Stanislav Petrov. De fleste av oss vil trolig ikke kjenne igjen navnet. Men kanskje er han grunnen til at du og jeg, og alle andre her på jorda, fortsatt er i live. Det er et fåtall som kan si at de har forhindret verdens undergang. Det kunne Stanislav Petrov. Han var kjent som «mannen som på egen hånd reddet verden fra atomkrig».

Og han er død nå.

Meldingen om dødsfallet nådde internasjonale media først denne uka, nesten ved en tilfeldighet. En tysk filmskaper ringte for å gratulere Petrov med bursdagen den 7. september. Da fikk han vite av Petrovs sønn, Dmitry Petrov, at faren hadde gått bort i mai. Uten at resten av verdenen hadde fått det med seg.

Spol tilbake nesten 34 år. Forholdet mellom USA og Sovjetunionen hadde over flere år forverret seg. USA hadde igangsatt operasjoner for å teste ut svakheter ved det sovjetiske radarsystemet. NATO hadde vedtatt å utplassere ballistiske missiler i Vest-Tyskland. Raketter med atomstridshoder som kunne nå Moskva på under 10 minutter.

Nervene hos de sovjetiske militære lederne var i høyspenn. De både fryktet og forventet et kommende amerikansk atomangrep.

Situasjonen ble ikke forbedret av at Sovjetunionen den 1. september 1983 skjøt ned et sørkoreansk passasjerfly som hadde forvillet seg inn over sovjetisk luftrom. 269 mennesker, deriblant flere amerikanere omkom.

Amerikanerne var rasende. President Ronald Reagan fordømte hendelsen og pisket opp stemningen. Senere kom det frem at det sovjetiske luftforsvaret trodde passasjerflyet var et amerikansk spionfly. Den sovjetiske ledelsens første reaksjon var da også å betrakte hendelsen som en bevisst provokasjon. Noe som kanskje kan forstås ut fra samtidens andre hendelser.

For den kalde krigen var på sitt kaldeste i disse høstmånedene i 1983. Frykten for en altutslettende atomkrig var høyst reell.

Stanislav Petrov jobbet i denne perioden ved kommandosenteret for satellittene som utgjorde det sovjetiske systemet for å overvåke og identifisere potensielle amerikanske atomangrep. Jobben hans var å registrere eventuelle angrep og rapportere disse videre umiddelbart. Vel vitende om at en slik rapport trolig ville utløse et ødeleggende motangrep, spesielt siden frykten for et angrep fra USA var overhengende.

Litt over midnatt den 26. september var han vakthavende offiser da alarmen ble utløst. Datasystemet hadde identifisert en amerikansk interkontinental rakett med retning Sovjetunionen. Ett minutt etter varslet systemet at nok en rakett var avfyrt. Så en tredje, en fjerde og en femte. Systemet var nå overbevist om at et amerikansk angrep var i gang.

– Alt jeg behøvde å gjøre var å strekke meg etter telefonen og rapportere hendelsen videre til toppledelsen, men jeg klarte ikke å bevege meg, fortalte Petrov i et intervju med BBC i 2013.

For selv om datasystemet rapporterte at et amerikansk atomangrep utvilsomt var underveis, var ikke Petrov overbevist. Han fant det merkelig at amerikanerne bare skulle fyre av fem raketter, all trening tilsa at et uventet angrep ville være massivt. Men skulle han ta feil, ville hvert minutt han ventet redusere sjansen for et effektivt sovjetisk motangrep.

Petrov valgte å vente, selv om han var langt fra sikker på at det var det rette valget. Etter noen lange minutter kom meldingen om at rakettene ikke dukket opp på den landbaserte radaren som forventet. Det var da han tok avgjørelsen om å rapportere det hele inn som en systemfeil. Noe som ble bekreftet kort tid etter da ingen amerikanske raketter detonerte på sovjetisk jord.

Petrov pustet lettet ut. Etter at vakta var over, drakk han en halv liter vodka og sov i 28 timer før han møtte på jobb igjen.

Kanskje ville ikke hans inngripen hatt noe å si. Kanskje ville skremte toppledere tatt det samme valget selv, i halvsøvne midt på natta. Men kanskje endte det opp med å ha alt å si.

 

Historien om hvor nær verden var en ødeleggende atomkrig ble sett på som en flau påminnelse om et svakt system. Den ble derfor dysset ned av hans overordnende. Selv om de skrøt av ham og lovde en belønning, var en irettesettelse det eneste Petrov mottok noen dager senere. Han hadde glemt å føre en kontinuerlig logg mens hendelsen pågikk. Selv påpekte Petrov at det var vanskelig all den tid han hadde telefonen i den hånda og intercom'en i den andre. Ikke lenge etter ble Petrov overført til en annen stilling. Han forlot militæret i 1984 og fikk deretter et nervøst sammenbrudd.

Det var først etter Sovjetunionens fall at historien ble kjent for omverdenen. Siden da har historien blitt omtalt verden over.

Stanislav Petrov døde den 19. mai 2017 i sitt hjem i Moskva. Og lik hans innsats i hendelsen som kunne ha ført til en utslettende krig, ble også nyheten om hans død først kjent mye senere.

Kanskje ville ikke hans inngripen hatt noe å si. Kanskje ville skremte toppledere tatt det samme valget selv, i halvsøvne midt på natta. Men kanskje endte det opp med å ha alt å si.

Så hvil i fred, Stanislav Petrov. Og takk for, bokstavelig talt, alt.

Tord Olander Pedersen

Tord Olander Pedersen er digitalredaktør i Rana Blad.