Helgetanker
Opplevelsen min er at dagens barn og ungdom er sårbare. Kommunikasjonsformen dem i mellom er tidvis rå og usminket. Man skal ha både god selvtillit, et godt selvbilde og være trygg på seg selv for å tåle alt som blir sagt. Ofte unnskylder man seg med «det er jo bare kødd!»
Kommunikasjonen kan og bør bli mildere, tryggere og mer positiv. Da jeg var inspektør ved Ytteren skole jobbet jeg mye med enkeltelever. Mitt hovedfokus var først og fremst å se dem. Være en støttende voksen, men samtidig stille krav. «Ta dem» i øyeblikk der de lyktes. Bygge opp under alt det de fikk til. Støtte dem både faglig og sosialt. Være en trygg havn for dem i tunge perioder.
Du må bry deg og jeg har møtt mange mennesker som har behov for at jeg så nettopp dem. Kanskje har det hjulpet noen.
De sårbare barna er i mine tanker ofte. Jeg tror at vi i større grad må jobbe med at vi som mennesker både skal kunne være modige og sårbare på samme tid. Modige nok til å ta egne valg og stå for valg man tar. Samtidig være sårbare nok til å kunne åpne seg, være ærlig på hvordan man har det. Være ærlig på at krav som stilles kan virke uoppnåelig. Hvordan vi ser ut, hvordan vi mestrer ulike utfordringer vi blir stilt overfor og hva vi definerer som vellykkethet. Å føle seg mislykket er ikke ensbetydende med at man er mislykket. Kravene vi stiller til oss sjøl kan være urimelige. Det hjelper da ikke at mennesker vi stoler på, liker eller ser opp til enten ignorerer oss, ser ned på oss, herser med oss eller snakker oss ned.
Jeg stiller meg ofte spørsmålet: har noen irritert deg så mye den siste uka at du a) går forbi vedkommende uten å hilse b) snakker ned en person til andre. Selvsagt burde svaret vært nei, hver eneste dag, også hos meg.
I løpet av et langt liv møter vi mennesker som påvirker, imponerer og inspirerer. De er med på å definere hvem du er og hvem du utvikler deg til å bli. Gylne øyeblikk som lever med deg selv om hverdagen endres etter hvert som årene går.
To norsklærere klarte den kunsten å gjøre meg nysgjerrig på faget. Først Leif Riksvold på Mo ungdomsskole. Med sin underfundige humor og fortellerkunst. Ibsen, Bjørnson, Kielland og Lie. Jeg kunne dem på rams. Realismen. Leif gjorde faget interessant og fikk meg til å bli glad i norskfaget. Takk, Leif!
Jeg husker fortsatt første time med norsk på Mjølan. Gikk første året på idrettsfag. Snart en mannsalder siden, men lukker jeg øynene, er jeg plutselig tilbake i klasserommet. Paul Olav Paulsen var norsklæreren. For en mann. Han hadde skrevet ned hele tavla før vi kom til første time. Stikkord. Setninger. Fortellinger. Jeg er den dag i dag inspirert og imponert av hans engasjement og kunnskapsrike formidling. Takk, Paul Olav!
Som lærerstudent møtte jeg på Christina på Fosslia skole i Stjørdal. For et fyrverkeri av et menneske. Grundig, kunnskapsrik, hardtarbeidende, tydelig og varm. «Ørjan vil egne seg særdeles godt i yrket. Han er interessert i mennesker og opptatt av å ha en god relasjon til elevene,» skrev hun etter endt praksis. Jeg husker hvor stolt jeg var og hvor glad jeg var for å ha opplevd en lærer som Christina på nært hold. Takk, Christina, for at du viste meg at en lærer både kan være kunnskapsrik, men samtidig opptatt av at alle skal mestre på sitt nivå og ut fra sitt ståsted.
Parallelt med å jobbe som lærer var jeg også deltidstrener i bydelsklubben Skeid i Oslo. I flere sesonger var jeg trener for «Mohammed». En spiller som hadde alt som skulle til for å bli god, men som ofte havnet i uheldige situasjoner på og utenfor banen. Det var mange samtaler og jeg var ofte både frustrert og lei. Da jeg etter en lang stund ble kjent med gutten, viste det seg at utfordringene han hadde i livet sitt var så store at det nesten ikke var til å tro. Han viste meg tillit, åpnet seg og fortalte hvorfor ting ble som det ble noen ganger.
«Mohammed» lærte meg at bak fasaden som bråkjekk, urolig og småfrekk, så skjulte det seg en skjebne og et liv som var vanskelig å håndtere. Da han som 19-åring søkte på sin første jobb hadde han satt opp meg som referanse. Vi hadde hatt så mange fighter, men samtidig fikk jeg følge hans utvikling fra barn, til tenåring, til voksenlivet. Et privilegium.
Takk, «Mohammed» for at du lærte meg å aldri gi opp, men stå i kampene også når det var som vanskeligst. Selv om proffdrømmen ble knust, har du likevel vunnet og har lyktes med å ta gode valg i voksen alder. Jeg er så imponert og ikke minst stolt av det.
Personlig har jeg satt meg et mål om å skryte av folk oftere - ja, på direkten! «Ta folk» i å gjøre noe bra. Jeg tror på at hvis vi evner å se det gode i folk og i deres handlinger, da vil verden bli et bedre sted å være. Lykkes jeg med det selv alltid? Tja, bare delvis. Også jeg lar meg provosere, lar meg friste til å tenke negative tanker hvis mennesker rundt meg ikke oppfører seg eller uærlig i sin kommunikasjon. Jeg ser på det som menneskelig, men jeg er det bevisst. Jeg tror likevel på å være ekte.
Tenk hvis vi kom til det punktet at alle følte seg sett. Heiaropene var høylytte og smilet satt løst. Vi jobber best når samspillet med andre er godt! Og, når vi feiler, så er det også menneskelig, men godt å ha noen som klapper deg på skuldra. Et smil. Ett klapp på skulderen. En god klem. Jeg ser deg!
Det kan også være andre handlinger som i positiv forstand er betydningsfulle - og viktig. Å få anerkjennelse for noe man har prestert, gjort eller utført. Det er noe alle har behov for. Husk på det!
Min oppfordring i dag, til deg, blir da følgende. Send en hilsen til en person som har betydd noe ekstra for deg og fortell gjerne hvorfor. Tar du utfordringen?
Mer av samme skribent:
Nå gjør vi det som folk etterspør. Vi endrer retning for å skape en varig endring. Min bønn er at folk må støtte dette, hylle dette og framsnakke dette
Gi mennesket støtte og tillit for deretter å gi dem muligheten til å være den beste utgaven av seg selv, også i tilfeller da gårsdagen var krevende og utfordrende
