Stort større blir det ikke for en 22-åring som bare har en liten håndfull verdenscuprenn i beltet. Hoppuka. Den tysk-østerrikske altså, ikke nyvinningen Raw Air her hjemme. For 67. gang skal fire bakker bestiges og beseires. Og inni alt kaoset skal altså en ranværing debutere i dette vidunderlige sirkuset.

Robin Pedersen grep sjansen i kontinentalcupen da Marius Lindvik fikk prøve seg i verdenscupen i Engelberg. To Pedersen-seiere i Finland og sammenlagtledelse i cupen sikret Norge en ekstraplass i hoppuka. Tradisjonen tro fikk den som skaffet ekstraplassen billett til Mellom-Europa.

Raw Air, den norske hoppuka som startet i 2017, betegnes av flere hoppere som den tøffeste rent fysisk fordi herrene skal gjennom 16 hopp på ti dager, pluss reisinga. I fjor ble Robin Pedersen nummer 60 sammenlagt, og har sånn sett fått en smak på hoppuke som fenomen. I første renn hoppet han med startnummer 1. Likevel er det lørdag hans virkelig hoppukekarriere starter. Det som venter i Tyskland og Østerrike, er nemlig mye større enn vi greier å snekre sammen her i Norge.

Vierschanzentournee regnes som det største etter OL for en skihopper. Kanskje er det fordi bakkene, før diverse ombygginger, var så forskjellige at det krevde sin mann for å håndtere alle. Kanskje er det publikumstallene. Jeg greier ikke å sette ord på nøyaktig hva det er, men hoppuka er hoppsesongens høydepunkt også for meg som aldri har satt mine bein i en hoppsko.

Da var det tanken landa som et fjellstøtt telemarknedslag, et sånn skikkelig et, som kun lar seg gjøre med beksømstøvler uten moderne hjelpemidler som reduserer bevegelsesfriheten i ankler og knær. «Dette er svært!»

 

Jeg tror det var sesongen 2002/2003 jeg og en kompis skyndte oss hjem fra skolen. Litt for å gjøre unna årets første lekser, men også fordi det var siste renn i hoppuka. Bjørn Einar Romøren var i storform den ettermiddagen i Bischofshofen. Om jeg var enig eller uenig med stilpoengene i andrehoppet, husker jeg ikke. Jeg var neppe det. Jeg husker heller ikke om Adam Malysz hadde bart allerede den gangen, eller om jeg noen gang fikk bruk for kunnskapen i leksene jeg helt sikkert ikke fullførte den dagen. Men jeg husker fascinasjonen for de elleville folkemengdene, Arne Scheie og historikken han formidla gjennom tjukkskjermen kompisen min hadde på kjøkkenet.

 

16. desember i år, ganske tidlig på formiddagen fordi det er tussmørkt i Ruka i adventstida, landet Pedersen på 137 meter. Jeg satt på nettvakt den formiddagen og kastet meg rundt for å hamre ut noen linjer om seier nummer to på like mange dager. Der og da handlet det om å være raskest ute med nyheten fra Finland, og så la sportsvakta ta det derfra med et telefonintervju og videre oppfølging. Standard prosedyre. Saken ble levert og jeg hentet meg et krus kaffe.

Da var det tanken landa som et fjellstøtt telemarknedslag, et sånn skikkelig et, som kun lar seg gjøre med beksømstøvler uten moderne hjelpemidler som reduserer bevegelsesfriheten i ankler og knær. «Dette er svært!», var min umiddelbare reaksjon da hjernen skiftet fra levere-nyheten-raskt-modus til tenke-og-reflektere-modus.

Les også

Robin Pedersen lader opp med rask ferie på Mo: – For oss er Hoppuka det største utenom OL. Det er helt klart et steg mot dit man ønsker å være

 

Omtrent samtidig som Robin Pedersen hoppet seg inn i hoppuka, ble Fageråsbakkene AS stiftet. Med styreleder Trond Jøran Pedersen i spissen er målet å starte byggingen av Nord-Norges første hoppanlegg med plast, allerede til sommeren. Et helårsanlegg gjør at lokale hoppere, trenere og ikke minst foreldre slipper å kjøre i stykker flere drivreimer på langturer til Knyken, Midtstubakken eller Örnsköldsvik. Unnskyld Sverige, men for tiden er dere så mye flinkere å hoppe med hest enn på ski at hvis jeg drar over grensa, er det ikke for å renne i Jan Boklövs skispor.

Familien Leiråmo er inne på tanken om å flytte for at hun kan satse videre. Det er et stort steg å ta, men i potten ligger muligheten til å hevde seg i en gren som er i stor utvikling

 

Hoppmiljøet i Rana anno 2018 er ikke veldig stort det heller. Bak Robin Pedersen står det ikke flust med unger som er klare for de neste avsatsene på vei mot elite en gang i framtida. Oda Leiråmo er et unntak. Kombinertutøveren som allerede før junioralder konkurrerer i Norgescup for senior, har derimot begredelige treningsforhold. Så ille er det at familien Leiråmo er inne på tanken om å flytte for at hun kan satse videre. Det er et stort steg å ta, men i potten ligger muligheten til å hevde seg i en gren som er i stor utvikling på kvinnesiden. En kontinentalcup er startet opp, Norges Skiforbund har en egen satsing på kombinertjenter, og kvinnekombinert banker på både VM- og OL-døra. Jeg som er så inderlig glad i idrettshistorie, håper uka Pedersen far og sønn gjorde sitt for Rana-idretten, blir stående som ei uke for starten på noe nytt for skihopping her nord.

Jeg måtte bli voksen før jeg greide å verdsette klassisk musikk for det den er, nemlig vakker, full av nyanser og historikk. Men jeg har fortsatt et anstrengt forhold til den NRK-sendte nyttårskonserten fra Wien, selve lyden av ventetida før nyttårshopprennet. I dag kan jeg strømme konserten eller hopprennet som jeg vil. Hos bestemor hvor vi hvert år feiret nyttår, ble derimot nyttårskonserten ulidelig lang. Jeg satt nemlig og ventet på noe annet vakkert, fullt av nyanser og historikk. Lørdag starter årets hoppuke med kvalifisering i Oberstdorf.

Jeg håper Pedersen treffer like rent som Wienerfilharmonikerne, og kommer seg til rennet på søndag. Og at han gjentar det til nyttårshopprennet. Da sitter jeg nemlig på jobb, mens de fleste rister av seg nattas feiring.

Jeg kommer til å ha TV-en på i bakgrunnen og jeg kommer igjen til å tenke «Dette er svært!»

Vegard Anders Skorpen

Journalist i Rana Blad