Reker som varmt hvetebrød

Bodil Holmen og Nord-Reker AS har ingen problemer med å få omsatt sine reker, i et ellers labert rekemarked. Foto: Roger Marthinsen

Bodil Holmen og Nord-Reker AS har ingen problemer med å få omsatt sine reker, i et ellers labert rekemarked. Foto: Roger Marthinsen

Av
Artikkelen er over 10 år gammel

Mens majoriteten av norsk rekenæring sliter og har store problemer med å få omsatt reker til en bærekraftig pris, går det for fullt i Bodil Holmens rekefabrikk.

DEL

Rekenæringa i Norge er i full priskrig med billig importert vare. Det finnes i dag to toneangivende bedrifter i masseproduksjon av reker i Norge; Stella Polaris i Kårvikhamn og Nergård Reker i Senjahopen, som til tross for at de importerer billige canadiske reker ser ut til å gå mot store underskudd i år.

De store rederiene som satser på rekefangst har frosset ned 8.000 tonn reker i påvente av at prisene skal øke.

I fjor ble rekefangstene omsatt til ni kroner kiloet fra fisker, mens auksjonsprisen i år har ligget på rundt 12 kroner. Den forventete prisøkningen som bruker å komme utover høsten har uteblitt i år, og det har ikke vært større mengder reker på lagersiden begynnelsen av 90-tallet, sier markedsansvarlig for reker i Råfisklaget Tor Edgar Ripman til Fiskeribladet.

Ikke problem lokalt

Nord Reker A/S, som etablerte seg i Kvina i sommer etter mange års drift i Rødøy, merker ingenting til den internasjonale priskrigen på produksjonsreker.

– Vi er kanskje den eneste bedriften i "verden" som produserer handpillede reker. Dette produktet er av høy kvalitet og svært etterspurt. Vi kan vel si at de 300 tonnene vi klarer å produsere til konsum stort sett går til et lokalmarked som ønsker seg enda mer reker, sier daglig leder Bodil Holmen.

Mangler folk

Bodil Holmens bedrift kjøper i dag rekefangstene fra 5-6 lokale reketrålere. Hun har 15 ansatte og ønsker seg flere.

– Det er ikke omsetningen av reker som er vårt problem. Mangelen på arbeidskraft har rammet oss og vi er i dag nødt til å hente arbeidskraft fra utlandet. For tiden har vi fått tak i seks litauere som jobber i produksjonen. For å få til dette har vi kjøpt et hus og i tillegg leid husrom hos andre, sier Holmen.

– Et problem med det å få inn utenlandsk arbeidskraft er at de ikke har noen rettigheter i det norske samfunnet. Mens andre som flykter hit får språkopplæring for å tilpasse seg samfunnet vårt, har de som kommer hit som sårt tiltrengt arbeidskraft ingen rett til språkopplæring, sier Holmen, som kommer rett fra møte i Næringsforeninga i Lurøy.

– Å mangle arbeidskraft er ikke noe som bare rammer oss i fiskerinæringa. I næringsforeningsmøtet kom det fram at de aller fleste bransjene i vårt område mangler arbeidskraft. I dag er import av arbeidskraft eneste løsningen, og da mener jeg at det norske samfunnet bør være med å legge til rette for at de får den nødvendige språkopplæringa som utlendinger trenger for å kunne jobbe og leve godt i Norge, sier Bodil Holmen, som ønsker å øke produksjonen og ansette mer folk.

Artikkeltags