Hva er poenget med å telle kalorier når noen du er glad i, er blitt syk og kan dø?

Artikkelen er over 2 år gammel

Nyhetsleder Toril S. Alfsvåg digger hverdager. De er sterkt undervurdert.

DEL

UkesluttUten hverdag ville det ikke vært fest. Jeg digger hverdager. Når det meste er som det var dagen før, er livet helt ok!

Bare jeg blir ferdig med utdanninga, bare jeg får lønn, bare ungene blir litt større, bare de blir ferdig med skolen, bare jeg blir slank, bare denne uka tar slutt, bare mørketida går over i lys, bare sommeren kunne komme, bare huset blir ryddig, så skal jeg bli glad, lykkelig, reise, få tid til familie, venner, invitere folk på besøk?

En dag ringte telefonen. Ikke uvanlig i arbeidsdagen til en journalist, men denne samtalen fikk meg brått til å lengte etter A-4 livet mitt, til hverdagen med alle sine rutiner, så fri for bekymringer at små ting fikk vokse seg store.

For hva er poenget med å telle kalorier når noen du er glad i, er blitt syk og kan dø?

Det tenkte jeg på da jeg syklet hjem den dagen.

Det finnes mange uvesentligheter her i verden, hverdagen er ikke en av dem.

Det måtte oppstå en krise før jeg forsto at det vanlige livet mitt, ikke er en selvfølge. Det ligger i sakens natur at «det normale» sjelden er en nyhet, mens det uvanlige, det spektakulære, det unike får store oppslag og skaper begeistring.

Det måtte oppstå en krise før jeg forsto at det vanlige livet mitt, ikke er en selvfølge

«Jakten på opplevelser og kick. Redselen for å kjede seg. I alt dette er det noe som blir usynlig, noe som blir undervurdert, noe som blir satt til side. Det vanlige og hverdagslige er blitt nesten tabu i store deler av den oppskrudde medieoffentligheten», skriver Fritt ords direktør Knut Olav Åmås i en kronikk i Aftenposten.

Det er ikke nødvendig verken å dra til Oslo eller byer i utlandet, for å møte mennesker som lengter etter et vanlig liv, med jobb, familie, venner, hus og hjem.

Jeg hadde godt av å få meg et trøkk i trynet. Det lærte meg at livet skjer her og nå. Ferie er fint, men skal jeg vente på sommeren for å leve fullt ut, går jeg glipp av det aller meste.

Tilbakefall inntreffer. Da veden som min samboer omhyggelig hadde stablet i garasjen, ramlet over panseret på den nesten nye bilen vår for eksempel, ble jeg så sint at jeg ikke klarte å snakke. Så jeg hoppet opp og ned, i kjent Donald Duck-stil. Da jeg fikk fram lyd fra strupen, var det ikke spesielt hyggelige gloser som kom ut.

Min samboer kommenterte: – Det e sånt som skjer.

Det bidro ikke til å dempe hoppinga mi.

Så han fortsatte: – Det er en død ting, Toril.

Til mitt forsvar skjedde dette for veldig mange år siden. Selvfølgelig hadde han helt rett. Det var fantastisk at bilen sto der da veden falt. Det kunne gått så mye verre.

Da vi etter noen dager snakket sammen igjen, fant vi grunn til å skåle for at panseret på bilen tok støyten.

Å glede seg over stort og smått er god medisin for vår psykiske helse. Det er tema når Verdensdagen for psykisk helse markeres i år. Å glede seg over hverdagen kan være en god start.

Per Fugelli rakk å si mye klokt før han nylig gikk ut av tiden, som «Jeg er forelsket i det vanlige mennesket. Derfor er jeg imot prestasjonskulturen».

I en kronikk i Aftenposten for to år siden med denne tittelen fortsatte Per Fugelli:

«Vi får et sorteringssamfunn med dyrking av styrke og forakt for svakhet. Det blir vanskeligere å oppleve likeverd for syke, uføre og gamle i et samfunn som gjør den ypperste prestasjon til det eneste gull».

Videre siterte han Jean Paul Sartres livsmål: «Å få være et vanlig menneske. Jeg streber etter å være hvem som helst.»

Å få være et vanlig menneske. Jeg streber etter å være hvem som helst

Jean Paul Sartre

Den godeste Fugelli setter ord på det jeg ble bevisst på denne dagen for mange år siden, da verden slik jeg kjente den syntes å ramle sammen rundt meg; «Det er i det vanlige livet, på en onsdag (...) vi prøver så godt vi kan å bry oss om flokken vår. Det er dette onsdagslivet som fortjener begeistring og dette onsdagsmennesket som fortjener hyllest. Det er der vi er nesten alle sammen, nesten hele tiden, i godt nok, alminnelig bra. Det er der vi må trives og bygge våre selvbilder. (...) Det vanlige livsprosjektet er vakkert og tappert og krevende og givende nok.»

Ingen kjenner dagen, brukte min mor å si, og fortsatte gjerne med «det som skjer, det skjer». Personlig er jeg tilhenger av den frie vilje, og mener vi i de fleste sammenhenger kan velge hvilken vei vi tar. Hvilken oppvekst vi har å se tilbake på, definerer verken hvem vi er eller hva vi kan bli. Vi har alle mulighet til å bli den beste utgava av oss selv.

Da en av mine beste venner ble kreftsyk, sa hun «jeg er så glad for at jeg aldri har utsatt å treffe venner, ta en fest, ventet med å gjøre alle de kjekke tingene. Det er ikke noe å angre på». Heldigvis gikk det bra med henne, og vi gjorde hverdag om til fest da vi møttes i Oslo sist helg.

Livet kommer ikke i reprise og lar seg ikke spare på. Hold om og hold av hverandre, men også hverdagene. Det er flest av dem.

Toril S. Alfsvåg, nyhetsleder

Skriv ditt leserbrev her «

DELTA I DEBATTEN! Vi oppfordrer leserne til å bidra med sine meninger, både på nett og i papir

Artikkeltags