At nettroll herjer rundt og spyr ut av seg edder og galle, sure oppstøt og mer og mindre injurierende påstander, er et velkjent fenomen, dessverre

Rana Blad leverer nyheter i alle kanaler, både på papir, nettbrett og mobil.

Rana Blad leverer nyheter i alle kanaler, både på papir, nettbrett og mobil. Foto:

Marit Ulriksen skriver om det å være sjefredaktør i Rana Blad.

DEL

Supertilbud: 5 kr for alt innhold på nett i 5 uker

UkesluttAv og til tar andre folk avgjørelser og valg som du ikke har noen som helst slags mulighet til å påvirke – og så påvirker disse avgjørelsene og valgene i høyeste grad deg selv. Det pleier ei meget god – og meget klok – venninne til stadighet å påpeke. At jeg ved dette årsskiftet skulle sitte i sjefredaktørstolen i Rana Blad var for eksempel ikke noe jeg så for meg ved forrige årsskifte. Men da min forgjenger etter kun kort tid i denne stolen valgte å gå til en ny jobb, åpna det seg en ny mulighet. Muligheter kan en gripe – eller la være. Jeg valgte å gripe den. Da jeg grep muligheten og valgte å klatre helt til topps i mediehuset, var jeg fullstendig klar over at en ved å være sjefredaktør blir meget synlig – og stiller seg selv lagelig til for hogg. Likevel må jeg si at jeg finner det rimelig spesielt når folk jeg aldri har veksla ett eneste ord med eller møtt, kan tillate seg å ha så sterke meninger ikke bare om sjefredaktøren, men også om mediehuset og våre redaksjonelle valg.

Nå forholder det seg jo slik at vi i Rana Blad gjerne vil engasjere og vi vil ha tilbakemeldinger. Tilbakemeldinger får vi da også, men det er bare å konstatere at en del av disse verken kan kategoriseres som konstruktive eller saklige. For å kalle sjefredaktøren for satan og djevel, eller sjefredaktøransettelsen for innavl, er rimelig langt fra saklig – selv om en er aldri så uenig i hvordan skolestrukturen skal se ut i framtida eller er oppgitt over at et arrangement en selv brenner for ikke er blitt prioritert dekka av Rana Blad. Det florerer også av ikke-flatterende karakteristikker av journalistene i mediehuset, og disse er så langt fra virkeligheta at jeg knapt kan få sagt det. Påstander om mediehusets prioriteringer framsettes feigt nok ikke direkte til oss, men gjerne i sosiale medier hvor folk ukritisk henger seg på og trykker «liker» i vilden sky.

Vi, og jeg, tåler kritikk, men ikke direkte løgner

At nettroll herjer rundt og spyr ut av seg edder og galle, sure oppstøt og mer og mindre injurierende påstander, er et velkjent fenomen. Det er dessverre blitt så vanlig at de fleste bare registrerer det i sidesynet og trekker på skuldrene. Den største overraskelsen ved å overta Rana Blad-roret når det gjelder nettherjinger, må jeg si var å konstatere hva ellers normalt oppegående mennesker med sterke meninger om mediehuset presterer å lire av seg når de har et tastatur foran seg. Jeg har mange kloke og gode venninner, og her om dagen fikk jeg spørsmål fra en av dem om jeg ikke blir lei av alt dette. Jeg svarte ærlig at jeg både blir lei av det, og innimellom også litt lei meg, men at det bare er å riste det av seg og rette seg opp. Som sjefredaktør tåler jeg å stå i dette og når jeg gjennom kommentarer og ledere tar klare og direkte standpunkt i kontroversielle saker, ja så får jeg leve med å få svar på tiltale, men det hadde jo vært fint hvis de som lar seg engasjere og provosere svarte på en skikkelig måte.

Det jeg egentlig blir mest lei og trist av, er at voksne mennesker ikke har bedre vurderingsevne. For hva er det kommunestyrepolitikere, studieinspektører, eksmedlemmer i kontrollutvalg og andre «vanlige» folk signaliserer når de oppfører seg som regelrette bøller bak tastaturet? Tenker de i det hele tatt over hva det er slags halvoffentlig nedrig ordskifte de legitimerer?

Her i Rana Blad har vi ei helt klar linje når det gjelder å svare og ta til motmæle når folk på sosiale medier herjer som verst med oss. Det gjelder enten det dreier seg om meg som sjefredaktør, om Rana Blad sine dyktige ansatte eller måter vi løser saker på. Å registrere at det framsettes usanne påstander om det indre liv i mediehuset og våre prioriteringer, av folk som til dags dato aldri har satt sine bein her, er spesielt det må jeg tillate meg å si. Likevel velger vi å sitte helt rolig i båten og ikke falle for fristelsen å svare i diverse tråder på Facebook.

Men ingen regel uten unntak, og ett av få unntak ble gjort i forbindelse med den tragiske dødsulykka i begynnelsen av desember da to mennesker mista livet i en frontkollisjon i Bjørnbærvika. Da kunne vi til slutt ikke sitte stille å se på at Rana Blad ble beskyldt for å ha publisert bilder av ulykkesbilen og for at de pårørende på denne måten fikk vite at deres kjære var forulykka. Nettopp av hensyn til de pårørende ble bildet av ulykkesbilen aldri publisert verken på nett eller i papirutgaven vår. Vi, og jeg, tåler kritikk, men ikke direkte løgner.

At Rana Blad skaper engasjement er bra. Det betyr at vi betyr mye for folk. Dagens utgave av Rana Blad er nummer 306 i 2016. I løpet av ett år skriver vi tusenvis av saker, og hver eneste dag gjør vi vårt beste for å speile det samfunnet vi alle bor og virker i. Vi kommer i kontakt med utallige mennesker, får formidle fantastiske historier og beskrive både gledelige og tragiske hendelser. Vi gleder oss til å gjøre dette også i 2017, vi gleder oss til fortsatt å engasjere – og vi gleder oss også til tilbakemeldinger fra dere. Helst saklige og direkte.

Marit Ulriksen

Sjefredaktør i Rana Blad.

Skriv ditt leserbrev her «

DELTA I DEBATTEN! Vi oppfordrer leserne til å bidra med sine meninger, både på nett og i papir

Artikkeltags