At de mener jeg og Rana Blad er amatører fordi vi vil holde en viss standard på debatten, lever jeg mer enn godt med

Sjefredaktør Marit Ulriksen. Foto: Øyvind Bratt

Sjefredaktør Marit Ulriksen. Foto: Øyvind Bratt

Ikke å publisere leserbrev betyr selvsagt ikke at ikke ytringsfriheten respekteres. Det betyr heller at redaktøransvaret utøves, skriver sjefredaktør Marit Ulriksen.

DEL

UkesluttI innboksene i redaksjonen kommer det hver dag et anselig antall leserbrev. Fra fjern og nær. Om stort og smått. Særlig når det er lokale saker som engasjerer, og når det er ei utvikling i disse, strømmer det på med leserbrev. Det er vi i Rana Blad veldig glade for. Avisen er og skal være en viktig debattarena, og det skal selvsagt være høyt under taket når det gjelder hva vi publiserer.

Vi får haugevis med leserbrev som ikke har en lokal avsender, og de fleste av disse velger vi ikke å publisere. Dette er leserbrev som masseproduseres for eksempel fra sentrale partikontor eller sentrale interesseorganisasjoner, og som har svært liten relevans for leserne av ei lokalavis som vår. At disse blir «refusert» blir det aldri bråk rundt. Skribentene hever ikke så mye som et øyebryn av at de ikke finner sine brev publisert på ranablad.no eller i papirutgaven vår.

Når vi får lokale leserbrev blir disse med ytterst få unntak publisert. I de tre og et halvt årene jeg har vært sjefredaktør i Rana Blad, er det ikke mange gangene vi har valgt ikke å publisere tilsendte lokale leserbrev. De brevene som ikke slipper gjennom har ikke relevans til lokale saker, eller de holder rett og slett ikke mål med tanke på god debattskikk. Og ja, det er høyt under taket i Rana Blad.

Brevene vi velger å legge bort er gjerne skrevet i en tone som ikke egner seg verken på trykk eller til publisering på nett. De kan inneholde injurierende utsagn om andre mennesker. De kan inneholde grove, usanne påstander om firma, eller til og med om konkurrerende virksomheter. De kan inneholde feil. De bringer heller ikke inn nye momenter i en pågående diskusjon. Og de kan omhandle ting som allerede er gjentatt til det kjedsommelige, og som gjerne tidligere er imøtegått.

De som ikke får sine leserbrev publisert på våre plattformer, hevder seg gjerne utsatt for meningssensur. De er slett ikke fremmed for å komme med beskyldninger om at Rana Blad «er kjøpt og betalt», de påstår at vi ikke tar inn leserbrev fordi vi er redde for å miste annonseinntekter, de slenger ut at sjefredaktøren, altså jeg, er bestevenninne med personene de angriper, anklager oss for å være amatører, og for og at ytringsfriheten ikke respekteres. Lista er lang.

Ikke å publisere leserbrev betyr selvsagt ikke at ikke ytringsfriheten respekteres. Det betyr heller at redaktøransvaret utøves. Ytringsfriheten i Norge er neppe særlig truet av at jeg og andre redaktører setter en viss standard for hva vi slipper gjennom på plattformene våre. Ei heller kan det kalles å drive meningssensur å rydde opp i kommentarfeltene våre på Facebook. Det er derimot et redigert mediums, og en ansvarlig redaktørs, soleklare rett og plikt å gjøre dette.

Bare de siste dagene har jeg noen ferske eksempler å vise til i så måte. Stikkord er storflyplassen, Helgelandssykehuset og elgjakt. Ja, elgjakt.

For å ta det siste først. Tidligere denne uka skrev vi om 15 år gamle Eirik Sønvisen Snefjellå som fikk jaktrifle i konfirmasjonsgave. Han fikk æren av skyte jaktlagets siste elg i jaktområdet Holman i Langvassgrenda. Ei kjempefin historie som vi fikk anledning til å formidle. Vi hadde ikke før lagt ut saken på Facebook-sida vår, før kritiske kommentarer til det å jakte på store dyr kom. Jeg har respekt for at det er forskjellige meninger om dette, men at voksne mennesker drar opp til en diskusjon når utgangspunktet for saken er en stolt 15-åring, burde være unødvendig. Kommentaren ble slettet, uten at jeg føler at ytringsfriheten til den som kom med den er spesielt truet.

De som kjapt var ute med beskyldninger om korrupsjon i sykehusstyret og grove karakteristikker av styrelederen da KPMG-rapporten kom, er heller ikke truet til taushet selv om vi ikke tillater sånt tøv på Facebook-sida vår. At de mener jeg og Rana Blad er amatører fordi vi vil holde en viss standard på debatten, lever jeg mer enn godt med. Og hvem som er amatører i denne sammenhengen kan vel diskuteres.

Støtteforeningen for Mosjøen Lufthavn mener nok selv at de er det motsatte av amatører, når de i brev etter brev etter brev skriver om forhold rundt Polarsirkelen Lufthavn.

Nylig fikk også vi i Rana Blad enda et brev fra foreningen, men denne gangen satte jeg helt bevisst foten ned, for nok er nok. Også fra dem. På vanlig redaksjonell plass kreves det samtidig tilsvar når det framsettes påstander. Det er ikke slik at en kan komme seg rundt dette ved å skrive leserbrev – og tro at hva som helst av unøyaktigheter og insinuasjoner får passere.

At vi ikke publiserte brevet fra støtteforeningen, tar den til inntekt for at de traff spikeren på hodet. Nei, de har bommet grundig, derfor er ikke brevet publisert. Det er ikke akkurat slik at støttegruppa gjennom tidene har blitt tiet i hjel i Rana Blad. Men ett sted går grensen. Og den er trukket nå.

Pressen har ingen publiseringsplikt. Derimot har redaktøren et redaktøransvar. Det utøves på ting fra fjern og nær, på stort og smått, på elg og sykehus og flyplass og alt annet. God helg.


Skriv ditt leserbrev her «

DELTA I DEBATTEN! Vi oppfordrer leserne til å bidra med sine meninger, både på nett og i papir

Artikkeltags