Det som skjer på handelsfronten er faktisk større og viktigere enn bare patriotisme, enkeltvarer og lokale bryggerier

Artikkelen er over 2 år gammel

Journalist Toril Synnøve Alfsvåg skriver om stormen på handelsfronten i Ukeslutt.

DEL

UkesluttDet måtte altså øl til for å skape et engasjement som – i alle fall i Troms – er på nivå med et nordnorsk opprør.

I forrige uke trappet Rema opp priskrigen med lansering av sin nye app Æ. Den skal gi kundene ti prosent rabatt på frukt og grønt, og på de ti varene kundene kjøper mest. Konserndirektør i Rema 1000, Lars Kristian Lindberg var ikke dårligere enn at han proklamerte «Æ har en drøm» og videre: «Nå skal vi endelig sette kundene fri til å kutte på sin egen prislapp».

Like etter kom lavpriskjedens nye bestevennstrategi til syne. Rema 1000-sjef Ole Robert Reitan ser liten grunn til å ha to eller flere sorter av samme sort vare i hyllene, hvis det kan bli billigere å inngå avtale med én leverandør, som til gjengjeld loves bedre synlighet for sine varer.

Så falt bomba; Mack fra nord får ikke være bestevenn med Rema, men det får danske Carlsberg. Ifølge bryggeridirektør Håkon Bredrup kan det få konsekvenser for Macks omsetning og dermed jobbene til flere av de 120 ansatte.

Slankinga av varesortimentet rammer imidlertid en rekke varer, også ledende merkevarer som Lerum syltetøy, Kims potetgull, Lipton te og Uncle Ben, samt Coca-Cola produkter som Sprite, Urge og Fanta. Heller ikke ølsorter som Hansa, Aass, Borg og CB vil Rema 1000 la leke like mye i gården sin som før.

Da slapp kundene seg selv løs, men ikke helt som konserndirektøren i Rema drømte om. Det har kokt på sosiale medier. I Tromsø er opprøret heftig og følelsene sterke. De landet på lavpriskjeden med orkan i kastene med ett klart mål: Å få merkevaren Mack i alle sine fasetter tilbake i butikkhyllene. Ikke bare i Troms, ikke bare i Nord-Norge, men hos Rema 1000 i hele landet.

Stemmer, for eksempel fra Bodø, som forsøker å nyansere bildet eller tale Tromsø midt imot, blir slått til jorden. Hentydninger til at ølsorten som enkelte mener er som et kulturvaremerke for hele Nord-Norge å regne, ikke skulle falle i smak hos alle, er nærmest for forræderi mot landsdelen å regne.

For øl er følelser. Det er lojalitet og tilhørighet. Men alle forhold kan gå over. Som mitt sterke forhold til Nordlandspils, brygget på stolte tradisjoner i Bodø siden 1897. For meg ble det mitt lokale øl da jeg flyttet til Nordland i 1987. Jeg ble trist og sint da jeg fikk høre at bryggeriet og arbeidsplassene der, skulle legges ned.

Jeg var trofast så lenge det var produksjon i Bodø. Da gjorde jeg slutt.

Som vestlending gikk jeg tilbake til min eks, som jeg i alle år hadde hatt et godt forhold til. Det er min måte å vise at jeg ikke liker når «de store» tramper på «de små».

Lite er tilfeldig når den som liker øl, skal velge hvor handelen skal foregå. Det kan være lønnsomt også for matvarehandelen å forstå.

Her jeg sitter på Helgeland, merker jeg knapt dønningen fra et nordnorsk opprør som det ropes om fra Troms og Tromsø. Men det burde jeg gjøre. For det som skjer på handelsfronten er faktisk større og viktigere enn bare patriotisme, enkeltvarer og lokale bryggerier.

Forbrukermakt er så mangt. Det er også å ta ansvar. For mer enn sin egen lommebok

For et par år siden, i desember 2015 vraket Stortinget en lov om god handelsskikk med hensikt å bidra til større åpenhet om dagligvarebransjen og å regulere forholdet mellom leverandører og dagligvarekjedene. Loven skulle også hindre uheldig adferd som tilbakeholdelse av informasjon, uforholdsmessig korte frister og uklare kontrakter. Regjeringa mener det har større effekt å styrke Konkurransetilsynet og forbedre konkurranseloven, enn å lage helt nye systemer fra bunnen av. Greit nok, men:

Realiteten er at vi i Norge har kun tre dagligvarekjeder; Rema 1000, Norgesgruppen og Coop. De bestemmer hva vi kan kjøpe i butikkene og hvem som skal få levere varene.

For å selge billigst mat må matvarekjeden være stor nok til å oppnå bedre betingelser overfor leverandører, og stor nok til å forhandle fram eksklusive avtaler. For å klare å flytte marginene fra tidlige ledd i produksjonskjeden til butikkene, som er det siste ledd, må det makt og muskler til.

Bunnpris går motsatt vei av Rema 1000. De har startet innkjøpssamarbeid med Norgesgruppen, etter fem år med Remas distribusjonsselskap. Kjøpmann på Båsmoen, Trond Berg og hans stab er fornøyd med at skiftet sikrer kundene deres et langt bredere varespekter.

– Vi har kun en bestevenn, og det er kunden, sier kjøpmann og medeier i Bunnpris-butikker over hele Helgeland, Ørjan Skonseng.

Dette til tross, hvis Rema 1000 lykkes med sin bestevennstrategi, er det ikke usannsynlig at andre vil følge etter. Da blir taperne, slik jeg ser det, deg og meg – oss forbrukere.

Se bare hvordan det gikk med lokalbutikken din da de store matkjedene gjorde seg gjeldende. Mange av oss kjørte langt for å handle billig, men det hadde ikke lokalkjøpmannen råd til.

Så nå er han og hun historie.

Forbrukermakt er så mangt. Det er også å ta ansvar. For mer enn sin egen lommebok.

Toril S. Alfsvåg

Nyhetsleder i Rana Blad

Skriv ditt leserbrev her «

DELTA I DEBATTEN! Vi oppfordrer leserne til å bidra med sine meninger, både på nett og i papir

Artikkeltags