Posten skal fram, eller?

Journalistikken har først verdi når den kommer fram til leserne, skriver Rana Blads sjefredaktør Marit Ulriksen.

Journalistikken har først verdi når den kommer fram til leserne, skriver Rana Blads sjefredaktør Marit Ulriksen.

DEL

UkesluttTo ganger den siste tida har dessverre ikke abonnentene våre fått papirutgaven levert i postkassa si slik de er vante til – og selvsagt skal kunne forvente. Årsaken er at værgudene har vist seg fra ei skikkelig vrang side, og at E6 over Saltfjellet følgelig har vært stengt. Da kommer heller ikke avisene over fjellet, og ikke bare savner abonnentene våre avisa, det samme gjelder selvsagt også annonsørene våre.

Rana Blad har siden årsskiftet 2017/18 blitt trykket i Bodø, og i løpet av de snart to vintersesongene som har gått siden vi flyttet trykkinga fra Mosjøen til fylkeshovedstaden kan vi heldigvis telle på ei hånd de gangene vi har måttet meddele at avisa ikke kommer fram som forutsatt.

For oss var det av økonomiske årsaker påkrevd å velge ei ny trykkeløsning, selv om vi helt åpenbart vet at mellom oss og trykkeriet i Bodø så ligger Saltfjellet med sine utfordringer vinterstid.

Mediebransjen har i lang tid stått i – og håndtert – store utfordringer. Det har vi gjort med hell vil jeg påstå, til tross for noen enorme økonomiske hindre – og på grunn av nye spennende digitale muligheter.

Vi er midt i en formidabel digital transformasjon. Over år har vi jobbet steinhardt for å tilpasse oss nye brukervaner, og ikke minst for å demme opp for en bratt fallende inntektskurve, derav blant anna trykkeriflyttinga og frekvenskuttet vi gjennomførte for snart to år siden.

Det spørs imidlertid om disse vil ha like stor forståelse for at det nå kan bli myndighetene som er årsaken til at avisa ikke kommer fram.

Er det en bransje som har spisskompetanse på digitalisering og innovasjon, ja så er det den norske mediebransjen som faktisk er verdensledende. Det har vi måttet være blant annet siden det digitale annonsemarkedet er preget av store, internasjonale giganter, som tar en kraftig bit av den av nasjonale kaka.

Tall fra Statens Medietilsyn viser at det i 2017 ble annonsert for rundt ni milliarder kroner på internett. Av disse gikk bare 1,4 milliarder kroner til de norske mediehusene, mens Google og Facebook til sammen stakk av med 4,2 milliarder – uten at de produserte noe journalistikk overhodet. Det er også helt på sin plass å peke på at disse internasjonale teknologigigantene slipper unna med svært lave bidrag til statskassen.

Med tanke på de utfordringene vi allerede har, hjelper det ikke akkurat på når norske myndigheter legger stein til børa ved nå å foreslå ei radikal omlegging av postloven.

Norge har en unik flora av nasjonale, regionale og lokale aviser. De har vært og er den viktigste felles referanseramma rundt dagligliv, næringsliv, foreningsliv, kulturliv og det politiske liv over hele Norge. Men nå er det fare på ferde, og grunnen til at en samla mediebransje roper vasko er forslaget om endringer i postens ombæringsfrekvens. Dette er noe som vil kunne få̊ dramatiske konsekvenser for mange aviser, og som vil få de dagene Rana Blad ikke når postkassene i løpet av en vintersesong på grunn av uvær til å virke som en mild vårdag i sammenligning. Ei omlegging av postombæringa til 2,5 dager i uka vil på landsbasis nemlig ramme rundt 170.000 avisabonnenter. Det er grunn til å tro at mange av disse vil falle fra, dersom avisen ikke kommer på utgivelsesdagen.

Ett er å kunne gi værgudene skylda for at Rana Blad ikke havner i postkassa til abonnentene våre. At bilen med avispakkene ikke kommer over Saltfjellet på grunn av stengt E6, det skjønner abonnenter og annonsører. Det spørs imidlertid om disse vil ha like stor forståelse for at det nå kan bli myndighetene som er årsaken til at avisa ikke kommer fram.

Posten, som distribusjonskanal, har så vidt jeg vet fungert siden 1647.

I en bransje som har tatt digitaliseringa på alvor og som har tilpassa seg og produktene sine, har vi selvsagt full forståelse for at det er krevende å opprettholde dagens postombæringsrutiner. Samtidig er det helt avgjørende for mange avisers eksistensgrunnlag at det blir satt inn tiltak for å avbøte konsekvensene av reduksjonen i postombæringa. Mellom 75 og 95 prosent av inntektene til norske mediehus kommer fortsatt helt eller delvis fra papir. Derfor er det kritisk for mange mediehus hvis de ikke har tilgang til en pålitelig distribusjon av sine trykte versjoner.

I en krevende overgangsfase mot ei heldigital medieframtid, er altså myndighetene tilsynelatende villige til å rokke ved rammebetingelsene på en måte som truer eksistensgrunnlaget til mange.

Det er spesielt når stortingsrepresentant Marianne Haukland fra Finnmark Høyre litt lettbeint oppsummerer med at «mediebransjen har en forretningsmodell som ikke fungerer». Posten, som distribusjonskanal, har så vidt jeg vet fungert siden 1647. Å advare mot i meget raskt tempo å forandre rammebetingelsene våre, er heller ikke «navlebeskuende» som stortingsrepresentant Jonny Finstad fra Nordland Høyre skriver på Facebook.

Grunnlovens § 100 slår fast at staten skal legge til rette for en åpen og opplyst offentlig samtale. Dette betyr å sikre folk tilgang til nyheter. Også på papir. Journalistikken har først verdi når den kommer fram til leserne. Da er distribusjon til alle abonnenter ei forutsetning.

Og hvis ikke Posten kan oppfylle dette, må i alle fall myndighetene legge til rette for at andre kan påta seg dette framover. I alle fall hvis det er slutt på at Posten skal gå med posten – for å gå med overskudd.

Skriv ditt leserbrev her «

DELTA I DEBATTEN! Vi oppfordrer leserne til å bidra med sine meninger, både på nett og i papir

Artikkeltags