Jeg har sittet lenge og vært «inhabil» i glasshuset mitt. Nå er imidlertid dette glasshuset så gjennomhullet av steinkasting (påført utenfra), at det går fint å finne et høvelig hull å sende en skarp stein den andre veien - som svar på tiltale.

Jeg er så gammel at jeg har kunnet følge med i utviklinga av oppdrettsnæringa - fra dens spede begynnelse for ca. femti år siden og fram til i dag. Jeg husker godt at næringa i utgangspunktet var preget av utallige nedturer; det var håp som brast, det var opptjente sparepenger som ble søkk vekk - i jakten på å realisere en drøm om å få til virksomhet - i samfunn som holdt på å dø. Mange hadde trua på den nye næringa, men dårlig økonomi (det var ikke mye hjelp å få fra «han stat») og driftsproblemer førte til at mange gav opp.

Men noen få holdt ut. De hadde trua, de hadde innsatsviljen, de hadde kreativiteten. De visste selvsagt ikke at de gjennom sin hodeløse satsing kom til å legge forholdene til rette for et kysteventyr, et eventyr som etter hvert skulle komme til å skape arbeidsplasser for tusenvis av mennesker langs kysten vår.

Jeg bor på ei lita øy i Kyst-Norge. Hjørnesteinsbedriften på denne øya er en av de største skatteyterne i Nordland fylke. Så bedriften bidrar «litt» til fellesskapet. Når jeg leser kommentarer som «det er sannelig på tide at laksenæringa bidrar litt, de burde skamme seg», blir jeg ganske opprørt. Tenker man ikke over at skattepenger fra havbruksnæringa bidrar svært mye til våre velferdsgoder?

Kimser man av at næringa bidrar til drift av sykehus, skoler, barnehager og andre velferdstilbud? Og kimser man av at (vanlige) folk, som har kjøpt/ervervet aksjer i havbruksnæringen, også bidrar i aller høyeste grad til de nevnte velferdsgoder - gjennom sine skattebidrag?

Og er det ikke også slik at svært mange kystsamfunn har stor glede av de utskjelte «laksebaroner» og «laksebaronesser» - i den forstand at disse (skambelagte) menneskene i aller høyeste grad er med på å skape livskraftige samfunn? Når man snakker om hvordan man skal berge Distrikts-Norge fra avfolking, er det viktige parametre som glemmes i statlige utredninger og NOUer.

Bevilgninger og støtte fra stat, fylkeskommuner og kommuner rekker sjelden til når man forsøker å skape bolyst og trivsel i småsamfunn. Boligbygging, kafé på hjørnet, idrettshall, svømmehall, musikklubb, squashhall, etc. kommer ikke av seg sjøl. Slike tilbud er ofte tungt sponset av nettopp sjømatnæringa.

Man har gjennom erfaring lært at tilbud om arbeid ikke alene kan få folk til å trives og slå seg ned i Utkant-Norge.Og nå er vi inne i en landsomfattende diskusjon om regjeringens forslag til grunnrenteskatt som er foreslått pålagt havbruksnæringa. Aktørene i næringa sier at de vil yte mer til fellesskapet, men at innretningen på den foreslåtte skatten må endres.

Hvem ville inngått kontrakter med utlandet til en såkalt normpris - en pris som vår regjering har foreslått skal gjelde for næringen? I all enkelhet dreier det seg om følgende problemstilling: En ikke uvesentlig andel av laks - filetert (altså bearbeidet) eller ubearbeidet - selges på kontrakt, det vil vanligvis gjelde en avtale om et framtidig kjøp. La oss ta et tenkt eksempel: I september inngår kjøper og selger en kontrakt på 100 tonn laks til en omforent pris på 80 kroner, for leveranse i mars neste år.

Til sammen utgjør da kontrakten 8 mill. Sett så at normprisen i mars viser seg å bli 100 kroner, altså 20 kroner mer enn avtalt pris. Da vil oppdretter få grunnrenteskatt også av de 20 kronene, altså 8 kroner per kilo, eller 0,8 mill. Hvem tør inngå bindende kontrakter med en slik risiko??

Dette er et av hovedankepunktene fra aktørene i næringen, men vår regjering har hittil vendt det døve øret til, og andre spillikanter på scenen kommer med utspill om havbruksnæringens grådighet, deres uvilje mot å bidra og deres usosiale opptreden. Det er altså ei livskraftig næring i Kyst-Norge som skal skambelegges, som skal ha Svarte-Per og som værsågod skal bidra med mer enn 80 prosent i skatt. Og alle små og store aksjeeiere skal også skamme seg over å ha aksjer i ei fy-næring.

Eiendomsfyrster, finansbaroner og papirflyttere i hovedstaden skal ikke berøres av en lite overtenkt og urettferdig skattlegging. Og blårussen i Finansdepartementet, som for tiden har fått innpodet ett valgspråk, «nå er det vanlige folks tur», synes grunnrenteskatt er helt greit. Nå skal « nyrikingene» tas - i god gammel jantelov-stil. Dersom norske eiere i havbruksnæringen skal rammes slik regjeringens forslag legger opp til, vil dette ikke bare gå ut over de som har personlig formue.

Da har man glemt at det er mange andre som kommer til å merke Jante-tenkningen, og det er nettopp vanlige folk ( små aksjeeiere i havbruksnæringen). I tillegg vil havbruksnæringens investeringsvegring (pga grunnrenteskattens innretning) selvsagt også ramme leverandører og underleverandører til sjømatnæringen og alle andre som bidrar i et samfunn der folk er avhengig av hverandres hender.Til slutt: Joda, laksenæringen har sine svin på skogen.

Det er et faktum at næringa har ført med seg forurensning av marint miljø og kritikkverdig dyrevelferd.

Men vis meg den industri i Norge som ikke har syndet både mot jord, luft og vann - i en oppbyggings- og utprøvingsfase? Det er både urimelig og urettferdig at et utsagn som «evig eies kun et dårlig rykte» skal hefte ved vår havbruksnæring - når vi vet at miljøhensyn og dyrevelferd - kombinert med et strengt, statlig regelverk - i dag danner rammen om en industri som har bærekraft.

Fra min skammekrok her på Lovund tenker jeg på at det går mot jul. Og da skal vi igjen lytte til - og synge - Trygve Hoffs «Nordnorsk julesalme», der ei av verselinjene forteller oss at vi står der med lua i handa. Dersom våre politiske myndigheter heller vil gi almisser til kystbefolkningen i stedet for å støtte opp under arbeidsmotivasjon, investeringslyst og investeringsevne, har de muligheten nå.

Da rykker vi tilbake til start. Og så får kanskje feriefolket fra sør sitt ønske oppfylt: De kan sitte og nyte havutsikten fra rorbuer i nordnorske utkantstrøk - uten innslag av forstyrrende laksemerder.

Bjørg Stemland