Gå til sidens hovedinnhold

Det er bare tommel og arm som fungerer, men MS-syke Gunnar gir ikke opp. 65-åringen blir ved sin post, i Posten

Artikkelen er over 4 år gammel

Han er kjeftsterk, men ellers er det bare venstre tommel og arm som er gagn i. Det stopper ikke MS-syke Gunnar Lillegård. Han jobber på Posten som før, med kontor i 2. etasje.

– Det er mange friskere enn meg som har sluttet før fylte 67, humrer Gunnar Lillegård som fyller 66 i mai. Neste år – 1. august 2018 – har han 50 års jubileum som ansatt i Posten.

– Det er et mål du har tenkt å nå.

Distribusjonsleder hos Posten Mo i Rana og Gunnars nærmeste overordna, Arve Rønning, spør ikke. Han konstaterer, og legger til:

– Det er viktig å sette seg mål.

 

Gode holdninger

Arbeidsplassen har lagt til rette fra dag én.

– Det er fantastisk og grunnen til at jeg holder meg i jobb, sier Gunnar Lillegård.

For Arve Rønning, er det en selvfølge.

– Makan til holding, jeg er så imponert! Gunnar har beholdt humøret, og hodet er det ikke noe feil på. Han har en fantastisk hukommelse. Der står det ikke stilt lenge, sier Rønning hvorpå Lillegård kjapt repliserer med glimt i øyet:

– Jeg så ikke noen foran meg da vettet ble utdelt, så jeg sto nok fremst.

Rullestolen er utstyrt med et kontrollpanel. Med venstre tommel styrer Gunnar heisen som tar ham til 2. etasje. Ved trappa står en evakueringsstol strategisk plassert, i tilfelle en situasjon skulle oppstå der heisen ikke kan brukes. Døra inn til kontorene åpner Gunnar med kontrollpanelet, der de andre ansatte bruker kodebrikke.

Gunnar Lillegård begynte i posten 17 år gammel. Han har gått gradene, ti år som leder inkludert.

– Jeg har lest min del av postreglementet, sier han tørt.

I sin så langt 49 år lange arbeidskarriere har Gunnar Lillegård opplevd omstrukturering, omstilling og bemanningskutt. Han har fulgt med i utviklinga, og arbeidsgiveren har til gjengjeld, også i pressede tider, vist rom for å legge til rette slik at ansatte kan gjøre jobben.

– Jeg var litt i tvil om jeg skulle bli med på siste flytting i fjor, innrømmer Lillegård.

 

Holder god styring

– Jeg tenkte ikke et sekund på at Gunnar ikke skulle bli med videre. I planlegginga av lokalene i Helgelandsterminalen har vi vært opptatt av å få på plass løsninger som gjør det mulig for ham å komme seg inn alene gjennom ytterdøra, til kontoret sitt og til kantina i 2. etasje. Det er mange detaljer som må stemme, sier Rønning.

Gunnar Lillegård angrer ikke et sekund på at han fortsatt er en del av postlaget. Nå har 65-åringen blant annet ansvaret for vedlikehold av den elektroniske ruteboka for Rana, Hemnes og region 87-Lurøy Innland. Ruteboka er et arbeidsredskapet for postbudene. Gunnar er 50 prosent i arbeid og er halvt uføretrygdet.

– Jeg bruker nok lengre tid på å utføre oppgavene enn andre, men det har jeg aksept for, sier Gunnar Lillegård.

På brilleinnfatninga, midt over neserota, har Gunnar en liten runding, som en refleks. Med den styrer han musepekeren på dataskjermen. På sin venstre side har han en stor plate med datamusknapper. Tastaturet er på skjermen.

– Gunnar trenger lite hjelp på jobben, unntatt når han skal ha kaffe i kantina, sier Rønning.

– Hjemme er det annerledes. Hjemmesykepleien får meg opp og påkledd om morgenen, kona smører matpakka mi og kjører meg på jobb, sier Gunnar Lillegård og legger til: – Det er nesten bare kjeften som fungerer. Ellers er det skralt.

 

Symptomene

De første tegnene på sykdommen Multippel Sklerose kom som kastet på Gunnar Lillegård i 1981. Da ante verken han eller kona hva som var på gang.

– Ungene var små og vi var på hytta på fjellet. Gunnar var rimelig god på ski, men nå ramlet han gang på gang.

På jobben fikk han stikkinger i føttene der han sto og sorterte post. Da Lillegård kom seg til legen ble sendt på sykehus. Tross innleggelse i Rana og Bodø, fikk han ingen diagnose. Ei stund var han følelsesløs fra stortåa og opp til brystet.

– Det gikk over, med unntak av prikkinga i hendene, sier Gunnar.

Det skulle gå åtte år før han ble syk igjen. I løpet av den tida bygde han egenhendig nytt hus til familien, hadde lederstilling i posten og travle dager, men irriterte seg over dårlig form.

– Jeg kjøpte sykkel, men måtte parkere den fordi jeg fikk dobbeltsyn når jeg anstrengte meg. Da jeg skulle måke snø om vinteren, ble jeg dårlig hver gang jeg måtte ta i litt ekstra, så jeg fjernet snøen etappevis. Tenkte, det må gå over, forteller Gunnar Lillegård.

I stedet ble det verre.

– Etter en ferietur i 1988 der jeg snublet og falt for et godt ord, kom jeg meg til legen og havnet til sist på nevrologisk avdeling på sykehuset i Bodø. I mars 1989 fikk jeg diagnosen. Multippel sklerose, sier Gunnar Lillegård og fortsetter:

– Jeg visste ikke hva det var. Ikke kona heller. Det var en traumatisk opplevelse.

Men Gunnar Lillegård og kona Elsa Karin er begge løsningsorienterte mennesker, ikke typen til å gi opp eller gi seg over.

– Aldri! Hadde jeg vært «frisk» ufør kunne jeg funnet noe å gjøre, skaffet meg en hobby. Men jeg kan ikke tvinne tommeltotter en gang, sier Gunnar Lillegård og fortsetter:

– Jeg er syk. Jobben er den eneste medisinen jeg har, og den må jeg ta hver dag.

MS 

Kommentarer til denne saken