenkte at dette var nesten som en scene fra en klassisk julefilm.

Da jeg kom hjem åpnet jeg den store pappesken med gaver som min egen mor hadde sendt nordover. Gaver til meg, til min samboer, til barna. Deretter ringte jeg mamma. Vi snakket om juleforberedelser. Planlegging, gavekjøp, løst og fast. Så fortalte jeg henne om sjømannen, og mens jeg delte historien med henne fant jeg ut at det var dette jeg ville skrive om. Heller det enn Joshua French.

Fordi det er jul. Fordi jul fortsatt er jul.

Fordi det fortsatt betyr noe når de man er glad i samles, og fordi følelsen man har når julematen er spist, gavene er åpnet og julefreden senker seg, fortsatt er den samme.

Og fordi det et sted i Mo i Rana er en sjømann og hans mor som skal feire jul sammen.

Tord Olander Pedersen, digitalredaktør

Skriv ditt leserbrev her «

DELTA I DEBATTEN! Vi oppfordrer leserne til å bidra med sine meninger, både på nett og i papir

Artikkeltags