Jeg eier en snøscooter. Det gjør meg likevel ikke til et rabiat miljøsvin

Sjefredaktør Marit Ulriksen, er tilhenger av både snøscooter og ski.

Sjefredaktør Marit Ulriksen, er tilhenger av både snøscooter og ski. Foto:

Sjefredaktør Marit Ulriksen skriver om snøscootertraseer i denne helgens Ukeslutt.

DEL

Lokale nyheter – 5 kr for 5 uker

UKESLUTTFå ting skaper et større engasjement i spaltene våre enn diskusjonen rundt snøscooterkjøring. Og ikke bare i spaltene går diskusjonen høylytt, det gjør den også i sosiale medier og ved lunsjbord. Engasjementet er skyhøyt og argumentene er ikke alltid like saklige. På noen sider av bordet.

Og for først som sist å avklare: Jeg eier en snøscooter. Den står i scootergarasjen ved hytta. Og hytta, ja den ligger i Sverige. Det gjør meg likevel ikke til et rabiat miljøsvin, selv om de mest ihuga snøscootermotstanderne allerede her vil konkludere i den retninga.

Helt siden jeg var liten jentunge har jeg vært glad i fjellet og friluftslivet. For meg, som har levd et liv hvor både ski og scooter har vært viktige og flotte brikker, fortoner de skarpe frontene som alltid viser seg når det er snakk om snøscooterbruk som merkelige. Jeg tar meg gjerne i å spekulere i om særlig de mest ihuga scootermotstanderne i det hele tatt vet hva dette handler om. Den virkelighetsbeskrivelsen som ofte kommer fra den kanten harmonerer nemlig særdeles dårlig med de erfaringene jeg har – både som skigåer og som snøscooterbruker.

Det gikk da heller ikke lang tid før Naturvernforbundet var ute med saftige kritikker av Rana Arbeiderparti og betegna partiet som lovløst

Snøscootersinnene er på nytt satt i kok i Rana etter at kommunen, omsider, får på plass et løypenett. Dette har vært etterlengta og etterspurt lenge og den kommende sesongen vil det, dersom alt går som planlagt, bli åpna. At Rana Snøscooterforening fikk tilnærma sjokk da administrasjonens forslag til løypenett ble lagt på bordet, er det ikke noe å si på. Å foreslå at det kun skulle anlegges to løyper (Østerdal-Fiskarneset og Melfjellet – grense Rødøy) på til sammen 19 kilometer, var vel på det nærmeste å betrakte som en provokasjon. En provokasjon, og slett ikke spesielt klokt og veloverveid, må også uttalelsene fra den samme foreninga om at det nå kom til å bli lovløse tilstander, kunne sies å være. Folk kommer til å bli så rasende at de gir fullstendig faen, var reaksjonen derfra, en reaksjon som dessverre underbygger snøscootermotstandernes feiloppfatning av at alle de som kjører scooter herjer rundt i sårbar natur.

At Naturvernforbundet i neste runde gikk i hakk er heller ikke til å undres over. For da politikerne i miljø- plan og ressursutvalget fikk løypetrasesaken på sitt bord, ble det vedtatt å gå fra administrasjonens to forslag, til å lande på at det var en god idé å opprette hele ti løyper. Snakker om å vifte provoserende med scootervotten. Det gikk da heller ikke lang tid før Naturvernforbundet var ute med saftige kritikker av Rana Arbeiderparti og betegna partiet som lovløst. Nå er verken Rana Arbeiderparti eller noen av våre andre parti lovløse, og i den grad de i noen saker måtte finne på å begi seg inn på å fatte ulovlige vedtak, tar heldigvis Fylkesmannen rev – enten det er i skolestruktur- eller scooterseilene. Det var formodentlig dette formannskapet så da det denne uka, med unntak av Venstre og SV, vedtok å opprette ikke elleve, men fem løyper som de mener Fylkesmannen ikke vil komme med innsigelser til.

Ordfører Geir Waage og varaordfører Linda Eide går samtidig ut og påpeker noe helt vesentlig: Som folkevalgte har de et ansvar for å legge til rette for ulike gruppers behov. Og etter min mening er det nettopp det flertallet i formannskapet har gjort. I en kommune på nesten 4.550 kvadratkilometer, med fantastiske fjellområder og en betydelig interesse for scooterkjøring, skulle det nemlig bare mangle at ikke det legges til rette for et fornuftig og lovlig løypenett til det som må påpekes, er et helt lovlig framkomstmiddel.

I Hemavan, hvor hyttelivet nå nytes, kan vi kjøre fritt i store områder og langs oppkjørte løyper. Ja, det skjer, men stort sett brukes scooteren til å komme seg raskt opp i de mest fantastiske fjellområder for nettopp å gå på ski

I mange år hadde jeg gleden av nyte hyttelivets gleder i Langtjønna ved Kalvatnet. Store deler av året ble nødvendigvis snøscooteren brukt som framkomstmiddel for å komme seg dit. Vel framme ble den parkert utafor hytteveggen og der sto den helt stille til helga var omme. Naturlig nok, for det var ikke lov å bruke den. Jeg har hatt utallige flotte skiturer i fjellene rundt Kalvatnet, for å eie og bruke en snøscooter utelukker nemlig ikke at en også eier og bruker ski. I Hemavan, hvor hyttelivet nå nytes, kan vi kjøre fritt i store områder og langs oppkjørte løyper. Ja, det skjer, men stort sett brukes scooteren til å komme seg raskt opp i de mest fantastiske fjellområder for nettopp å gå på ski. Og der, midt i den tilnærma uberørte naturen, kan jeg forsikre eventuelle skeptikere at selv om hovedscootertraseene går, ja så er det i høyeste grad mulig å finne både ro og meninga med fjellivet.

Naturvernforbundet, og scooterskeptiske politikere, burde kanskje tatt seg en tur til Rikarsjøen en solrik dag litt uti april, da tror jeg de ville blitt positivt overraska over hvordan fri scooterkjøring faktisk fungerer – og høres ut. Som alltid er det greit å sjekke ut om teori og praksis stemmer overens. Ja, noen vil alltid bryte loven. Ja, noen vil alltid komme til å gi fullstendig faen, men jeg er faktisk overbevist om at de aller fleste som bruker scooter er oppegående folk. Det er selvsagt også de aller fleste i Naturvernforbundet og i scooterskeptiske partier. Men fanatikere finnes over alt. I alle leire. Det er viktig ikke å la dem definere hva som er (scooter) virkeligheta.

Sjefredaktør Marit Ulriksen

Skriv ditt leserbrev her «

DELTA I DEBATTEN! Vi oppfordrer leserne til å bidra med sine meninger, både på nett og i papir

Artikkeltags