Klokka på det gamle kjøkkenet tikker et sted bak meg. Kjøkkenskapene er fra 60-tallet en gang. På veggen henger det ulike pyntefat. På det ene står det «Gi oss idag vårt daglige bröd» med snirklete skrift rundt kanten. Jeg ser gamle minner utspille seg rundt kjøkkenbordet foran meg, som på en skjerm med en forestilling fra en svunnen tid. Farmor som prater i telefonen. Farmor som koker kaffe på den gamle vedkomfyren. Farfar som sitter med tippekupongen. Eller farmor og farfar som spiller kort eller brettspill med oss ungene.

Men det er ingen farmor her lenger. Bare et tomt hus. Gunnvor Anette Åsheim, født Edvardsen, døde den 28. august 2023. 100 år etter sin fødsel 6. august 1923. Og farfar Alf døde i 2004, 89 år gammel.

Kan man egentlig oppsummere et helt liv? For ikke å snakke om et hundre år langt liv. Hundre år med små og store øyeblikk. Hundre år i en tidsalder hvor samfunnet har endret seg fortere enn menneskeheten noen gang har opplevd før. Gunnvor var et tidsvitne for et Norge under okkupasjon. Gunnvor var 35 år da de fikk elektrisitet i hus. Hun var godt over 70 år da internett ble allemannseie. Hun vokste opp som den nest yngste i en søskenflokk på 12. De skulle vært 13 men ett av barna døde, bare seks uker gammel. Det var ikke uvanlig på den tiden. Noen av hennes eldste søsken fikk hun knapt møtt, fordi de dro ut i den store verden, bort fra trange kår og store søskenflokker – heller ikke det uvanlig på den tiden.

Det 23 hun døde i er et helt annet enn det 23 hun ble født inn i. I mellomtida skjedde de harde 30-åra, andre verdenskrig, utbredelsen av penicillin, Elvis, den kalde krigen, Folketrygden, vaskemaskina, månelandinga, det første prøverørsbarnet, internett, og invasjonen av Ukraina.

Det er ikke mulig å oppsummere hundre år, men vi kan mane fram små glimt. I et slik glimt kan vi kanskje se den lille jenta Gunnvor, som vokste opp på husmannsplassen i Skarpåsen i Utskarpen. Foreldrene, Elvine og Edvard, hadde to kyr. Brungås og Stjerna tror jeg de het. Noen sauer og høns. Og grønnsaker. Barna fikk sine egne bed som de kunne dyrke grønnsaker og blomster i. Når blåbæra kom om høsten, var de i skogen i dagevis for å fylle opp spisskammerset før vinteren. Og de hadde fisken. Det var ikke noe oppvekst i overflod selvsagt. Men Gunnvor beskreiv en god oppvekst, med foreldre som var til stede for henne og søsknene. Og som hun sa om kostholdet: «Eg har jo tenkt i ettertid at vi levd frøktelig sunt.»

Tenåringen Gunnvor flyttet til Tjøtta for å jobbe på en gård der, som «taus» som det hette. Der var hun også da Tyskland angrep Norge. 16-åringen måtte ta vare på en livredd husfrue som ville gjemme seg på loftet mens fly og krigsskip fyrte av salver utpå fjorden. Det var mye for en 16-åring, men hun fikk kontroll på situasjonen. Hun kom tilbake til Utskarpen etter hvert med en rutebåt, som var blendet for at ikke flyene skulle se dem. Da var hun redd. Foreldrene ville egentlig sende henne ut av bygda igjen på arbeid, for i løpet av krigens først par år begynte det å bli mange tyske soldater i Utskarpen.

Særlig mange var det rundt «Festung Purkneset», litt lenger ut i Utskarpen-fjorden. Okkupasjonsmakten var i full gang med å klore seg fast i området, med bunkerser, soldater og kanonstillinger som skulle stanse alliert framrykking inn Ranfjorden. Da Aksel Åsheim, «han gammel-Åsheim», kom fra Buvika – rett ved Festung Purkneset – til Skarpåsen og spurte om Gunnvor kunne jobbe hos dem, ble konklusjonen derfor å si nei til det. Noen dager senere dro hun til Buvika for å overbringe beslutningen. Men der hadde Petra Åsheim mobilisert to av sønnene sine til en sjarmoffensiv. Harald spilte trekkspill. Aksel, eller Lillegutt som farmor skulle kalle han resten av livet, kokte kaffe. Det var jo riktig så trivelig i Buvika! Det ble arbeid i Buvika likevel. Dette var i 1942. Da traff hun en tredje av sønnene på gården: Alf. Farfar.

Å være ung under krigen var selvsagt ikke enkelt. En dag bestemte ungdommen seg for å ta seg en fest. Men ansamlinger var strengt forbudt, og okkupasjonsmakten var nærmeste nabo. Tyske soldater troppet opp, avfyrte skudd i taket og arresterte flere av ungdommene. Det ble skremmende opplevelser for dem, med arrestasjoner, avhør, trusler, bøter og beslaglagte eiendeler.

