Jeg har vært en del av korpsmiljøet på Mo omtrent siden før jeg kom ut av magen til mamma. Det ble for alvor i 2004, 10 år senere, da jeg selv ønsket å begynne å spille. Valget falt på klarinett. De siste 18 årene har jeg fått vært med på utrolig mye spennende, utfordrende og morsomme prosjekter hjemme på Mo. Oppsett av operaen Carmen, konsert med Helge Jordal, besøk av Hans Majestets Kongens Garde, 50-års-jubileumskonsert med Hauknes skolekorps, og ikke minst alle de fantastiske før-NM-konsertene Mo hornmusikk har hatt i forbindelse med deltakelse i NM janitsjar. Jeg kan forstå at for de som ikke er i samme miljø, så vil kanskje ikke denne oppramsingen ha noen spesiell mening, men jeg tror for mange som er i kulturmiljøet på Mo, ser betydningen av disse arrangementene. Det er med på å skape og opprettholde kulturen vi har i kommunen, og sette det litt på kartet.

Disse konsertene og forestillingene trenger en plass for å formidle, utvikle og glede. Derfor trenger Mo i Rana sitt eget kulturhus. For både 12-årige Oda og 28-årige Oda ville nemlig et kulturhus virkelig vært med på å gjøre dette enda mer minneverdige og fantastiske enn de allerede var og er. Ikke for det; arrangementene nevnt ovenfor har allerede en stor plass i hjertet mitt, men et kulturhus ville gitt barn og unge, ja folk i alle aldre, plass til å utvikle og opprettholde talentene sine, eller bare få mulighet til å bli kjent med seg selv på best mulig måte.

Uten å favorisere én fritidsaktivitet framfor en annen, må jeg dra en sammenligning. Da er det kanskje lettere for flere å forstå hva jeg mener. Selv om jeg er fullt klar over at det finnes nok mange baner der ute, så er det bare for å sette viktigheten med et kulturhus i en kontekst. Det ville vært kjipt for alle som spiller fotball å bare trene og spille kamper på gressbaner med hull, eller grusbaner sølepytter. Man kan kjøpe de dyreste fotballskoene, eller ha den beste fotballen i verden, men det hjelper ikke hvis underlaget er for dårlig. Det samme gjelder for korps og kultur. Jeg kan kjøpe den dyreste klarinetten i verden, og spille de vakreste og reneste tonene, men det hjelper ikke når lokalene vi øver og spiller konserter i kveler og ødelegger musikken.

Poenget mitt er som sagt ikke å framstille kultur og korps som mye bedre og viktigere enn annen fritidsaktivitet. Det stemmer ikke. Jeg har for eksempel vært en del av et fotball- og håndballmiljø som ungdom, og jeg har selv følt på hvor viktig og bra det er. Som lærer ser jeg det samme hos elevene mine, hvor mye glede det kan gi. Poenget mitt er å fremme hvorfor et kulturhus i Rana er så viktig og nødvendig.

Og det er ikke bare korpsmiljøet som vil ha glede av et kulturhus. Det finnes så mange andre argumenter som vil gagne alle. Frem til nå er vi veldig heldige som har andre arenaer hvor vi kan ha konserter, festivaler og forestillinger, og vi ser hvor mye det har å si for kulturlivet i byen. Jeg er sikker på at et kulturhus vil være med å doble opplevelsen for menneskene, og det vil være med på å gi et bredere kulturtilbud. Det betyr ikke at man skal slutte å se forestillinger på Nordland Teater, ha vitenshow på Vitensenteret eller dra på konsert i Spektrum, men et kulturhus vil bare supplere disse opplevelsene, og Mo i Rana vil få mange flere.

Et av de viktigste argumentene, mener jeg, er at Mo i Rana er på vei til å bli en mer internasjonal by. Vi skal få storflyplass og Freyr henter inn viktig arbeidskraft fra alle mulige hjørner av verdenen. Byen har fått og vil få flere besøkende, og tilflyttere som både er ranværinger og ikke, som begge er på vei «hjem» fra større norske byer, og også fra andre land. Da tror jeg at det kanskje ligger en slags forventning om at Mo i Rana har mye å tilby. Og ikke misforstå meg, vi har mye fint, men jeg mener noe mangler.

Før jul formidlet den nye beboeren, Haavi Vaimel, det så fint;

For at Mo i Rana skal komme i mål med ambisjonene sine trenger byen mer enn bare folk og arbeidskraft. Han nevner bedre kollektivtrafikk, flere restauranter og flere hus. Men han nevner spesielt én ting som jeg og flere mener Mo i Rana burde blitt bedre på; nemlig et bredere kulturtilbud. «Kanskje et bredere kulturtilbud, som for eksempel opera. Jeg er glad i teater, men her blir det en del språklige utfordringer». (NRK, 2021).

En egen opera på Mo må vi nok se lenge etter, og teater på mange ulike språk er nok også vanskelig å få til. I hvert fall mange nok. Men, som kanskje ikke mange tenker over, musikk er et internasjonalt språk. Alle forstår musikk fordi språket i seg selv er tonene, følelsene og stemningen. I et kulturhus vil Rana kunne samle absolutt alle til mange ulike konserter hvor alle forstår hverandre. Spesielt klassisk musikk, fordi det er jo nettopp en arena for denne vi trenger så sårt. Musikk trenger ingen oversetter, men vi trenger et kulturhus å spille den i.

En av mine største musikalske opplevelser som publikum har vært med Trondheim Symfoniorkester, da de spilte filmmusikk fra Star Wars live på scenen. Det var en mektig opplevelse from en Star Wars- og filmmusikknerd som meg. Tenk om man kunne fått slike musikalske opplevelser på Mo! Det hadde vært helt fantastisk. Spesielt hvis det er barn og unge, eldre og gamle som får lov til å presentere slike musikalske opplevelser til sine kjente og kjære. Det blir på en måte litt sånn; til Mo i Rana, fra Mo i Rana.

Oda Elise Strandås