Mitt første minne fra barnehagen består av et pledd hengende over to stoler, og meg som ligger under med tre gutter som leker doktor med underlivet mitt.

Å la andre barn få utnytte kroppen min var på den tiden min eneste invitasjon til et inkluderende felleskap i form av «lek».

Jeg ble født med dårlig syn og hørsel som gjorde at jeg slet med forsinket språkutvikling. Denne utfordringen gjorde at jeg kommuniserte med mumling istedenfor å snakke like tydelig som de andre barna. Den ulike språkkompetansen bidro til et skille som gjorde at barna oppfattet meg som annerledes og rar. Dette ga de tydelig uttrykk for i form av stygge ord og utestenging. Dette fortsatte på barneskolen og tok ikke slutt før jeg byttet skole i åttende klasse. Men selv om mobbingen endte der, så har følelsen av å være ensom og mindreverdig fulgt meg i større eller mindre grad gjennom hele livet.

Jeg lærte meg derfor i tidlig alder at ulikheter kan skape sosial distanse mellom mennesker. Og at det å være annerledes kan gi økt risiko for mobbing.

Nå er jeg 31 år, og mobbing er dessverre like utbredt i dagens samfunn som det var på 90-tallet. En fersk undersøkelse gjort av elevundersøkelsen fra høsten 2020 viser nemlig at andel elever som mobbes er stabilt høyt, og at tallene innenfor digital-mobbing øker.

Jeg forstår at det er urealistisk å bli helt kvitt mobbing, men det jeg ikke kan forstå er hvorfor vi ikke får ned tallene. Med tanke på hvor mye resurser vi har i dagens samfunn gjennom økt kunnskap og ikke minst erfaring, så burde vi klare å forebygge mobbing i større grad.

Og selv om flere skoler og kommuner nå har gode forebyggende systemer som skal oppdage og stoppe mobbing, så viser statistikken at dette ikke fungerer godt nok. Tvert i mot, så viser tallene at det blir verre. For nå foregår dette på en enda mer utspekulert måte enn før. Gjerne etter skoletid via sosiale medier hvor de kan være anonyme. Som igjen gjør at mobbing blir mye vanskeligere å fange opp. Denne utviklingen er svært bekymringsfull og er et alvorlig og stort samfunnsproblem.

Så hvorfor er det så vanskelig å oppdra barn til å være snille og inkluderende mot hverandre?

For er det en ting som det er liten tvil om, så er det at mobbing kan gi alvorlige senskader. Studier av psykisk helse blant voksne viser til at ca. halvparten av de som sliter har vært utsatt for mobbing som barn eller ungdom. Ofte er senskader av mobbing knyttet til plager som angst, depresjoner, søvn problemer, lav selvfølelse, selvskading, selvmordstanker og ikke minst PTSD (Posttraumatisk stresslidelse).

Og selv med dystre forskningsresultater som viser hvor ødeleggende mobbing er, så klarer vi ikke å stoppe folk fra å være ekle mot andre.

Skoler og lærere har ofte fått hovedansvaret for å løse dette omfattende problemet. Men kanskje er det på tide å frigi lærene for deler av dette enorme ansvaret, og heller fokusere mer på hvordan foreldre oppdrar barna hjemme? Jeg synes det hadde vært interessant å vite hvordan foreldrene til mobberne snakker om andre på foran barna sine. For i følge Elisabeth Gerhardsen som er spesialist i klinisk barne- og ungdomspsykologi, så er det høyst sannsynlig at barn tar etter foreldrene sine når de hører dem baksnakke eller utale seg kritisk om andre mennesker.

Og dette er en innfallsvinkel som jeg synes er svært interessant. Spesielt med tanke på at de tiltakene som er rettet mot instanser som skoler og kommuner i forebygging av mobbing ikke ser ut til å fungere.

Så hvordan snakker du om andre foran barna dine? Er du bevisst på at dersom du ekskluderer eller snakker negativt om andre, så vil mest sannsynlig barna dine lære å gjøre det samme?

Jeg tror nok de fleste ønsker å være gode rollemodeller for barna sine. Men i en travel hverdag er det nok lett å glemme av at dette også gjelder hvordan vi snakker om andre på. Kanskje slenger man ut en negativ kommentar om utseendet til noen man ser på TV. Eller så baksnakker man den sure naboen under middagen. Eller så nærmere det seg jul, og man påpeker at det hadde vært best for alle om sære onkel «Per» ikke kom i år.

Det skal ikke mer til før man sender ut signaler til sine barn om at det er akseptabelt å snakke stygt om andre og ekskludere mennesker som er ulik seg selv.

Så hvordan skal vi kunne lære barna våre å være snille mot andre, og akseptere mangfold når vi selv sitter og fremmer baksnakking?

Denne type dobbeltmoral må være veldig forvirrende for barn og ungdom å forholde seg til når de samtidig får beskjed av foreldrene sine om å være snille og inkluderende mot andre. Hvordan kan vi forvente at barn skal praktisere det motsatte av hva de ser foreldrene gjøre?

Selv vokste jeg opp med foreldre som titt og ofte påminnet meg om at «har du ikke noe fint å si, så lar du vær å si noe».

De mente også at hvis jeg var så misfornøyd med noen at det plaget meg, så burde jeg heller gå direkte til den det gjelder med en intensjon om å skape en god dialog hvor man kan snakke ut om problemene på en fin og respektfull måte.

Jeg oppdaget dessverre at disse verdiene ikke var allment og ble møtt med hån når jeg prøvde å spørre mobberne hvorfor de ekskluderte meg fra det sosiale både på skolen og fritiden. Jeg lærte heldigvis at man aldri skal synke ned på samme nivå som folk med slike holdninger. Og heller fokusere på å være tro mot mine egne verdier, ved å møte andre på samme måte som jeg selv ønsker å bli møtt på.

Med et åpent sinn og en imøtekommende holdning.

I gjengjeld har jeg erfart at denne holdningen har skapt rom for å bli kjent med mennesker som er totalt ulik meg selv. Og det er disse møtene som har bidratt til å gjøre meg til en bedre utgave av meg selv. Nå er jeg mindre fordomsfull og heller mer nysgjerrig på mennesker som er veldig ulik meg selv.

Og selv om jeg enda tar meg selv i å gå i baksnakker-fellen, så er jeg i det minste bevist på dette, som gjør lettere å minne meg selv på at alle kan feile, og det er aldri for sent å stoppe opp, og starte om igjen.

Dersom du som leser dette skulle oppleve at barnet ditt baksnakker eller behandler andre stygt, så er det aldri for sent å lære barnet å heller behandle andre på en respektfull måte. Men husk at den beste måten å lære barna sine dette er ved å være en god rollemodell som praktiserer dette selv ved å ikke snakke negativt om andre.

Og som den garva bodøværingen jeg er, som nå har bosatt meg på Mo på grunn av kjærligheten, og venter vårt første barn, så er jeg veldig spent. Er dette en by som akseptere mangfold og heller velge fremsnakking fremfor baksnakking?

Camilla Reistad Bjørkmo

Sykepleier og influenser