Gunnvor fikk etter hvert tre sønner. Den første døde bare noen dager gammel. Sorgen bar hun med seg hele livet. Når hun pratet om det mange tiår etter, var det med tydelig smerte. De to andre sønnene kom til verden i 1951 og 1958. To viltre karer, som hun elsket å fortelle morsomme historier om på familiemiddager.

Vi bodde i nabohuset under oppveksten, og var mye nede «tell ho farmor og han farfar». Vi stormet inn den gamle døra mellom yttergangen og kjøkkenet. Så fikk vi gjerne beskjed om å lukke kjøkkendøra. Ingen grunn til å kaste bort varme på rom man ikke oppholdt seg i.

«Vil du ha ein hemnesværing?», kunne farmor si. Jeg var pinlig gammel da jeg innså at «hemnesværing» ikke er et allment akseptert kallenavn på Laban seigmenn, men noe farmor fant på. Vitsen stammer nok fra da Hemnesberget var kommunesenteret for Utskarpen, med sine byråkrater, politikere og viktigperer. Og humoren var typisk for farmor, med sin sterke skepsis mot nettopp byråkrater, politikere og viktigperer.

Var det ikke hemnesværinger vi ble tilbudt, så var det kanskje rosiner eller overmodne bananer. Eller noe annet spiselig, ofte pakket inn i tomme melposer. Skuffene var nemlig fulle av tom emballasje. Alt skulle brukes på nytt.

Hver eneste julaften i min barndom kledde Farmor seg ut som julenisse, med plastmaske og bomullsskjegg. På slutten der var vi kanskje litt for gamle for den slags. Men farmor var ikke av typen som lot seg vippe av pinnen av flaue «storunger», og vi skjønte jo at det ikke ble noen jul uten dette kostymedramaet.

Men julenissebesøket var bare første akt i det årlige juleritualet med farmor. Se for deg følgende scene: Spente unger. Gaver under treet. Vi har allerede lidd oss gjennom en altfor lang middag, så fjøsstell, opprydning, ny oppdekning, og annet unødvendig sommel fra de voksne. Så kommer farmor og farfar endelig opp til kaffe og gaveåpning. En av oss ungene henter en pakke fra treet. «Til Gunnvor og Alf», sto det. Hver enkelt pakke skulle åpnes én etter én og beskues av alle, før neste pakke kunne hentes fram. Og med farmor tok det lang tid å pakke opp. Man kan jo ikke ødelegge gavepapir som kan brukes igjen til neste år. Så, endelig, tid for å hente en ny pakke! Men forgjeves. «Til Gunnvor» sto det. Igjen! Først i voksen alder slo det meg at antallet gaver også handlet om at Gunnvor hadde et nært forhold til veldig mange mennesker.

Det er nok også derfor jeg husker det grå telefonapparatet fra Elektrisk Bureau så godt. For satt hun ikke i telefonen da vi kom på besøk, så ringte telefonen minst én gang mens vi var der. Farmor var ekstremt sosial, og hun brukte mye tid på andre mennesker. Hun framførte egenkomponerte dikt i alt fra bryllup til bursdager. Og diktene skulle være på rim.

Det finnes selvsagt mange andre historier å fortelle om Gunnvor. Dette er bare noen av minnene jeg har, og bare et knippe av de historiene hun har fortalt videre til meg. Det er så mye jeg ikke har nevnt, som at hun sang i kor, eller var aktiv i saniteten og andre lag og foreninger.

Klokka tikker fremdeles. Jeg snur meg for å se på den, mens jeg liksom kan høre fra stuen at farmor varter muntert opp for et av sine utallige kaffebesøk. Klokka lager riktignok tikkelyd, men nå ser jeg at klokka står stille og viser kvart på elleve. Det har den nok gjort lenge. Sekundviseren fekter ut i tomme luften. De korte lydbølgene fra tikkingen brer seg utover kjøkkenet og blander seg inn i minnene.

Det slår meg at de minnene jeg tydeligst ser for meg mens jeg står her ved kjøkkenbordet er de små øyeblikkene. Kaffekoppen, runden med kortspill, samtalene. Øyeblikkene hvor farmor tok seg tid til meg. Minner som blir like tilstedeværende som den uvirksomme sekundviseren, og som nå fyller dette kjøkkenet med lyd. Med liv. De store hendelsene derimot - de vi gjerne tar bilder av - forblir frosset, som klokka med sitt kvart på elleve. Og kanskje kan det stå igjen som lærdommen fra Farmor: Livet er først og fremst disse små øyeblikkene. Øyeblikkene hvor vi tar oss tid til hverandre.