Når kvinner reiser til Tyrkia eller hvor det måtte være, for å gi rumpa «et løft», så er svaret på om vi trenger kvinnedagen definitivt «ja!»

Ja, vi har fortsatt behov for kvinnedagen.

DEL

UkesluttDet er selvfølgelig langt flere grunner enn dette, til at 8. mars fortsatt har en viktig funksjon.

Men kroppspress, enten det gir seg utslag i at fotballjenter må slåss for å få lov til å spille i shorts som ikke er gjennomsiktig. Eller som får jenter, men også gutter, til å tro at de er feilvare fordi de ikke ser ut som en eller annen manipulert figur på nett eller glanset papir, lever i beste velgående.

I India som ett eksempel, er arbeidsdeltakelsen 79 prosent for menn, men bare 27 prosent for kvinner

Likeså hersketeknikk som brukes mot damer – ofte synlig mot kvinner i lederstillinger – der det er nærliggende å spørre «ville de gjort det samme hvis sjefen var en mann?»

Ikke å forglemme forskjeller i utdanningsvalg, yrkesdeltakelse, lønn og posisjoner, selv om mye her har forbedret seg gjennom det 20 århundret.

Og selvfølgelig retten til fri abort som de siste årene har vært under angrep, og som har mobilisert kvinner og menn på begge sider av tradisjonelle politiske skillelinjer.

Alt dette og mer stadfester at det er behov for en dag der søkelyset rettes mot det kvinner og menn har kjempet fram.


Angrepet mot abortloven er kanskje det synligste beviset, det som fikk oss opp av den behagelige sofaen. Men den er ikke alene om å være truet.

Rettigheter kvinner og menn har stått på barrikadene for, som gjør at vi med stolthet uttaler at «Norge er et av verdens mest likestilte land», er ingen selvfølge.

De rettighetene er ikke vunnet en gang for alle. Det er også nye kamper å kjempe.

Ikke minst for kvinner i andre land, der likestilling er et fremmedord, og der kvinner nærmest er rettsløse. Fordi de er kvinner.


I India som ett eksempel, er arbeidsdeltakelsen 79 prosent for menn, men bare 27 prosent for kvinner. Også lønnsgapet er svært høyt, ifølge OECDs Employment Database.

Før du sukker over enda et gudsjammerlig innlegg fra et kvinnfolk om 8. mars, som sikkert har skuffa full av røde strømper og det som verre er, skjenk deg en kaffe og pust med magen.

Det handler nemlig ikke bare om damer. Eller bare om menn. Det handler om oss, kvinner, menn og hen i samfunnet vi bor i. Som vi skal overlate til våre barn; gutter og jenter, sønner og døtre.

– Skal du bli professor?

Hvor mange ganger jeg fikk det spørsmålet da jeg studerte, aner jeg ikke. Men de som spurte, syntes jeg brukte lang tid til liten nytte.

Du må kunne klare deg selv. Aldri bli avhengig av noen. Utdanning er veien til jobb og selvstendighet

Mer eller mindre underforstått, for noen sa fra ganske tydelig, mente de at en lang utdanning var bortkastet på meg: Jente, fra arbeiderklassen og fra en familie uten høyere utdanning.

– Når hadde jeg tenkt å gifte meg og få barn?

Mine foreldre var skilt, og min mor var i all hovedsak alene om å oppdra oss. Hun måtte jobbe, men uten utdanning var ikke inntekta stor. Barnehager fantes knapt på den tida, i alle fall ikke der vi bodde.

Da skulle damene være hjemmeværende, og passe ungene. Det var ikke stuerent å skille seg, nesten uansett årsak, gudforby. Fasaden var det viktigste, hold på den, for guds skyld. Gjør som alle andre, så synes du ikke. Det er bra, og det vil gå deg godt i livet.

Klok av skade og erfaring sa min mor til mine brødre og meg: – Skaff dere en utdanning, tjen egne penger, les bøker!

Hun la til, rettet mot meg: – Du må kunne klare deg selv. Aldri bli avhengig av noen. Utdanning er veien til jobb og selvstendighet.

Det var et mantra hun gjentok da vi vokste opp. Mine brødre og jeg så hvordan mamma jobbet og slet seg ut for å få oss fram.

Vi så at hun måtte jobbe mer enn noen mann, men var minst like god. For oss var hun best.

40 år senere kan våre ungdommer ta den utdanning de vil, uten at noen ser grunn til å legge seg opp i livene de lever.

Få om noen hever et øyebryn om folk skiller seg, eller lever uten papirer. Hvem vi er defineres ikke ut fra rangen våre forfedre hadde.

Norge har til og med kvinnelig statsminister, og Erna er ikke først en gang.

Vi har fortsatt mye å jobbe for. Gjennomsnittlig bruttoinntekt for kvinner i 2018 var 382.000 kroner, og for menn 550.300 kroner.

Det er nesten like mange kvinner og menn i arbeidsstyrken i Norge. Men det er overvekt av kvinner i helse- og sosialnæringene og undervisningsnæringene, og flest menn innen industri og bygg- og anleggsvirksomhet.

Og det er nesten dobbelt så mange sysselsatte kvinner enn menn, som jobber deltid.

Dette ifølge tall fra Statistisk sentralbyrå.

Selv om forskjellen mellom menn og kvinner i utdanningsvalg, yrkesdeltakelse, lønn og posisjoner er blitt mindre gjennom det 20. århundre, finnes det ikke noe land i verden, Norge inkludert, der kvinner deltar i arbeidslivet i like stor grad som menn, ifølge NHO.

Likevel, Akkurat nå er jeg personlig mest bekymret over unge mennesker som i stedet for å se mulighetene livet har å by, er opptatt av å se feil. På seg selv. Det er ikke dem det er feil på, men påvirkningskrafta de tillater andre å få over seg selv.

Vi har fortsatt en jobb å gjøre, kvinner og menn, sammen.

Gratulerer med dagen!


Toril S. Alfsvåg
Journalist i Rana Blad


Skriv ditt leserbrev her «

DELTA I DEBATTEN! Vi oppfordrer leserne til å bidra med sine meninger, både på nett og i papir

Artikkeltags