For oss som hadde håpet at Rana FK skulle se dagens lys i november i fjor, er det fristende å lene seg tilbake og si: Hva var det vi sa?

Fra møtet om sammenslåing av Mo IL og Stålkameratene til Rana FK.

Fra møtet om sammenslåing av Mo IL og Stålkameratene til Rana FK. Foto:

Sjefredaktør Marit Ulriksen skriver i Ukeslutt at hun skal heie på Rana FK, selv om selv om det ikke blir før neste år og i 4. divisjon.

DEL

UkesluttLa det være sagt først som sist: Jeg er ingen fotballekspert. Det er likevel ikke til hinder for at jeg er glad i fotball. Jeg liker å se norsk fotball på TV, jeg har ingen problemer med å bli superengasjert når lille Island spiller seg til VM og jeg hadde en super fotballopplevelse på den noe utrangerte Griffin Park da hjemmelaget Brentford møtte QPR.

Engasjementet rundt, og opplevelsen av det som nå skjer på vår hjemlige fotballbane i Rana, er det derimot så som så med.

Den entusiasmen jeg kjente på i fjor høst da Rana FK var i støpeskjea, må jeg innrømme er blitt noe tynnslitt gjennom det siste året. Dessverre tror jeg at det er flere enn jeg som føler det sånn per tida. Det er synd, men sant.

For oss som hadde håpet at Rana FK skulle se dagens lys i november i fjor, er det fristende å lene seg tilbake og si: Hva var det vi sa?

Nå står vi altså i en smått absurd situasjon hvor det er overveiende sannsynlig at det som skulle bli et fotballag å bygge identitet og stolthet rundt, må starte i 4. divisjon. Det er selvsagt ikke noe feil med 4. divisjon, men at Rana FK kan ende opp med å starte sin historie der, er en feil som kunne vært unngått.

Rana FK kunne startet sin vei til høyere divisjoner fra 3. divisjon allerede denne sesongen. Slik gikk det som kjent ikke, etter at Stålkam stanset alternativ A, som innebar ei sammenslåing med Mo IL også på A-lagsnivå allerede i 2018.

I fjor høst spilte Stålkam seg opp fra 4. til 3. divisjon, og omgangsmelodien var blant annet at nå måtte Stålkam-spillerne få sjansen til spille på dette nivået. At Mo IL samtidig ramla ned fra 3. til 4. divisjon, var det garantert noen i Stål som gledet seg over – også det trist, men sant.

Det er selvsagt ikke noe feil med 4. divisjon, men at Rana FK kan ende opp med å starte sin historie der, er en feil som kunne vært unngått

Folk hadde knapt forlatt de respektive møtene i Spektrum i november, hvor Rana FKs skjebne ble avgjort, før Stålkam var ute og ønsket at de syv, åtte beste Mo IL-spillerne skulle melde overgang til Stålkam for på den måten å sikre plassen i 3. divisjon. Snakker om å bomme på åpnet mål. Hvordan det i det hele tatt er mulig å se for seg at Mo IL-spillere, i samarbeidsånd, skulle gå over til klubben som hadde stemt ned nettopp samarbeid, framstår som en gåte.

Ordbruken og ordvekslinga rundt fotballsamarbeidet, overganger og ikke minst avhendinga av klubbhuset til Mo IL på Sagbakken, har over lang tid vært anstrengt, og de siste ukene har det hardnet til.

Og mens meningsbærere kjefter og smeller på hverandre, er altså det mest sannsynlige utfallet at Rana FK starter i 4. divisjon neste sesong.

Å bygge opp en slagkraftig klubb vil nødvendigvis ta tid, og det er viktig å være realistisk med tanke på hvor langt opp Rana FK kan nå, og ikke minst med tanke på hvor raskt det kan skje.

Akkurat nå er det særdeles vanskelig å se for seg at A-lagsspillerne skal løpe ut på gressmatta på Sagbakken ved sesongstart med Rana FK-hjertet utenpå klubbskjorta.

Hjertet, ikke bare til spillerne, men også til trenere, støtteapparatet, sponsorene, ildsjelene og publikum, må være nettopp utenpå skjorta for at Rana FK skal bli den suksessen laget har en historisk mulighet til å bli.

De som skal ta ansvar for å realisere den gode ideen Rana FK er, har en formidabel jobb foran seg, når en bare kort tid før sammenslåinga er et faktum, krangler så fillene fyker og klarer å skusle bort det som kanskje er muligheten til å berge plassen i 3. divisjon ved å styrke Stålkam.

Mulig det er en takk for sist, når det framstår som at Mo IL ikke vil hjelpe Stålkam med spilleroverganger. Og når det heller ikke lar seg gjøre å enes om gode løsninger på trenersida, selv i en kritisk situasjon, ja så er det strengt tatt nesten å håpe på nedrykk for Stålkam. Da blir det i alle fall samling i bånn for Rana FK. Derfra kan det gå bare en vei, selv om det blir mer kronglete enn nødvendig.

Med 2018-sesongen på hell, er det fristende å slå fast at hadde Rana FK blitt realisert etter plan A, ville fotballentusiasmen ikke bare hos meg, men mange andre, vært adskillig større enn det den er per tida. Med den spillerstallen Rana FK ville fått, ville vi hatt et tredjedivisjonslag ikke bare i 2018, men også i 2019. Å være etterpåklok er alltid en presis øvelse, men når historien rundt tilblivelsen av Rana FK skal skrives, vil nok konklusjonen bli at denne klubb-fødselen ble akkurat så trang, langdryg og vanskelig som frykta, og at det tok unødvendig lang tid å få klubben skikkelig opp på beina.

Fotball er følelser, og det finnes garantert noen som har et så stort Mo- eller Stålkam-hjerte, at de aldri vil la hjertet slå for Rana FK.

Da er det fristende å si at det gjør absolutt ingenting om noen av disse innbitte tilhengerne ikke finner veien til Sagbakken neste år. Om Rana FK ikke vinner alles hjerter, får så være. De skal i alle fall få muligheten til å vinne mitt, selv om det ikke blir før neste år og i 4. divisjon.

Marit Ulriksen, sjefredaktør

Skriv ditt leserbrev her «

DELTA I DEBATTEN! Vi oppfordrer leserne til å bidra med sine meninger, både på nett og i papir

Artikkeltags