Hjertelig takk!

I dag markerer vi 75 år med fred på norsk jord, om enn på litt andre måter enn tidligere år. Kranser kommer til å bli lagt ned med kun få personer til stede og medaljer blir ikke delt ut før til neste år.

En rekke tidligere glemte krigshelter har i årenes løp fått sine medaljer, noen av dem altfor sent etter min mening. For hver dag som går og det fortsatt er fred i Norge, minker sjansen for å få høre fra dem som sist sto opp for oss. I dag skulle jeg gjerne vært ute og lagt ned en krans for å minnes dem som bidro til frigjøringen. Det blir det som kjent ingenting av. Da syns jeg det er min, din og vår alles fordømte plikt i det minste ikke å la dagen gå forbi i stillhet.

På farssiden av slekta Skorpen har min oldefar Johan fått heder, medalje og diplom fra general og senere president, Dwight D. Eisenhower. Men det er fortsatt mye vi lurer på, og i dag er det få igjen til å fortelle om hva slekta mi gjorde under okkupasjonen. Sånn er det garantert for mange andre også. Farfar fortalte masse fra krigen, men han døde før jeg skjønte verdien i å skrive ned historiene. Sånn er det garantert for mange andre også. Men litt veit jeg, selv om det finnes få skriftlige kilder. Blant annet veit jeg at oldefar rømte til Shetland våren 1945, og at min bestefar og broren rodde oldefar fra land og ut til ubåtjageren KNM Vigra før turen gikk over Nordsjøen. Vi veit også at Skorpen-familien losjerte britiske agenter i et skjult sommerfjøs på øya Johan bodde, før de i all hemmelighet ble sendt til Storbritannia.

I år er det tiende året frigjøringsdagen og veterandagen markeres samtidig 8. mai. Sammenslåingen gikk ikke upåaktet hen hos blant andre Norges Fredsråd. De var, og er, sterkt imot det organisasjonen ser på som en politisering av frigjøringsdagen. I dens øyne er det å markere veterandagen i dag, nær jevnstilt med ukritisk å si seg enig i all norsk militær tilstedeværelse i utlandet. Jeg skal ikke pirke mer i den politiske debatten rundt denne sammenslåingen, men trekke fram et viktig punkt fredsrådet også peker på. Nemlig at våre veteraner, enten du er enig i eller ikke avgjørelsen om å sende norske soldater til utlandet, trenger å snakkes med, om og fram. Under den politiske behandlinga i Stortinget i 2011 av forslaget om å sette opp ei minneplate over drepte soldater i utlandet, pekte Gjermund Hagesæter på at selv om de fleste norske soldater kommer hjem styrket, er det likevel for mange som ikke gjør det. Frp-politikeren er selv Libanon-veteran og vet trolig hva han snakker om.

Enten du er for eller imot å markere både frigjøringen og veterandagen samme dag, kan jeg ikke forstå annet enn at du kan være enig meg med i følgende: Snakk med folk, det kommer det ofte noe godt ut av. Det er tross alt ganske mye mer sannsynlig at du kjenner en FN-veteran som ennå lever, enn en veteran fra andre verdenskrig. Jeg kan lite om internasjonale operasjoner, generelt lite om krigføring, men jeg kan å snakke med folk – å stille spørsmål. Det er faktisk ganske enkelt, du burde prøve. Det verste som skjer er at du ikke får et svar, men ved å prøve har du i det minste vist at du bryr deg.

I etterkrigsårene, egentlig fram til i dag, har mange holdt inne med historier om hva de opplevde. Forståelig nok. Det gjorde også mine oldeforeldre Anna og Johan Skorpen, som du ser avbildet over.

Utklippet er fra Vestlandsnytt 2. mai 2015, i anledning 70-årsfeiringen av freden. Min fars søskenbarn er sitert i saken, og jeg tror hans formulering, dessverre må jeg få lov å si, står seg godt for flere enn oss: «Eit puslespel og ei lita gåte er det nemleg å finne ut kva Johan Skorpen, med god hjelp frå kona Anna, eigentleg gjorde i dei allierte si teneste under andre verdskrigen. – Vi kjem nok aldri til å få svar på alle spørsmåla.

Johan heldt korta tett til brystet også etter krigen.» Vi kommer nok aldri til å få svar på alle spørsmåla. Jeg har smakt og tygget på den setninga, og av flere grunner liker jeg den ikke. Den viktigste grunnen er at jeg skulle ønske de, og så mange andre, hadde sluppet å føle at de ikke orka å snakke om det. Videre fordi jeg er nysgjerrig på hva som skjedde. I og for seg en egoistisk begrunnelse, men jeg tror at hvis den generasjonen hadde snakket mer om opplevelsene, hadde det kanskje vært enklere å være mer åpne for generasjonene som kom etter dem. Rana kommune har som nærmere hundre norske kommuner, en egen veteranplan. Det er et offisielt dokument som sier noe om hva kommunen gjør, og skal gjøre, for de om lag 300 veteranene her. Under punkt 6 står det «Av og til kan det være nok å snakke med noen som har opplevd noe av det samme.» For egen regning legger jeg til: «De som ikke har opplevd det samme, oppfordres til å lytte engasjert.» Ikke alle vil eller har det samme behovet for å snakke med andre. Det skal vi utenforstående respektere, men vi må ikke gjøre oss mer utenforstående hvis det er noen som vil snakke med oss.

Min oppfordring er å feire dagen ved å spørre de som fortsatt lever og husker, om de vil fortelle og på den måten bidra til at vi ikke glemmer. Kanskje forteller de noe nå, kanskje senere. Uansett har du gitt et lite bidrag til de som har stått opp for oss andre.

Gratulerer med dagen!

Vegard Anders Skorpen