Et par dager etter premièren i mai fikk jeg sett Ridley Scotts Alien: Covenant på kino. Ett av de fineste øyeblikkene i filmen gikk meg imidlertid litt hus forbi. Eller, jeg fikk det med meg, men det var først en tid senere det gikk opp for meg hvor fint øyeblikket egentlig var – og hvorfor.

Blant de mange ektefellene som utgjør mannskapet ombord på romskipet Covenant finner vi også et homofilt ektepar. Inkludering av homofile rollefigurer er, heldigvis, ikke så voldsomt revolusjonerende lengre. Men hvordan akkurat dette forholdet fremstilles er like fullt en stillferdig mini-revolusjon i seg selv.

Enkelt nok fordi det ikke blir gjort noe voldsomt nummer ut av det.

Forholdet deres er en naturlig del i filmen. En detalj filmen ikke oppfordrer til å dvele ved og noe filmen fortjener hyllest for å unngå å blåse opp.

En kamerat gjorde meg senere oppmerksom på dette. Han poengterte følgende på Facebook: «De lever og kjemper side om side med resten uten at deres relasjon eller legning gjøres til noe stort nummer [ ...] Slikt betyr ENORMT mye, det føles godt å være inkludert i en film av et slikt kaliber og jeg håper å kunne se mer av det i flere storfilmer fremover».

Et par dager etter at jeg så Alien: Covenant på kino i Norge, ble et annet par, to menn på 20 og 23, tildelt 83 stokkeslag foran en tilskuermengde på flere tusen i Banda Aceh i Indonesia. En tilskuermengde som skal ha ropt ut ukvemsord og jublet i takt med slagene.

Forbrytelsen deres var å elske hverandre. Straffen var offentlig fordømmelse. Offentlig ydmykelse.

En drøy måned før dette kom avsløringene om at minst hundre menn var blitt arrestert i Tsjetsjenia. De ble holdt innesperret i det som mest av alt ble sammenlignet med konsentrasjonsleirer og utsatt for daglig vold og tortur. Forbrytelsen deres? De var mistenkt for å være homofile.

Går vi så ett år tilbake i tid var en sjokkert verden vitne til bildene fra nattklubben Pulse i Orlando. 49 mennesker skutt og drept i en avskyelig handling som beskrives som det dødeligste angrepet på LHBTI-miljøet i USAs historie.

Heldigvis er disse grusomme hendelsene bare deler av det verdensbildet som viser hvilke forhold homofile og transpersoner lever under.

Vi lever også i en verden som med rykk og napp beveger seg raskt i riktig retning.

Hvor vi denne uken har sett Irland, et land som først i 1993 avkriminaliserte homofili, få sin første statsminister som er åpent homofil.

Der Taiwan, som første land i Asia, har vedtatt å tillate ekteskap mellom samme kjønn. Der Isak og Even fra «Skam» kåres til årets TV-par i USA. Og der Den norske kirke har vedtatt en ny liturgi for homofile par tross svært forutsigbar motstand.

LES OGSÅ: Det er svært nedslående å se disse, riktignok veldig forutsigbare, reaksjonene fra deler av Den norske kirke

Det er en verden der LHBTI-bevegelsen for lengst har tatt tilbake symbolene nazistene brukte for å henge ut homofile. Symboler som det rosa triangelet brukes nå med stolthet for å markere tilhørighet. For å markere motstand mot fordommer og en verden i rask endring.

Sammen med blant annet regnbueflagget er dette sterke og fargesterke symboler du garantert vil få se mange av på Mo denne helga.

Det samme med sterke og fargerike personer.

For denne helga går Pride av stabelen i Mo i Rana. Det hele takket være en flott gjeng med initiativtakere som har stått på over lengre tid for å få dette til.

Det er første gang Mo i Rana trer inn i rekken av storbyer, småbyer og småsteder verden over som arrangerer Pride. I seg selv er dette noe som betyr at årets Pride strengt tatt allerede er en suksess – før det har startet.

Denne kampen for likeverdige rettigheter, for verdighet, toleranse og aksept, er også en kamp for hvilket samfunn vi vil ha. Hvilken verden vi ønsker å leve i

LES OGSÅ (+): I Oslo deltar 30.000 hvert år - nå blir det Pride også på Mo

Pride betyr mye for mange, og favner om enda mer og enda flere. Det er en markering, en festival, en fest.

Et fellesskap som alle inviteres til å ta del i, og et fellesskap som vi alle bør omfavne og ta del i.

Ikke minst fordi Pride også er en kamp for menneskerettigheter. For rettferdighet. For retten til å elske og bli elsket. For retten til å være seg selv uten frykt. For retten til å være et helt menneske.

Denne kampen for likeverdige rettigheter, for verdighet, toleranse og aksept, er også en kamp for hvilket samfunn vi vil ha. Hvilken verden vi ønsker å leve i.

Og for en fremtid hvor retten til å elske den du vil kan eksistere side om side med resten – uten at relasjon eller legning gjøres til noe stort nummer.

Det er en fremtid vi alle bør slåss for. Samme hvilken legning man har fått utdelt fra naturens side. Som samfunn er det viktig at vi ser at dette også er vår kamp og at den fortsatt må kjempes. Både her hjemme og der ute i verden. I dag, i morgen og trolig i mange år fremover.

Så gratulerer med Pride, Mo i Rana. Jeg håper så mange som mulig av oss tar del. Både i kampen og på festen.

Tord Olander Pedersen

Digitalredaktør, Rana Blad