Samfunnet er på ville veier om vi kommer i en situasjon der politiet bare er ukjente som kommer langveisfra med blålys og ulende sirener

Illustrasjonsfoto: Arne Forbord

Illustrasjonsfoto: Arne Forbord

Artikkelen er over 4 år gammel

Journalist Hugo Charles Hansen skriver om en alvorlig situasjon for det norske politiet.

DEL

UKESLUTTPoliti og ører.

Eller skal vi heller si politi og kroner. Mange kroner. Den siste tida har flere politiledere både her på Helgeland og andre steder i landet tatt bladet fra munnen og ropt et alvorlig varsko om ressurssituasjonen i politiet. Det er advarsler vi, befolkningen og ikke minst politikerne skal ta på største alvor.

Det er et paradoks når vi i et rikt land som Norge ikke tar oss råd til å gi politietaten de ressurser, menneskelige og utstyrsmessige, som er påkrevd for at de skal kunne gjøre den jobben vi alle forventer og krever av dem. Jeg har den største respekt for alle de ansatte i politiet som hver dag gjør sitt aller beste for å gjøre nettopp det. Politifolk får sjelden ros for all den gode jobben de gjør. Derimot kommer kritikken mot politiet raskt dersom det gjøres feil eller en av ulike årsaker ikke greier å gjøre den jobben vi forventer av dem.

Konsekvensene av feilgrep kan bli så dramatiske. I sin ytterste form fikk vi bevist det den 22. juli 2011. Den mangelfulle beredskapen i norske politi er i ettertid blitt forsøkt bedret, ikke minst gjennom utdanning og beredskapstrening. Men ressursene er som kjent begrenset, og en del mener at beredskapsfokuset nå har gått ut over andre oppgaver, for eksempel etterforskning. I påvente av hva politireformen vil bringe, har politiet levd i et vakuum, hvor organisering og utstyrsinvesteringer har stått på vent.

Det er varslet en reduksjon fra 27 til 12 politidistrikter og færre tjenestesteder.

Nærpolitireformen er den kalt, og er sagt å skulle bringe mer politi nærmere folket. Om så faktisk vil skje, er det skepsis til både innad blant politiets ansatte og i befolkningen for øvrig. Imens synes situasjonen å gå fra vondt til verre. «Vi balanserer på en knivsegg», sier politistasjonssjef Roald Bjerkadal. Han frykter at de ikke vil makte å utføre oppgavene godt nok, og at både befolkning og ansatte blir skadelidende. Politimester Håvard Fjærli har varslet POD om at han trenger ti millioner kroner ekstra, ellers må han kutte et tjuetalls stillinger.

Ett av argumentene for å erstatte lensmannskontor med mobile politipatruljer er at mange av kontorene har begrensede åpningstider, og at vaktordninger gjør at politiet store deler av døgnet uansett må rykke ut annensteds fra. «Tilstedeværelse er mer enn et skilt med «Politi» på en husvegg», sier de.

Men tilstedeværelse er, ikke minst i et forebyggingsperspektiv, også at barna, ungdommene og alle vi voksne i bygda treffer lensmannen og politibetjenten i sivil på butikken, på fotballtreninga og på lørdagsfesten. Både den rullende politipatruljen og samfunnet er på ville veier om vi kommer i en situasjon der politiet bare er ukjente som kommer langveisfra med blålys og ulende sirener når det har skjedd noe fryktelig.

Fra regjeringspartiene er det nedfelt i dokuments form at 90 prosent av befolkningen ikke skal ha mer enn 45 minutter til nærmeste politikontor. Men hva med de øvrige 10 prosentene? At det av praktiske grunner eksisterer forskjeller i polititilbudet er nå en ting, men skal befolkningen i spredtbygde strøk måtte akseptere å få det svart på hvitt at de må nøye seg med mindre trygghet enn andre.

Hva om vi snur på det, og sa at befolkningen i 90 prosent av det geografiske arealet, skal ha mindre enn 45 minutter til et politikontor. Det hadde blitt en helt annen kostnad.

Situasjonen er alvorlig i norsk politi. Lokalpolitikerne må nå sette dette på agendaen for enhver kontakt med sine partikollegaer i regjering og på storting.

God helg, la oss håpe politiet kan komme om du trenger dem!

Hugo Charles Hansen, journalist

At det av praktiske grunner eksisterer forskjeller i polititilbudet er nå en ting, men skal befolkningen i spredtbygde strøk måtte akseptere å få det svart på hvitt at de må nøye seg med mindre trygghet enn andre

Artikkeltags